• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Beach House, Parkteatret 28. februar 2010

Etter å ha sett the Wire skulle du ikke tro at slike saker kom fra B-more.

Bjørnar Håland 

Del på Facebook01.03.10

Tekst og foto: Bjørnar Håland

Norgesvennene og Groove-favorittene Beach House er endelig tilbake i Oslo. Konserten på John Dee for et par år siden var rett så fin, og fjorårets konsert på Øyafestivalen var ikke så ille den heller. Likevel har Beach House alltid vært et bedre band på skive enn live. Det er mulig det er fordi de tidligere låtene ikke lar seg så lett overføre til liveformatet.
 
Siden sist de var her har Alex og Victoria gitt ut knallskiva Teen Dream, en skive som inneholder den svært gode Norway. Låta er visstnok unnfanget på toget mellom Oslo og Bergen under forrige besøk etter at en reporter fra Lydverket utfordret dem til å skrive en låt på veien over. Flotte saker, og jeg lurer på om ikke det er den beste låta de har laget.
 
Beach House anno 2010 er et langt mer voksent band enn tidligere. Sisteskiva er gitt ut på ”the most indie of sellouts” – Sub Pop – og Victoria har lagt om syngestilen en smule. For å si det som redaktør Floor sa det etter å ha hørt skiva: ”Victoria har gått fra å synge vuggesanger til å synge popsanger”. Han har helt rett. Beach House har gått fra de enkle sarte låtene til de nesten pompøse poplåtene. Ikke noe galt med det, men det er annerledes. Det tar litt tid å venne seg til. Det søvnige preget som de to første skivene har er til en viss grad borte.

Live på Parkteatret 2010 er det liten tvil om at dette er en av de beste måtene å tilbringe en hvilken som helst kveld. Jeg tror jeg telte ti låter, og det er akkurat så mange låter som skal til. Hvor mange band har egentlig mer enn ti bra låter? Ikke mange, om noen. Når låtene er så fantastisk bra som de som ble spilt er det ikke mye å klage på.

Jeg synes noe av det fineste med Beach House på skive er hvordan de klarer å skape et veldig varmt og rundt lydbilde. Jeg liker hvordan låtene er behersket og kontrollerte og samtidig så himla konfronterende. De har et veldig enkelt lydbilde der fraværet av bass gjør at alt er så lett og lekent. Jeg digger det.

Siden mye av det Beach House er på skive er vanskelig å overføre helt ut til sceneformatet, er det strålende at de har lagt seg på en litt mer drømmende linje, der Alex’ gitar låter mer og spissere enn ellers. De skaper et mer edgy lydbilde og her ble det understreket av et veldig mørkt sceneshow - det var veldig lite lys jevnt over - men det var noen morsomme lysmonstre i mange farger som lettet uttrykket en del.

For dere som ikke var der: Tenk dere en mørkere og mer intens fremføring av Walk in the Park, Gila, Better Times, Norway, Master of None og Zebra pluss noen til. Høres det bra ut?