Konsert: The Cumshots/Wonderfools

Wonderfools tilbake for fullt, Cumshots backer plateslipp.

So What
Nesten fullt
11/10/01

Etter en lang periode in limbo er hadelandsbandet Wonderfools endelig tilbake. Dette var deres andre konsert på kort tid, begge på So What, så det er tydelig at de vil vise Oslo-publikummet at de er tilbake. Forrige gang spilte de som en del av Zoom-konseptet, denne kvelden varmet de opp for The Cumshots.

Wonderfools har stokket noe på line-up'en siden deres limbotilværelse, men stilen er den samme. Tøff, kompromissløs rock med gode melodier og allsangrefreng. Settet bestod stort sett av nye låter skrevet etter deres debutplate Kids in Satanic Service, og det er tydelig at gutta har jobbet bra med disse. Slektskapet med band som Gluecifer og Hellacopters var tydelig i framførelsen. Litt ujevnt var det, på de beste låtene rocker Wonderfools som besatt, men et par litt mer middels låter dro noe ned. Gutta har likevel et stort potensial, Zugly på bass er gal som alltid, og Zito spilte gitar (og ser ut) som en mini-Dregen. I tillegg ble vi servert Wimp City mot slutten av settet, og da er alt bra.

The Cumshots var kveldens hovedattraksjon, og So What var nesten fullt da bandet gikk på scenen. De kastet seg ut i åpningslåta fra sin debutplate, Last Sons of Evil, og den umiddelbare reaksjonen var skuffelse. Conqueror of Canyons er jo mye tøffere på skiva. Men heldigvis, frykten var ubegrunnet. Allerede i neste låt, My Own Gun, var det mye bedre. Max Cargo i blondeskjorte med to seksløpere, showet var i gang. Death metal er genren, og bandet lyder godt samspilt. Settet bestod hovedsakelig av bandets debut Last Sons of Evil, som vel dette var en release-konsert for. Max Cargo var i det gavmilde hjørnet, bandet har pakket gaver i timesvis, fortalte han. CDer og mye annet ble slynget ut fra scenen mellom låtene. Det var fullt trøkk, det var like før taket ramlet ned av all sceneturningen, Cargo slåss litt med bassisten, og lot seg flyte rundt på publikums strakte armer. Musikken er heldigvis det viktigste, og publikum var fornøyd. Må innrømme at settet nok var noe i lengste laget, men ikke mye, og det ligger jo i genrens natur at dosene er passe store. En hyggelig kveld på So What, uten de aller største høydepunktene.




comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Plastikman - Closer

(NovaMute)

Plastikman er tilbake, mer monoton og minimalistisk enn noen gang. Etterlengtet utgivelse fra en av de virkelig store.

Flere:

Robin Williamson - The Iron Stone
The Loch Ness Mouse - 11-22