Brand New Fool

Intervju, Egil Olsen (Uncle's Institution), 3/10-02

Da Håvard Rem på høytidelig vis åpnet Uncle's Institutions releasefest på Kampen Vertshus sist mandag, var det en gammel drøm som gikk i oppfyllelse for bandets alter ego, Egil Olsen. 22-åringen har nemlig hatt mange av detaljene til platen klar i hodet i mange år.

I forbindelse med hans Brand New Fool (HoneyMilk Records) tok groove.no en liten passiar med det stillferdige og hyggelige multitalentet fra Ørsta, en bygdeby som også huser navn som John Storm n Da Kid, Ralph Myerz og Skatebård. Ikke uventet tilhører ingen av disse Olsens næreste vennekrets. Han er vant til å holde seg for seg selv, og minnes for eksempel om hvordan han var barneskolens store Kizz-fan i en tid der Guns'n'Roses var det eneste som betydde noe: "Jeg ble tatt for å være satanist, og en gang havnet jeg i slosskamp med tre G'n'R-fans. Selvfølgelig fikk jeg juling." Uttafor havnet han også under sitt år på High School i Michigan. Som en musikkfrik kom han inn til et "hol av ein by", ble boende hos en stresset prozac-knaskende familie og sendt til en skole som stort sett bestod av hardcore rappere, svære fotballkarer og meksikanske dopdealere. For å illustrere forteller han om familiens sønn, Paul: "Han var på min alder, tilhørte fotballgutta, men var en skikkelig einstøing. Var kompis den ene dagen, og drapstruet meg den andre. En gang satt han på et bord i kantina, helt for seg selv som vanlig, og eksploderte med et brølende "Hoochie Mama!!", kastet ting rundt seg og begynte å løpe i ring rundt og rundt i skolegården mens han skrek som besatt. Da moren hans kom for å plukke ham opp en stund senere satt han andpusten i et hjørne og gråt, mens hele skolen så på. Så det ble en del sykehus, behandlinger og sånn. Jeg måtte dra hjem før tida da alt ble helt sprøtt der, men rakk å eksaminere meg. Ingen fra familien var tilstede." Olsen sier at flere av låtene hans er basert på USA-oppholdet, og at det hadde vært kjekt å teste ut låtene i Statene, uten at han akkurat drømmer om å turnere der borte.

Han har alltid vært opptatt av ting litt på siden av normen i småby-Norge, og da plasseres man gjerne som en særing. Interessen for tegning og ikke minst film (Rambo, Star Wars, Batman) ble tidlig viktig ved siden av musikken. "Jeg brukte mye tid på å planlegge filmer, og klipte og limte en gang sammen en hel kirkegård på gutterommet. Da mor åpnet døra, reiste gravstøttene seg opp," humrer Olsen, som faktisk har laget en kortfilm som heter Music Response, basert på en tittel av The Chemical Brothers. Den vant Amandus for noen år siden som beste fiksjonsfilm, og ble vist både i Tyskland og New York.

Tilnavnet Onkel Egil fikk han av å jobbe ved et ungdomshus som sivilarbeider, men artistnavnet ble valgt på grunn av kontrastene i det: "Ein onkel er kos, ein institusjon er ikkje så kos..." Dessuten var det viktig for ham å ikke binde seg til et eget navn, også med tanke på at det er naturlig å involvere andre personer i dette prosjektet. På scenen vokser institusjonen til tre eller fire personer, da gjerne med trommis Hogne Øye Sætre og bassist Dr. Svi.

Brand New Fool er et resultatet av noe Olsen har sett for seg i lang tid, alt fra cover til låttitler har vært nøye gjennomenkt, til og med valget av antall låter (14) var viktig, da dette er lykketallet. "Jeg har sett for meg coveret i 1 1/2 år, og enkelte av låtene er opptil et par år gamle (Mike & Ike, Daily Blues) mens en del er nye." Han sitter på materiale til minst to nye album, og har tenkt å gi ut en ny og lengre EP mot juletider. Uncle's Institution blir gjerne sammenlignet med artister som Beck og Eels, noe hovedpersonen godt kan forstå. Dette er artister han selv setter pris på, selv om han synes sammenligningen ofte blir vel enkel. Derfor ba vi ham like gjerne om å velge ut fem plater som av en eller annen grunn har betydd noe for ham.

Peter Criss - Peter Criss (Polygram, 1978)
- Denne er heilt fantastisk. Jeg hadde den på LP. Den er veldig New York, inneholder mange rolige låter og gamle synthlyder som jeg har sansen for.

Original Soundtrack - Batman Returns (Warner, 1992)
- Dette var den første CDen jeg kjøpte. Jeg elsker Batman, og har sett den første filmen minst 70 ganger. Så den ofte en eller to ganger før jeg gikk på skolen. Den er 2 timer 6 min. lang, så jeg stod opp ganske tidlig. Lærte alle replikkene utenat, sminket meg til The Joker og ønsket å lage en remake av hele filmen på egen hånd. Jeg begynte til og med å sy kjoler og bygge egen Batmobil av en kassebil. Det er likevel dette soundtracket jeg liker best. Det er til en mørkere, mer gotisk film med mystisk musikk av Danny Elfman. Mye er tatt fra klassisk, med det er en låt på slutten, Face to Face, som er veldig sexy, streit pop.

Crowded House - Recurring Dream: The Very Best of Crowded House (Capitol, 1996)
- Voksen og koselig pop, Crowded House er korrekt fint. Låtene er mer innviklet bygd opp enn mine, og noe ganske annet enn det jeg driver med. Men jeg har gode minner til den, kjæresteting og sånn. Jeg føler meg voksen når jeg hører på Crowded House, jeg får lyst til å gå på fjellet og drepe dyr når jeg hører på den.

Nine Inch Nails - The Fragile (Interscope, 1999)
- The Fragile har også gitt mye inspirasjon. Det er lyden av piano, strykere og sprengte trommemaskiner. Det er mye gamle, skranglete lyder skjult i elektronikaen her, men også tekstmessig har den inspirert meg. En plate jeg har hørt utrolig mye på.

Eels - Daisies of the Galaxy (DreamWorks, 2000)
- Eels er et band som lager mye forskjellig, og når folk sier jeg minner om Eels kan jeg skjønne det med tanke på Daisis of the Galaxy. Den er ikke så innviklet oppbygd og inneholder mye rare lyder. Jeg har fått mye inspirasjon fra denne også - kanskje for mye, men platen åpnet virkelig dørene for meg, og fikk meg til å tenke at jeg også kan lage musikk. At jeg har noe å komme med.

Det har han altså gjort. Brand New Fool bør nå være mulig å anskaffe hos en platepusher nær deg.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo