• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Wire, Garage 5. oktober

Garage Oslo 5 år: Selveste Wire fikk avslutte et flott jubileum på Garage, og de gamle heltene leverte varene.

Del på Facebook08.10.09

Tekst: Chris Monsen
Foto: Kristin Svanæs

Wire har besøkt kjelleren til Garage i Grensen en gang før, i 2002, da stedet het So What! Siden den gang har de gitt ut en plate, Object 47 fra i fjor (det vil si, albumet Send kom ut rett etter konserten på So What!), og blitt et orginalmedlem mindre etter at Bruce Gilbert sa takk for seg nylig.

Wire er av samme generasjon som de første engelske punkbandene, men musikken deres blir ofte kalt post-punk - muligens fordi de i motsetning til mange av deres samtidige evnet å bygge videre på sitt utgangspunkt. Wire var da heller aldri noe typisk punkband. Wire benytter seg ofte av repetitive riff og nervøse men nærmest motoriske rytmer, gjerne i et høyt tempo. Samtidig har de en evne til å skrive de nydeligste små popmelodier. Tekstene er kryptiske og ofte smått nifse, beskrivende heller enn forklarende, av og til med humoristisk tilsnitt. Låtene fremstår derfor ofte nærmest som kjappe snapshots eller bruddstykker av hendelser og opplevelser.

Og takket være det at Wire har klart å videreutvikle seg uten å miste sin særegenhet, ble konserten på Garage mandag kveld en oppvisning av et levende band heller enn en museumsgjenstad. De startet med «Our Time» fra Read & Burn: 03 (2007) - en midtempo-låt med tekstbiten «drinking passes time, joking passes time (...) there is no time». Deretter økte de tempoet, blant annet med tre låter fra Send, hvor «The Agfers of Kodack» låt særlig slagkraftig og la grunnlaget for et dykk i arkivet. Første smakebit derfra ble «Being Sucked In Again» fra Chairs Missing, før en finfin versjon av singelen «One of Us» fra sisteplata viste pop-Wire fra en av sine bedre sider.

Bandet evnet å veve sammen nytt og gammelt materiale meget bra, slik at når de satte i gang «Pink Flag» føltes det som en naturlig utvikling i konserten og ikke som en nødvendig «hit» på bestilling. Det samme gjaldt en strålende versjon av Pink Flag-favoritten «Lowdown» og nydelige «The 15th» fra 154. De låt samspilt og godt, gitarist Margaret Fiedler McGinnis fylte tomrommet etter Bruce Gilbert på en eksemplarisk måte.

Tross gjentatte rop fra publikum etter ønskelåter holdt Wire seg etter planen, noe som resulterte i et velfungerende sett uten krumspring, men med en helhetlig følelse som resultat. Enkelte i publikum begynte å gå noe slukøret mot døra før siste ekstranummer, etter en litt ufrivillig lang pause fra bandet, men den obligatoriske avslutningen kom i form av den hardtslående klassikeren «12 x U».

Når man er såpass fan som jeg er, vil man alltids kunne savne enkelte låter på en Wire-konsert. Spørsmålet er om de ville passet like bra inn i settet som helhet. Muligens ville svaret blitt nei. Denne gigen ble for meg derfor en større suksess enn sist gang.