Nattjazz Bergen: Lee 'Scratch' Perry + høydepunkter

Røkeriet, 4/6-2005

Etter et elleve dagers jazzmaraton lovet programmet en lettere feststemt og afroorientert avslutning på festivalen. Britiske Nucleus Roots, norske Sofian, amerikanske Joseph Bowie og ikke minst den lett eksentriske dublegenden Lee ”Scratch” Perry var blant navnene som skulle sette punktum for Nattjazz 2005. Lee Perry entret scenen på Røkeriet foran en massiv fanskare, og selv om han trolig følte seg som en halvgud fremsto ”Scratch” (for anledningen ikledt CD-plater) mer som en kosmisk julenisse. Til tross for sin høye alder (nærmer seg 70) er Perry ung til sinns. Om dette skyldes selvmedisinering kan man jo spekulere i. Han benyttet i hvert fall anledningen godt til å prise inhalerte substanser og man skal heller ikke se bort fra at publikum fikk Røkeriet til å leve opp til navnet sitt denne kvelden. Med fete reggaerytmer som bakteppe ble det allikevel litt mye show og tøys på bekostning av musikken. To låter bidro allikevel til å løfte konserten fra en kuriositet til en minneverdig opplevelse: ”Dreadlocks in Moonlight” fra 75 og Marley-mantraet ”Exodus”.

Festivalledelsen har med stort hell satset på bredde fremfor å hanke inn store publikumsmagneter, og med spennende navn hver eneste kveld har man allikevel oppnådd tilfredsstillende besøkstall. I en oppsummering av høydepunkter har det da også vist seg å bli mange å velge mellom. Her er noen vi vil huske.
PARISH: Den norsk/svenske flinkiskvartetten Parish leverte tidlig i uka en lytteropplevelse som vanskelig kunne overgåes. Med avansert balansegang mellom abstraksjoner og harmonier ble dette en av ukas overraskelser.
CRIMETIME ORCHESTRA: Dette timanns frijazzorkesteret er utvilsomt Nattjazzens morsomste minne. Hovedpersonene Jon Klette, Bugge Wesseltoft og Vidar Johansen hadde med seg et stjernegalleri i norsk målestokk: Kjetil Møster, Øivind Brekke, Sjur Miljeteig, Anders Hana, Ingebrigt Håker Flaten, Per Zanussi og Per Oddvar Johansen. Bandet var opprinnelig sentrert rundt avdøde bassveteran Bjørnar Andresen, og Crimetimes ”Life is a beautiful monster” (2004) var en av de siste plateinnspillingene Andresen gjorde. De som kjenner plata visste nok hva de hadde i vente på Sardinen denne kvelden. En dynamisk og frenetisk tentett i fri utfoldelse. Det kunne virke som at blåserekka hadde en til dels planlagt fremføring, mens de fem øvrige totalt kastet seg ut i fri improvisasjon. Spesielt Wesseltoft glitret i denne sammenhengen. Crimetime Orchestra serverte også et hysterisk ekstranummer. En halvminutts øredøvende utblåsning satte punktum (eller rettere sagt utropstegn) for et av festivalens soleklare høydepunkter.
Andre konserter som vil huskes er Trinity, The Core og The Thing. Maja Ratkje gjorde også voldsomt inntrykk. Man kan ikke stille seg annet enn positiv til at det i hovedsak er unge skandinaviske musikere preger og kvalitetssikrer en så omfattende festival.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Sea and Cake - One Bedroom

(Thrill Jockey)

De snor seg fjærlett innom litt bossa, litt smooth funk og soul, kutter det i kantene, og lager lett bekymringsløs pop man får lyst til å grine av.

Flere:

New Order - Retro
Tinariwen - Amassakoul