• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

5. desember: Intervju: St. Vincent

St. Vincent hadde ikke sovet ordentlig på mange uker, men vi møtte henne til en prat om musikk, garderobefasiliteter og ikke minst skumle vampyrer.

Isabella Greffel 

Del på Facebook05.12.09

Portrettfoto: Christian Roth Christensen

Å dra på turne er ikke alltid bare, bare. Etter fem uker som support for Andrew Bird i USA, ble St. Vincent med på Grizzly Bears rundtur i Europa. Vi møtte en småsliten artist som var inne i sin niende strake uke på veiene.

- Å sove på en buss er litt rart. Bussen vugger frem og tilbake hele tiden. Nå er jeg ærlig her; men enten så må man være tungt medisinert, eller så må man bare akseptere at man har bisarre drømmer og våkner hvert tredje-fjerde minutt.

Er man på turne, så skal det være noen hindringer på veien. I tillegg til å måtte vente to dager på ny bandbuss etter en liten ulykke i Østerrike, streiket også bussen da de var på vei til Paris.

- Vi anser konserten i Paris som en mirakelkonsert. Da jeg la meg til å sove etter konserten i Nederland trodde jeg at vi skulle være i Paris klokken 12 dagen etter – jeg hadde til og med planlagt alt jeg skulle gjøre der. Men klokken 12 var vi fremdeles fem timer unna Paris, hos en mekaniker i Nederland. Vi ankom først lokalet klokken halv åtte, en halvtime etter at dørene åpnet.

Ble dere veldig forsinket?

- Nei, heldigvis ikke. Jeg gikk på klokken 21, en liten time etter skjema, og spilte fire sanger på et kvarter. Dermed fikk vi tatt igjen litt av det tapte før Grizzly Bear gikk på. Men det var veldig inspirerende å kjenne adrenalinet, og å se hvordan vi med et fantastisk teamarbeid klarte å pushe oss selv. Showet ble faktisk veldig bra, til tross for liten tid til lydsjekk og sånn.

Bitt av vampyr-basillen

St. Vincent har virkelig menget seg med de store indie-rockerne denne høsten. I tillegg til å ha vært på turne med både Bird og Grizzly Bear, har hun også spilt inn en låt med Bon Iver. En låt som er en del av soundtracket til Twilight: New Moon.

Er du også bitt av vampyr-basillen?

- Alle er jo veldig opptatt av vampyrer for tiden. Sist jeg var opptatt av vampyrer var vel da jeg var fem-seks år og fikk boken, Monsters Are Real, av min far. Den tok for seg historien om Dracula, Transilvania og alt det der. Boken var kjempeskummel, men samtidig var den også utrolig spennende. Det er ganske morsomt at vampyrer plutselig har blitt et såpass stort fenomen nå, og ikke minst så er det både rart og kult å være en del av det. Søstrene mine var jo helt i ekstase, og så filmen så snart den kom.

Er de yngre enn deg?

- Nei, ler hun, de er eldre. Hele fenomenet med vampyrer ser ut til ikke å ha noen aldersgrense. Til og med mine syv år gamle nevøer er helt besatt av Twilight, og det samme er deres 37-år gamle mor.

- Men, skyter hun lattermild inn, Twilight er ganske harmløs i forhold til den skumle boken jeg leste.

Filmteori i musikk

St. Vincent bekrefter at film og bøker er viktig rekreasjon for henne.

Jeg hører faktisk knapt på musikk lenger, og velger å se filmer og lese bøker når jeg skal slappe av. Særlig film inspirerer meg mye. Jeg er avhengig av å tilnærme meg musikken min på en annen måte siden jeg ikke ser på meg selv som veldig smart, sånn rent musikalsk. Derfor passer det bedre å sette låtene i kontekst. Når jeg skriver forestiller jeg meg at jeg farger en film med musikk.

Så du tenker ikke på refreng og vers?

- Nei, jeg fokuserer på det dramatiske. Hvor er overgangene og hvor ligger åpenbaringen i låten? Actor er nettopp basert på dramaturgi og filmteori. Da jeg jobbet med den prøvde jeg å iscenesette forskjellige karakterer. Lyden av skogsvindene på platen fremstår for meg som rene og uskyldige, mens trommene og gitarene er voldelige og full av sinne. Det er nødvendig for meg å kunne tenke og skrive på den måten. Jeg syns vers og refreng er så utrolig kjedelig.

St. Vincent illustrerer kjedsomheten ved å dra noen akkorder på en luftgitar.

- men så kjeder jeg meg lett da.

Fremover

St. Vincent turnerer mye, og etter Europa-turneen skal hun tilbake til USA for å gjøre nok en headline tour. Deretter er det Østen som står på plakaten, med konserter i Kina, Singapore og New Zealand.

- Verden blir med et litt mindre når man reiser rundt på denne måten, i hvert fall når det eneste man ser er rockeklubber. Man begynner plutselig å sette umåtelig stor pris på småting, som at noen klubber har gode garderobefasiliteter. Jeg spør meg selv om jeg er blitt helt teit, for hvem bryr seg egentlig om sånt? Men altså, selv om det er hektisk og jeg føler at jeg mister meg selv litt i turnéperiodene - og selv om det er vanskelig å få sove skikkelig på en buss, så må jeg få presisere at det egentlig er helt fantastisk. Å spille musikk er absolutt det beste jeg vet.

St. Vincent virker å sitte på en liten trylleformel, og alle kan glede seg over at hun allerede har begynt å tenke på et nytt album.