• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: The Microphones/Alpine Those Myriads!

Mono, 1/4-2003

Bjørn Hammershaug 

Del på Facebook02.04.03

Dette var ingen kveld for den som ønsket lett tilgjengelig popmusikk. Alpine Those Myriads! har fått en del blest for sin syvtommer-debut (nok til at de allerede er booket inn på årets Quart), og den underfundige duoen fortsetter å overraske, provosere, glede og irritere sitt publikum. Pussig nok var det færre mennesker tilstede enn sist de spilte på Mono, og uheldigvis så virket det som mange heller ikke var synderlig interessert i det som skjedde på scenen. ATM! er et band som krever full oppmerksomhet fra sitt publikum - hele tiden. De er i nesten like stor grad performance-artister som musikere, og for den som er villig til å entre deres mystiske verden fullt og helt er mulighetene store for å bli forført.

Gypus Chelofan ruslet opp på scenen med hodet innpakket i cellofan, tok plass ved tangentene og behandlet en tale av Klaus Kinski på sedvanlig dramatisk maner. Jeg vet ikke om denne teksten er hentet fra Kinskis beryktede Jesus-turné, men Hr. Celofan deler i hvert fall noe av den samme ekstatiske galskapen til tyskeren. Når han kommuniserer med publikum skjer det også på en gjennomført gebrokken tysk-engelsk, som tidvis er hysterisk morsom og alltid surrealistisk. Kjeledresskledde Elijah Noah er hovedvokalist og gitarist, og sammen utgjør disse to karene noe helt utenom det vanlige. Med sin blanding av avantgarde-jazz, cabaret, cowpunk, russisk folk og mye annet, sjonglerer de hele tiden lekent med stilarter og instrumenter. Mens Noah sitter stødig med gitaren eller banjoen, flakker Celofan rundt mellom trommer, melodica, saksofon og theremin.

Jeg synes ATM! overvurderte sin posisjon som oppvarming denne kvelden, over en times spilling ble i hvert fall i meste laget for min del, og relativt lunken feedback fra publiket tyder på at flere delte det synet. I et lengre og ganske stillestående midtparti av konserten synes jeg ATM! gikk litt vel dypt inn i seg selv. Timingen på Celofans forsøksvise samspill med salen satt heller ikke helt som den skulle denne gangen. Men for all del, det finnes vel ikke maken til Alpine Those Myriads!, de favner over det meste fra The Legendary Stardust Cowboy til Crispin Glover og er i ferd med å bygge opp et svært spennende konsept som skal bli interessant å følge videre.

Kveldens hovedartist - for mitt vedkommende - var The Microphones. Phil Elvrum har vendt tilbake etter noen måneder alene i en strømløs hytte på Kjærringøy, og virket oppriktig lei seg for å dra hjem til USA. Han stilte sammen med en sittende el-gitarist, "a guy called Jason", og det var vel hans mangeårige samarbeidspartner Jason Wall vil jeg tro.

Elvrum startet med å oppfordre oss til å hviske i stedet for å rope, og det hjalp etterhvert. Det var da også helt nødvendig for han skapte ikke akkurat mye støy med sin skjøre stemme og akustiske gitar. Jeg trodde jeg hadde relativt brukbar oversikt over The Microphones, men det var ikke mange av disse låtene jeg dro kjensel på. Det gjorde ingenting, for hans lavmælte sett var noe av det vakreste jeg har hørt på lenge. Jeg snakket litt med Elvrum etter konserten, som fortalte at han hadde skrevet mange nye låter i nord-Norge og da var det vel en del av disse han fremførte på Mono. Med en stemme ikke ulik Molina eller Oldham og en gravalvorlig mine klarte han likevel å få oss med på en himmelsk allsang, og de av oss som faktisk lyttet til låtene vet at det bare er å glede seg til neste plate. Han rullet opp såre og intime perler hinsides denne verden, og ble da også satt stor pris på av publikum. Avslutningen var forøvrig meget rørende, da Elvrum takket oss personlig for sitt opphold: "This is my last night in Norway. Tomorrow I'm going home". Jeg håper den høflige, triste amerikaneren snart kommer tilbake.