• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

The New Pornographers, Parkteatret 15. september 2010

Låtskriverkunsten druknet muligens i et hav av vellyd, men det ødela aldri for en helkveld i fansen og musikkens tegn.

Tor Hernan Floor 

Del på Facebook17.09.10

Foto: Bjørnar Håland

Det hersker liten tvil om at kanadiske The New Pornographers har betydd mye for mange. Skal man tro oppmøtet og stemningen på Parkteateret i Oslo en kald høstdag i september, har gruppen nemlig mange fans, tiltross for at det er blitt noen år siden de herjet som verst.

Uten to av gruppens mest sentrale våpen; Neko Case og Dan Bejar, stilte The New Pornographers som et band bestående av 5 mann og én svært fremtredende kvinne. Det er ingen hemmelighet at gruppens suksessformell ligger i magien som skapes mellom frontvokalistene Carl Newman, Neko Case og Kathryn Calder - men med Neko fraværende og Newmans vokal skrudd merkelig lavt, ble dette nesten egenrådig Kathryn Calders helaften. Fra sin posisjon ute på høyre fløy leverte nemlig vokalisten ståpelsfremkallende vokal hele konserten igjennom, og til tider virket det nesten som hun anstrengte seg for å ikke overdøve bandets frontperson Newman helt.

I ryggen (og på sidene) var bandet fullt utstyrt med smått støyende gitarer og en svært humørfull Kurt Dahle bak trommesettet. Stemningen ble satt tidlig, og oppmøtte fans kunne nyte godt av både gammelt og nytt materiale fra den nå fem album lange diskografien til bandet. The New Pornographers visste å hente frem publikumsfrierne og låter som Crash Years, Slow Descent Into Alcoholism, Mass Romantic, Challengers, Bleeding Heart Show, Your Hands (Together) var alle godt mottatte. Enkelte savnet riktignok kanskje Myriad Harbour og hit-låten Letters from an Occupant, men på en festkveld full av nostalgiske hits, er det vanskelig å fremheve mangler i låtmaterialet.

Den største utfordringen i en konsert med såpass høyt fokus på det tekniske og instrumentelle er naturligvis å få plass til å få frem tekstene, og det var nærmest påfallende hvor lite synlig Carl Newman var i bandkonstitusjonen. Til gjengjeld ble han overskygget av et indieorkester så samspilt, erfarne og rett frem sjarmerende at selv om låtskriverkunsten druknet i vellyden ødela det aldri for en helkveld fansen sent vil og bør glemme.