Festivalrapport: All Tomorrow's Parties #5, helg 2

Et program ingen andre er i nærheten av å matche? ATP står igjen frem som en av Europas fremste festivaler innen moderne rock.

I år ble All Tomorrow's Parties arrangert for femte gang. I løpet av disse årene har festivalen etablert seg som en av de fremste i Europa, og til og med fått en søster i USA. To utsolgte helger vitner også om at interessen er stor for artister hjemhørende i den mer alternative delen av rocken, og dens beslektede avarter, selv om ATP ikke akkurat er Glastonbury i størrelse (med kun to scener (Upstairs og den mer intime Downstairs) og et begrenset antall billetter på cirka 3000).

Stedet heter fremdeles Camber Sands Holiday Center, og ligger cirka fem kilomter utenfor den pittoreske småbyen Rye i East Sussex. Ganske merkelig å rotere mellom basseng, minigolf, spillearkader og glorete familieforlystelser for å høre mindre familievennlig musikk, men det skaper bare en hyggelig kontrast. Dessuten er anlegget velegnet i og med at overnatting i egne "chalets" er inkludert i billettprisen. Det store området med små leiligheter som kan minne om en russisk forstad sikrer tilgang på både eget bad og kjøkken. Det må også nevnes at stemningen på ATP er meget behagelig; fritt for skrikende sponsorer, brautende vakter og med et stort sett genuint musikkinteressert publikum hersker det nærmest en idyllisk stemning på hele området. Med andre ord ligger forholdene godt til rette for å oppleve noen av dagens mest oppegående artister i løpet av tre hektiske dager og netter. Selv om de to helgene kvalitetsmessig var jevngode, valgte groove altså å følge den andre helgen. Kuratorer var Stephen Malkmus (fredag), Sonic Youth (lørdag) og festivalen selv på søndag. De to artistenes musikalske bakgrunn preget til en viss grad programmet, helheten var god, spennvidden stor og kvaliteten høy.

FREDAG - Gold Sounds

Stephen Malkmus hadde satt opp et program med en del av sine "elever", naturlig innledet av Cass McCombs og avrundet av sjefen selv. Stikkord er gitarbasert indierock. Den unge amerikaner CASS MCCOMBS er aktuell med solodebuten A (4AD) og har bakgrunn fra både spillinger med Palace Brothers og Baltimores støyband Oxes. Som soloartist står han frem som en troverdig sanger/låtskriver, men uten å kjenne låtene særlig godt fra før ble han ikke særlig mer enn et trivelig ettermiddags-bekjentskap. Dagen var for meg var totalt sett den minst givende, med amerikanske THE SHINS som høydepunkt. Selv om de kommer fra New Mexico har SubPop-bandet mer til felles med britiske frender som Dodgy, Hefner og The Kinks, det vil si at her er det friske og fengende poplåter som gjelder. Av og til kan 2.30 minutter med uforfalsket pop være akkurat det man trenger, særlig når et band har så mange opplagte ess som The Shins har i sine ermer. De spilte et konsist sett basert på sine to utgivelser som aldri rakk å skli ut i det opplagte. MODEST MOUSE er også rede med en ny utgivelse, Good News For People Who Love Bad News, og de vektla selvsagt sitt sett rundt denne. Litt kjipt at vokalist Isaac Brock var særdeles tverr denne kvelden, og ved flere anledninger skjelte ut en eller annen foran i salen som drev med noe spikk. Mest jubel vakte gamle kjenninger, særlig fra deres hittil beste skive The Lonesome Crowded West (1997), ikke minst utolige Cowboy Dan. Også NINA NASTASIAs enkle, intime konsert og THE FIERY FURNACES lo-fi Royal Trux-a like bluesrock var vel verd å få med seg, selv om jeg forlot begge med relativt blanke ark og uten altfor sterke minner for ettertiden. Det samme kan sies om STEPHEN MALKMUS and the JICKS. Mannen hadde utvilsomt sin kreative formtopp en gang på 90-tallet, og i likhet med for eksempel Frank Black vil alt han driver med i etterkant måles opp mot tidligere tilsynelatende uoppnåelige prestasjoner. Litt urettferdig muligens, for The Jicks er slett ikke noe dårlig band. Jeg har ikke noe varmt forhold til de, og fikk heller ikke noe særlig større ønske om å fordype meg i bandet etter at konserten var ferdig. Dessuten visste jeg at det ventet to dager med mulighten for mer eksepsjonelle opplevelser, og prioriterte dyp søvn fremfor videre tanker rundt Malkmus og hans foretak og DJs fra Stereolab og Belle & Sebastian.

LØRDAG - Sonic Sounds

Dette var dagen Sonic Youth styrte showet, og det sier seg selv at det var av høyeste interesse. Mens fredagens stikkord generelt sett var indie og rock, tilhørte lørdagen de dype droner, utagerende leven og improvisasjon. Her var det bare å svelge en neve med hodepinetabletter og knytte ryggstøtten stramt til. En lang lunch og dype Chesterfield-stoler i Rye ble prioritert foran Nels Cline, Saccharine Trust og Fuck - selvsagt et utilgivelig valg, men de stolene var til gjengjeld pokker så bra. Uansett, BLACK DICE ventet på meg. Lovende omtalt som "too stoned to gamble but too high to whip tricycles thru waterfront weeds" ble jeg ikke direkte bergtatt av deres kombinasjon mellom gitardrodlinger og formel-1 støy. Det var også litt tidlig på aftenen for å konsentrere seg særlig om DREAM / AKTION UNITs frie improvsett med Thurston Moore, Jim O'Rourke (eller, det så jeg ikke med mitt flaggermussyn, men det ble i hvert fall hevdet. Arrangørene fant det ikke for godt å opplyse om slikt) og Paul Flaherty på sax. Early morning avant garde for de spesielt våkne, litt for mye bruddstykker for meg. Dagens første killa - og en av festivalens beste konserter stod OOIOO for. Det japanske jentebandet (med Yoshimi P-We fra blant andre Boredoms og Free Kitten som midtpunkt) leverte et forrykende sett med japanske jungelrytmer og tribal krautpostrock som burde vært selvskreven på alle hjemlige festivaler som regner seg for oppegående. Litt mye forlangt kanskje, men OOIOO lykkes til fulle med det de nesten fikk til på ferske Kila Kila Kila (Thrill Jockey). Et band man ble i særdeles godlune av. Det var mer enn man kunne si om ANGELBLOOD. Metallbandet med to gotiske messedamer i forgrunnen skremte meg 'downstairs' igjen, til tryggere omgivelser med CHARALAMBIDES. Det var englemessing her også (egentlig påfallende mange av artistene denne helgen som drev med det) men i langt roligere former. Texas-duoen Tom og Christina Parker lot det ikke overraskende gå særdeles andektig for seg med steel gitar, e-bow og hallusinogerende stemningsbilder. En lett oppvarming til WOLF EYES, for meg et nytt bekjentskap - og et meget positivt sådan. Kvartetten fra Michigan stilte med to gonger, fløyter og blås og tonnevis av ubehagelig ekstremstøy, blant annet en svært så utagerende "vokalist" (tror han bare skrek, jeg kunne i hvert fall ikke skjelne noen meningsbærende ord). Wolf Eyes har omtrent 100 utgivelser bak seg, med kassetter, CD-R, stort og smått, men vil nok aldri bli noen nasjonale kjæledegger. For de av oss som trives litt i stormen er de derimot verd å knaske videre på. Tilbake til hovedstrømmen opp trappa, og en eksklusiv happening med VINCENT GALLO, for anledningen med John Frusciante på gitar (som heller ingen opplyste noe om på forhånd...) og en trommis. Med krystallklar lyd var det deilig å lene seg tilbake og bare ta innover seg det vakre settet de to skadeskutte legendene mante frem. Melankolske gitarlinjer svingte frem og tilbake, vokste seg store og vibrerte mot det eksploderende, mens trommisen og Gallo smeltet sammen som en mektig helhet. Settet kunne nok bli litt for "progaktig" for enkelte, men jeg synes det var meget delikat. Og mens vi snakker om delikatesse og makt. Evigunge SONIC YOUTH var neste ut. Hva skal man si? De har forlengst passert ordinære parametre for et såkalt alternativt rockband og er i år aktuelle med sitt - hva er det - tyvende album? Thurston Moore ser akkurat like fjern ut som i 1983, Kim Gordon blir bare flottere ettersom årene går, Steve Shelley har vel passert 40 han også, men ser fortsatt ut som en college-gutt. Det er som om de suger til seg næring fra stadig nye ungdommer som flokker seg rundt bandet, og det er også noe av grunnen til at de ikke bare bærer floskler som "gudfedre", men fremdeles er å regne spennende som artister av i dag. Sonic Youths vei fra å være et støyband til det nærmeste vi kommer alternativ mainstream uten å avvike fra sitt opprinnelige er en utrolig prestasjon. De fikk da også litt lengre spilletid enn de andre, uten at noen protesterte hørbart på det, og spilte en del fra den kommende platen. Et problem med å presentere helt nytt materiale er jo at vi i salen blir opptatt av å avvente det som til enhver tid kommer, vi kan ikke være i forkant, og det gjør ikke nødvendigvis konserten bedre. Nå er det jo å foretrekke å høre levende band mer enn døde idoler (mer om det senere), men de nye låtene ble for meg stående som noe anonyme mellom eldre utvalg fra særlig Dirty og Goo. Hvordan de nye vil stå seg er en modningsprosess, vi vil nok finne ut det om 5 - 10 eller 15 år. Med Jim O'Rourke som fast medlem noen år nå er Youth så tighte og solide at de er et av de sikreste kortene uansett hvordan de legger opp konsertene sine. Men når de avsluttet med en lang og noe retningsløs instrumental (som jeg ikke dro kjensel på der og da) var det likevel med en viss følelse av at de ikke har den samme gløden som ved tidligere anledninger. Selv om alt rundt bandet er prima kan de også virke noe utilnærmelige og kalkulerte i all sin vridde gitarprakt. Akkurat det sjekket en publikummer ut nærmere ved å renne Moore ned på gulvet sammen med mikrofonstativet, men begge kom seg heldigvis helskinnet opp igjen. Dette skulle egentlig være siste konsert for kvelden, men grunnet noe forsinkelser i et program som ellers fulgte tidsskjemaet omtrent på minuttet, ble LIGHTNING BOLT flyttet opp til den store scenen og lagt etter Sonic. Jeg fryktet at avstanden mellom publikum og band vil forhindre Bolt fra å spre sine ondskap like effektivt som de er berømte for. Dette gikk jeg å tenkte på mens jeg var på vei ut for å snappe litt luft, da noe oppstandelse i et mørkt hjørne fanget min oppmerksomhet - og joda, nede på gulvet, i et mørkt hjørne hadde duoen rigget seg opp. Umiddelbart etter at Sonic plugget ut, plugget terrorduoen inn, og oppfylte alle mine håp om at de skulle skape mayhem - som de så korrekt ble presentert: "Deathrock in extasis". De spiller jo gjerne i publikum, der skillet mellom utøvere og tilhørere omtrent opphører. Bevæpnet med en særdeles slagferdig trommis/vokalist (han har tapet mikrofonen fast inne i munnen) og en helt stillestående bassist som frembringer den mest kraftfulle lyd som kan tenkes er Lightning Bolt en mellomting mellom Nirvana anno Bleach, frijazz, bombeangrep, speed metal og stonerrock å regne som et sosiolgisk eksperiment, muligens satt i verk av CIA, over hvordan kaotiske masser kan styres. Som vanlig ble det dokumentert med både filmkamera og fotoapparat av to bebrillede alvorlige menn som fokuserer på publikums bevegelser. De første 15 minuttene hersket et vilt kaos jeg sjelden har sett maken til, det er noe med LB som får folk til å miste fullstendig forstanden og mens jeg krabbet rundt på gulvet og så etter småpenger slo det meg at de faktisk er i stand til å rigge opp og spille når som helst og hvor som helst i løpet av meget kort tid. Creepy. Anyways, etter et kvarters tid altså, da jeg var sikker på at ting skulle gå veldig galt skjedde festivalens mest usannsynlige hendelse. Brian Chippendale reiser og skriker med sin skjærende ødelagte mikrofon at alle skal sette seg ned - og vi gjør det. Alle som en. Om det ikke var artig nok å se folk gå bananas oppreist så var det hysterisk å se folket utagere til Bolts torpederende støyangrep sittende! Om de kan bli noe anstrengende på plate er de et utrolig liveband, som mest av alt krever at man blir en del av det selv. Og det er det jo ikke alle som har verken lemmer eller tøyler til. Lightning Bolt minner om noe av betydningen i rockens grunnleggende fundament, og var perfekt som avslutter på en ellers strålende konsertaften.

SØNDAG - Drone Sounds

Ahh.. søndag, de lange droners dag. Hva passer vel bedre enn å børste av seg skomerkene på nakken og sveve inn i det britiske kollektivet VIBRACATHEDRAL ORCHESTRAs eventyrverden. De har i en årrekke frembragt rytmiske og suggestive toner et sted mellom LaMonte Young/Velvet Underground, folk, kraut og spacerock, og hadde ingen problemer med å få et morgentrøtt publikum (igjen og som alltid; fullpakket, relativt stille, lyttende) til å falle i kollektiv trance - ja, kvinnen foran meg fikk åpenlys orgasme da konserten nådde sitt klimaks. Et sjeldent skue, men ikke overraskende når det er VCO vi snakker om. Da gikk det roligere for seg med Constellation-pakken POLMO POLPO/HANGED UP og kammerorkesteret THRENODY ENSEMBLE (med Erik Hoversten fra altfor glemte A Minor Forest). Begge underbygget den grå søndagen utenfor med tungladen tristesse og glimt av sol mellom skylagene. Mellom disse to gløttet jeg også opp i storstua og kikket på EXPLOSIONS IN THE SKY. De spiller etter forventede prinsipper (som utviklet av for eksempel Mogwai), og selv om det er ganske tøft når de river seg løs så klarer jeg ikke helt å la meg imponere av de samme kunststykkene gang etter gang. Det er noe forutsigbart over EiTS, utvilsomt et meget bra band, men ikke akkurat overraskende. Men, de spiller en form for alternativ arenarock, og passet godt på den store scenen. Et band som definitivt søker å utfordre de musikalske prinsipper et JACKIE-O MOTHERFUCKER, sammen med Lightning Bolt og VibraCatherdal Orchestra de jeg hadde størst forventninger til i forkant. Nå fikk de riktignok en dårlig start, i og med at de brukte en halvtime av spilletiden sin på å rigge seg til. Jeg vet ikke hvem som kan lastes for det, men med syv stykker på den lille scenen, cirka 200 instrumenter og noen kilometer kabler som skulle plugges riktig stilles det vel litt høyere krav til effektivitet enn det bandet selv så ut til å være kapable til. Og kanskje det var stresset og tiden som gjorde at deres konsert ikke ble helt den store happeningen jeg hadde håpet på. JOMF prøver å fremskape en slags kollektiv frihetsgreie (kall det gjerne free folk), ved hjelp av platesepillere, samples og en hel rekke lydkilder (fløyter, blåsere, sag, vokalmessing, bjeller, gitarer, rasleting, cymbal med bue, ja, alt som gir en form for lyd). Det første partiet som ble dominert av en monton tromming var meget vellykket, men etterhvert virket det som om de var mest interessert i å vise hvor mange instrumenter de kunne traktere på kortest mulig tid, og jeg synes de rotet seg litt bort. Jeg snakket litt med den ene gitaristen etterpå (for anledningen påskekledd med gult hår, gul lue og gul hettegenser), som uttalte at han heller ikke var helt fornøyd med det de leverte. "We can take you higher than this" lovte han, og det var jo betryggende! BARDO POND og THE NOTWIST derimot, leverte to meget bra konserter denne ettermiddagen. Isobel Sollenbergers drømmende stemme fikk en bekjent til å få skjelvinger etter at konserten var over, og det er en type reaksjon jeg ikke blir overrasket av. Bardo Ponds kombinasjon av svevende dronerock og overmannende støy er både vakker og effektfull. Også tyske Notwist gjorde seg godt på scenen. De trives tydeligvis med litt ullen lyd, men settet de spilte på ATP var langt hvassere enn deres siste plate, fortsatt gyldne Neon Golden. Etter dette var det opp for å høre to større navn, LOVE og TINDERSTICKS. Man går liksom ikke glipp av muligheten for å oppleve Arthur Lee, og rapportene har fortalt at de leverer glitrende konserter. Lee har dessuten skrevet noen låter av ubestridelig rang, og her leverte han alle som en. Det er ikke å forakte å få for eksempel Red Telephone, A House Is Not a Motel og Old Man servert på rekke og rad, men jeg synes likevel at Love var det bandet som passet dårligst inn i denne festivalen. De peker utelukkende bakover, og Arthur Lee har ikke samme glans som han en gang hadde. Når det er sagt, skal man høre et band fra 60-tallet i dag er ikke Love det verste alternativet. Et sprek gjeng musikere sørget dessuten for å gi den aldrende stjerne kompakt behandling. Tindersticks er heller ikke et band i tiden akkurat, men det glemte jeg raskt da stjernene ble tent bak Stuart Staples og han hulket frem låter som No More Affairs og Travelling Light. Kombinasjonen av Cohen og Cave funker fortsatt den! Avslutningsvis må jeg nevne de to avsluttende konsertene med DIZZEE RASCAL og HAR MAR SUPERSTAR. Rascal leverte et intenst, humørfylt sett som trollbandt et både kresent, bortskjemt og slitent publikum. Unggutten stod for en av fjorårets feteste skiver med Boy in Da Corner, men viste seg fra en langt mer publikumsvennlig side enn det platen tilsier. Har Mar er en sann superstjerne; skallet, svett, fet og bare utrolig cool. Partyløve og pornostjerne, Prince krysset med Ron Jeremy, og en sårt trengende oppmuntring etter en rekke nedstemte konserter.

Dette er selvsagt en helt overfladisk gjennomgang, slik det gjerne blir av festivaler der artistene tenderer til å overgå hverandre, og til slutt flyte over i hverandre. Jeg misset legender som MISSION of BURMA og ESG, hete poteter som LE TIGRE, ERASE ERRATA og ENON, godtfolk som ARAB STRAP, SOPHIA og CAT POWER (hun hadde gjemt seg i et hjørne på den store scenen og når jeg stakk inn hodet for å høre litt stoppet hun like etter konserten og begynte å røre med alt mulig annet enn å spille, blant annet forlangte hun at lyset i salen skulle skrus på, mens lyset på scenen skulle skrus av... og da tuslet jeg like gjene tilbake til mørket - makan!) og potensielle favoritter som DEERHOF og MIGHTY FLASHLIGHT - tilsammen en festival god nok i seg selv, UTEN å føle at jeg gikk glipp av noe. Kan det være FOR mye må-se på en og samme helg? Vel, det kan nok diskuteres. En annen ting som også kan diskuteres er hvorvidt band som Love, Tindersticks, Sonic Youth og The Jicks egentlig hører hjemme her. Med et lite unntak av Youth, som fortsatt er et band av i dag, er dette alle artister som hadde sin prime time i andre tiår. Et annet ønskelig aspekt kunne vært å fått inn noe mer jazz-relaterte artister, både for å øke spennvidden ytterligere, men også for i enda større grad å spisse festivalens progressive linje. Slik sett er også band som Arab Strap og Sophia strengt tatt litt for trygge kort. Men, dette er for smårusk å regne, så lenge man til enhver tid har noe interessant å se frem til har det lite å si. ATP er utvilsomt et glimt inn i fremtiden, og det er noe norske festivalarrangører ikke alltid er like opptatt av.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Lionheart Brothers - Dizzy Kiss

(Racing Junior)

Med smittende popmelodier, storslagen rockfølelse og fremfor alt fem hjerter som banker intenst for musikken, kommer The Lionheart Brothers svevende.

Flere:

Beirut - Gulag Orkestar
Efrim Manuel Menuck - Plays "High Gospel"