Reportasje: NuMusic 2010

Med et raffinert utvalg artister fordelt over to langhelger beviste årets NuMusic hvorfor festivalen både fortjener større anerkjennelse og popularitet.

Relaterte sider:

Bugge Wesseltoft

Henrik Schwarz

Neu!

Wildbirds & Peacedrums

The Whitest Boy Alive

Foto: Morten Skogum

Et voldsomt festivalmangfold har hjemsøkt vårt land. Det finnes over to hundre festivaler med musikk som hovedfokus. Legger vi sammen antall festivaldager uten å ta hensyn til at de overlapper hverandre, betyr det simpelthen at det finnes langt flere festivaldager enn dager i løpet av et år.

For lokale interesser er det forståelig. Om det høye antallet utvikler Norges musikkscene i seg selv, er derimot et åpent spørsmål. Det voldsomme antallet kan i mange henseender se ut til å innebære en rekke overflødige festivaler hvor den musikalske kvaliteten legges til side framfor ønsket om å kare til seg flest mulig besøkende. En kjensgjerning er jo også at mange av artistene dukker opp så å si over hele landet i løpet av sommeren.

NuMusic er en festival som tar den musikalske kvaliteten på alvor, og med et raffinert utvalg artister beviste de i år hvorfor festivalen både fortjener større anerkjennelse og popularitet. Temaet for årets festival var ’Rhythm, the Rhythm’, hvor blant annet distinksjonen mellom aktiviteten ’å lytte’ til musikk vs. ’å danse’ til musikk skulle utforskes. Festival var den ellevte i rekken, og nytt for året var samarbeidet med Nordic Music Week, noe som betød at festivalen strakk seg over to langhelger på til sammen ni dager. Alle konsertene ble holdt om kvelden/natta. Det meste gikk for seg på Folken og Tou Scene, mens også St. Petri, Domkirken, Konserthuset og Skuret ble brukt. Bak det hele står non-profit-foretaket NuProductions med engelskmannen Martyn Reed i spissen, som i tillegg til NuMusic arrangerer street art festivalen NuArt.

Høytidelig festivalåpning

Årets festival ble åpnet på høytidelig vis da kirkeklokkene i Domkirken ringte inn til konsert med den svenske duoen Wildbirds & Peacedrums. Scenen var fint dekorert og kaldt belyst. Iført en glorete paljettkjole i gull, som et kitschens motstykke til den høytidelige kirkestemningen, satte Mariam Wallentin standard for hva kvinnelig stemmeprakt kan innebære. I en sløy blanding av Björk og PJ Harvey framførte hun sammen med trommeslageren Andreas Werliin et stemningsfullt sett. En mystikk steg fram, godt hjulpet på vei av det sofistikerte trommespillet med paukekøller, og den deilige blandingen av blues, a capella, soul og hymne. De 13 koristene fra Stavanger Vocal Ensemble bidro også fint på enkelte nummer. Lokalet ble dessverre noe stort, kaldt og mektig for at konserten klarte å krype inn under huden og gå over i det magiske, men bortsett fra dette var det en upåklagelig flott åpningskonsert.

Snevert fokus i et bredt spekter

En absolutt styrke med NuMusic er festivalens fokuserte booking, hvor tilsynelatende ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Inntrykket av årets festival er at hver eneste artist har et særegent og nyskapende preg. Når festivalens hovedfokus i tillegg er elektronika, gir det festivalen et forholdsvis snevert fokus. Når den samtidig gir seg i kast med å dekke genre som klassisk musikk, rock, støy, pop, heavy og hip-hop gjør det snevre fokuset seg imidlertid gjeldende over et bredt spekter. To eksempler kan illustrere dette:

Dagen etter åpningen med den svenske duoen var det duket for de første konsertene i Stavangerstudentenes egen storstue, Folken. Først ut var technoprodusenten og elektronikamannen Bjørn Torske fra Bergen. Og for et surrealistisk og absurd liveshow! Konserten åpnet med noen sittende romvesenfigurer med lightsticks stikkende ut fra hodet, for deretter å skifte til et merkelig oppsett bestående av store blomster, en traktor i papp og en utkledd fugl. Musikken var melodiøs og fengende, hvor det elektroniske hadde elementer av rock og støyrock.

Hypnotisk tilsidesatt var det så tid for noe totalt forskjellig, nemlig Jamaicansk reggae med ingen ringere enn 74-åringen Lee ’Scratch’ Perry. I 2004 ble han av Rolling Stone Magazine kåret til nummer hundre over de viktigste artistene noensinne, han har vært produsent for Bob Marley og blant annet sunget på Beastie Boys’ album Hello Nasty fra 1998. Blant det diffust sammensatte publikummet som hadde tatt turen, var stemningen god da Perry satte i gang med sin spesielle dubbing, ’Yah, man’ og ’Jomp, jomp’. Med caps i gull, en diamantglitrende mic, regnbuefargede sko og et hår farget i blått og rødt ble det hele en forundringsfull affære.

Storbesøk med spennende avsløring

Et definitivt høydepunkt var komponisten Steve Reichs besøk i oljebyen. Med sine like mange år i bagasjen som Perry, men vidt forskjellige uttrykk, satte han sitt preg på festivalen med tre konserter fordelt over tre ulike lokaler. Amerikaneren med jødisk opphav blir av mange regnet som den største nålevende komponisten, og er verdenskjent for sin minimalistiske stilart som har inspirert alt fra klassiske komponister til rockeband, elektronika- og jazzartister.

Konserthuset var tilholdssted for den første konserten hvor Reich bød på en klassisk opplevelse med en kreativitet over de flestes forstand. Bak det minimalistiske og repeterende uttrykket viste Stavanger Symfoniorkester komponistens kompliserte oppbygninger og moderne innhold, som samtidig står i en lang tradisjon tilbake til blant annet Bach. I Folken var det mindre innslag av dresskledde menn og kvinner med pelskåper, men desto mer intim stemning. Særlig imponerte studentene fra Universitetet i Stavanger med sin framføring av stykket Electric Counterpoint, hvor tretten cleane gitarer og to bassister til sammen dannet et suggerende lydbilde. Steve Reich kom i sin karakteristiske caps selv opp på scenen for en spørrerunde. Med glimt i øyet, selvironi og rappe replikker fylte komponisten salen med latter.

Den nyoppussede St. Petrikirken var så siste konsertsted for Reich. Her var stykkene Clapping, framført av to personer med kun håndklapp, og Different Trains, framført av den samme strykekvartetten som i Stavanger Konserthus med en sampling av toglyder og intervjuer med personer som opplevde Holocaust i bakgrunnen, flotte opplevelser. Og kunne vel Reichs besøk i byen blitt avsluttet på et bedre vis enn da arrangøren røpet at verdens største nålevende komponist skal skrive et eget stykke for Stavanger Symfoniorkester.

Høydepunkter i variert format

Variasjonen på festivalen kom kanskje sterkest til uttrykk da bergenserne i Datarock var neste på programmet etter den klassiske opplevelsen av Reich i Konserthuset. Det var bare å komme seg ned til Folken i hui og hast etter blomsterutdelinger, presentasjoner av musikkstykker og en bakoverlent konsertopplevelse i gode stoler, til en energiutløsning av de større. Selv om Datarock skulle spille i Haugesund et par timer etter konserten på Folken, gav de f#!e¤n meg alt de hadde, og enda litt til. Med karaokelinjer i bakgrunnen og et galskapens mosjonsnivå på scenen, eide bandet sitt publikum denne kvelden. Da de fikk alle og enhver i salen til å vende ryggen mot scenen, for så å snu seg tilbake på likt, var makten over publikum en fullkommen realitet.

Andre høydepunkter var kvelden da Bugge Wesseltoft og dansken Henrik Schwarz sørget for en symbiose av moderne jazz og elektronika, hvor improvisasjon og innlevelse stod høyt. For anledningen var Folken dekorert med bord og stoler, noe som sørget for en intim atmosfære i det ellers kalde rockelokalet. Med Erlend Øye i spissen stod The Whitest Boy Alive for festivalens sjarmøretappe. I en krysning av skolenerd og hipster sjarmerte Øye med dansbar elektropop og sitt glade vesen.

Et dedikert publikum hadde tatt turen for å se Hallogallo spille kultbandet Neu!’s musikk, hvor den gjenlevende Michael Rother har fått med seg Steve Shelly (Sonic Youth) og Aaron Mullan (Tall Firs). Den ordknappe Rother lot musikken tale for seg selv denne kvelden. Med sitt fortsatt nyskapende og kreative gitarspill over den taktfaste motorik/apache-trommingen, og med remixing som bandet var en av de første artistene i verden til å eksperimentere med da de var aktive på 70-tallet, kunne man ikke annet å la seg imponere av musikernes dyktighet denne kvelden.

Tou – Norges kuleste kulturscene?

Når konsertene var ferdige på de respektive scenene, var det så klappet og klart for klubbaften med konserter og DJ-er fem av kveldene. Tilholdssted var de gamle bryggerilokalene på Tou Scene. Den nye NuArt-veggpryden spritet opp de nedslitte og industrielle murbygningene fra utsiden, mens innsiden er omgjort til kult belyste og streetart-dekorerte lokaler. Tou er senter for samtidskunst i byen, men også Thomas Dybdahl har studio her.

Den ene scenen var tilholdssted for diverse konserter: et Harrys Gym som ser ut til å gå i eksperimentell retning; far-out dansemusikk med de lokale romfarerne fra Ultra Sheriff; minimalistisk elektronika med nordmennene i Ost & Kjex som vår anmelder i Groove kalte for technoens svar på Knutsen & Ludvigsen; og Publicist, Vinnie Who med flere.

På Tou scene nr 2 sørget kjente og kjære DJ-er som Mikal Tellé, Annie og Aeroplane for dansemusikk i elektronikaens tegn langt ut på natt.

NuMusic = et norsk unikum

Med sitt raffinerte utvalg artister er NuMusic en festival som stikker seg fram i Norges festivalmangold. Det er selvfølgelig ikke nok for å sikre suksess. Derimot gir det brede spekteret blant artistene, både innenfor elektronika, men også over i andre genre, festivalen en nødvendig bredde. Det betyr også at festivalen møter et bredt lag av Stavangerbefolkningen, fra såkalt høykultur i Konserthuset til klubbkultur på Tou, via prektige og mektige opplevelser i to flotte kirkebygg og studentfest på Folken.

Til sammen gjør dette NuMusic til noe annerledes og nødvendig på norsk musikkscene. Det gjør festivalen til et norsk unikum. Ferdig snakka.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo