Spank Rock / Ninjasonik / Devlin & Darko, Blå 28. januar

Dagen derpå. Til de grader.

Tekst: Hanne Sveen

Øya i 2006: Spank Rock. Første vers, jepp jeg var betatt. Vers to, forelsket. Når låten var ferdig, ekte livslang kjærlighet. Det kila i magen og jeg danset så regnponchoen dugget på innsida. Jeg var solgt

Etter denne sjelsettende opplevelsen har Spank Rock fulgt meg gjennom de siste tre årene. Fest, trening, oppvask, oppgaveskriving, lange trikketurer. You name it. Skiva Yoyoyoyoyo etterfulgt av dj-skiva Fabriclive 33 og deretter ep’en Bangers and cash er rett og slett noe av det jeg liker best.

Jeg har ventet og ventet på at de skulle komme tilbake til norge.

Torsdag skjedde det endelig. Blå lokket med “Bathroom sex tour”: Spank Rock, Ninjasonic og Devlin & Darko. Dette kunne ikke bli annet enn bra. Med andre ord, fallhøyden var stor.

Ninjasonic åpnet. Eller dvs, Dj Teeenwolf spilte leeenge, før de to andre karene kom på scenen. Det kunne de i grunnen latt være. Telli Gramz og Reverend McFly kan skilte med fine navn, men på scenen var det heller lite å se og høre på. Den ene virket mer sliten enn den andre. De prøvde hardt, men de kom aldri på noen høydare. “Ninja fucking Sonic” ropt tjue ganger etter hverandre, gjør det desverre ikke for meg. Teenwolf bar det såvidt i land. Og hadde det ikke vært for at han leverte en bra miks av dansbart og quircky, og håpet om at Spank kunne redde kvelden, hadde vi nok tuslet hjem.

Mellom Ninja og Spank måtte jeg hente hunden min som grunnet atferdsproblemer og sure naboer måtte oppevares hos hundevakt. Ikke på ønskelisten, men etter å fått plassert galskapen i bilen, løp jeg videre inn til det jeg håpet skulle være årets konsertopplevelse.

Spank hadde akkurat starta, og det viste seg at han allerede var på nest siste verset. Hva faen? Det er litt i overkant å holde en konsert på under en halvtime og bare stikke fra scenen etterpå. Greit det ofte blir litt teit med den obligatoriske ekstralåta, men å bare sette på Sweet Talk og stikke er rimelig spes. Jeg tviler ikke på at gutta var latterlig fyllesjuke etter en hard natt, men likevel. Minner meg mest om ondskapsfull teasing når man lirer av seg noen sykt bra beats fremført sånn helt ok, og så bare lar oss stå der med utilfredstillt Spankbehov. En stor skuffelse og den livslange kjærligheten har fått seg en knekk. Konsertens beste levering kom fra jenta fra publikum som rappet mikken og ga oss et bra danseshow. Takk til deg.

Om du har gjetta at jeg dreit langt i Devlin og Darko, har du helt rett.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo