• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Intervju: Skunk Anansie

Skunk Anansie er det sorte fåret - han som kommer med den skitne gamle bilen, fettete håret og knuller datteren din og stikker av.

Øyvind Rones 

Del på Facebook16.03.11

Foto: Linn Melum (klikk på bildet for tilgang til galleri)

Da vi snakket med Skin i høst hadde Skunk Anansies første album på elleve år akkurat blitt sluppet. Da Skunk Anansie besøkte Oslo nylig, markerte dette slutten på en intens turné i forbindelse med platen, og vi møtte vokalist Skin og gitarist Ace før konserten.

- Det har vært så jævlig bra, utsolgt nesten hver eneste kveld og vi kunne ikke drømt om mer.

Vi blir brått avbrutt av bassist Cass som omtrent snubler ut av toalettet backstage.

- Hva skjer? Skylte han ikke ned?

- Joda, men det hadde ingenting å si!

Cass lager et ansiktsuttrykk som gjør at man lett skjønner hva greia er.

Latterkrampen ruller, og gir seg til slutt. Cass forlater rommet, og vi er tilbake til samtalen. Skin er altså mildt sagt fornøyd med oppslutningen rundt turnéen som i det øyeblikket er over om noen få timer. Humøret er tydeligvis også på topp?

- Ja, vi er da et humørfylt band, vi bare ler og ler hele dagen lang, forklarer Skin og smiler bredt.

- ”Enjooooooy every momeeent”, begynner hun plutselig å synge.

LETT & VANSKELIG

Wonderlustre er nok også det mykeste bandet har laget til nå, og innad i bandet har prosessen blitt oppfattet på vidt forskjellige måter.

- Det var egentlig et veldig lett album å lage, begynner Ace.

- Hæ? Nei, det var det da absolutt ikke, skyter Skin inn. Jeg synes det var et veldig vanskelig album å lage. Alle skivene våre har vært vanskelige å lage, det er mye som skal stemme.

- Man starter liksom med en knall låt som er helt ”WOW!”, så skal denne wow-følelsen være med hele veien forbi masteringen, og på et hvilket som helst punkt kan noe bli fucked up. For meg er det en tøff prosess.

Ace sitter ved siden og følger med på det Skin sier, uten å virke helt enig. Skin møter blikket og begynner å glise.

- Do I make it easy for ya? Huh?

Og lett er det vel neppe når man skal lage album for første gang siden 1999. Mye har forandret seg, og disse scenene som var den gang er vel ikke akkurat like levende nå – for eksempel britrock som Skunk Anansie ble regnet som en del av.

- Vi var aldri en del av noe som helst, påpeker Skin. Vi står alene, både den gangen og nå.

Hun ser svært bestemt ut når hun snakker om dette, og er åpenbart ikke interessert i å være et nittitallsfenomen.

- Vi er outsidere. Vi er det sorte fåret – han som kommer med den skitne gamle bilen, fettete håret og knuller datteren din og stikker av.

Nå har vel aldri Skunk Anansie vært et band som har gått stille gjennom dørene heller?

- Nei, og det er viktig for oss. Vi kan ikke hvile oss på våre svakheter eller styrker, og når man er sånn så blir det kjør. Vi må bevise at vi er verdt noe hele tiden, og da må man sparke ned noen dører.

GRACE JONES/FREDDIE MERCURY

- Det er også det som gjør at dette bandet fungerer så bra som det gjør, alle medlemmene har denne gløden. Uansett hva som skjer utenfor bandet ellers i livet, så er vi i sync med kjemien i bandet og spiller ræva av oss, forklarer Skin med intenst blikk.

Cass er innom en tur igjen og overhører deler av samtalen.

- Ja, så kan vi heller gå å gråte oss i søvn mens ingen ser på!

Latteren brer seg nok en gang, og Cass er tydeligvis klovnen i bandet.

Fokuset går igjen tilbake på Skin, og det er vitterlig sjelden man kommer borti superstjernefigurer som dette i band i disse dager.

- Jeg ser egentlig på meg selv som en blanding av Grace Jones og, vel, kanskje Freddie Fucking Mercury, forklarer hun og begynner å le.

- Mørket og gløden til Grace Jones, og litt sånn type over the top glam som Freddie Mercury hadde, sier hun og gliser bredt.

Da Skunk Anansie sa takk for seg i 2001 var det ingen dramatiske årsaker bak det. Pausen hadde de uansett godt av ifølge dem selv.

- Vi sluttet mens vi var på topp, og før det sikkert hadde gått til helvete. Før tabloiode forhold, elendige skiver og før vi ble for trendy. Vi sluttet og beholdt musikken vår ren, forklarer Skin.

- Nå er vi tilbake som et fullt funksjonabelt rockeband. Et rått, skarpt fuckoff rockeband.

Hva skjer hvis dere plutselig en dag våkner og er verdens mest trendy band da?

Skin og Ace ser på hverandre og virker nesten redde.

- Det kommer ALDRI til å skje, kommer det fra Skin. Aldri i verden, det er helt umulig. Trendy kommer og går – vi er klassiske. Vi har ingenting med trender å gjøre.

Det flotte og utrendy albumet Wonderlustre er i alle fall ute nå via One Little Indian/Playground.