Motorpsycho-debatten: I bakevja, mot strømmen

Morgenbladet har hengt seg på debatten om Motorpsychos LP-utgivelse, grooves Øyvind Adde gir sitt tilsvar her. Alt i alt koker denne debatten ned til et ja/nei-spørsmål, mener Adde.

I Morgenbladet 32/188 leser jeg at Marius Lien har anmeldt Motorpsychos (MP) eget Voyager-prosjekt, Child of the Future (CoTF), og at han i anmeldelsen har trukket inn elementer fra min opprinnelige kritikk av at albumet kun gis ut på vinyl. Elementene er for øvrig sjeldent korrekt og konsist gjengitt – seriøst, takk for det Lien. Lien benytter disse elementene til å male ut noen generelle og bekymringsfulle betraktninger på hvordan artister og kulturlivet generelt ville se ut dersom kunstnerne lot seg diktere av "gamle diktatoriske fanhjerter", indirekte eksemplifisert av meg.

Scenariet er, ikke uventet, temmelig uutholdelig, og passasjen rundes av med et kledelig retorisk mezzoforte-høydepunkt: "Hvis man tar Adde på kornet, og overfører tilsvarende tenkning til kulturlivet generelt, vil kontrakten mellom kunstner og publikum snart bli en tvangstrøye av stalinistiske dimensjoner."

Altså; hypotetisk fluff for å krydre anmeldelsen med litt underholdningsverdi.

Det er altså la-la-land-versjonen. I den virkeligheten vi befinner oss i vet både Lien, jeg og den gjennomsnittlige MP-fan at min kritiske tekst og Liens anmeldelse av CoTF har en påvirkningskraft på bandets virksomhet som ligger et gooodt stykke bak maskinen som stanset ut plektrene Ryan bruker i bandets produksjoner.

Som tidligere nevnt applauderer jeg MPs egenrådige vei mot kontroll over egne produksjoner etter at Voices of Wonder tok uskylden deres tilbake i 1994. Det betyr imidlertid ikke at jeg automatisk applauderer alt MP bruker denne friheten til.

Dersom man leser den uortodokse utgivelsen av CoTF som et utgangspunkt for en analog/digital-debatt, har kulturskribentene så langt gått inn i problemstillingen med en en usedvanlig likegyldig harelabb. Liens anmeldelse føyer seg for eksempel autopilotisk stille inn i bakevja som oppstår bak det strømbrytende bandet med en holdning som i fluff-formulering sier; "Meh, er det noe å bråke for det'a? Det er jo kunstnere, dem gjør som dem vil uansett. Og dessuten har jeg vinylspiller..."

I møte med min tekst er han imidlertid raskt på plass med teflonsprayen for å dekke over eventuelle riper som må ha oppstått i den kunstneriske integriteten. Det er ikke temaet i seg som er interessant i det Morgenbladske fugleperspektiv, det er meningene rundt det. For å bruke et begrep fra det utvidede kulturbegrepet; Lien går på beinet, ikke på ballen.

Jeg syns at MPs røring i gryta, risting i buret, klinteskill fra hveten, etc. er verdt en debatt. Og det er mulig at denne debatten fortjener "storm i et vannglass"-nivået den nå har, i ly for de store stemmene i norsk kulturjournalistikk. Men, hvis man tar en titt inn i dette vannglasset (les MP-forumet) vil man se at synspunktene hagler, at stemningen dirrer i holmgangen mellom fornuft og følelser og interessant nok har i seg parafraser av filmen The Wave (1981) - Get with the fucking program! Og som en dialektisk kommentar til ordskiftet jeg hadde med Rune Kristoffersen tidligere i debatten; en serie innlegg fra vinylkjøpere som er viet gleder, frustrasjoner og råd rundt konvertering av albumet til mp3, samtidig som det i lojalitet til bandet arbeides iherdig med å smashe unna alle lenker til p2p-sider som The Pirate Bay og Rapidshare. DIY i essens?

La meg ta dere med på en joggetur tilbake til det tidlige 2000-tallet. I frustrasjon over en digital musikkdistribusjon som i aksellererende grad tok en snarvei forbi opphavsmennenes konti, bestemte noen av de store multinasjonale plateselskapene at noe måtte gjøres. For å beskytte sine egne og artistenes opphavsrettslige/økonomiske interesser, ble det naivt, og litt desperat innført en digital kopisperre som skulle forhindre hjemmebrenning av CDer og bremse uønsket spredning via Internett. Til å begynne med ble det mumlet avventende blant publikum "Ja, jo, noe må vel gjøres...", før det etter en stund eksploderte en bølge av frustrasjon, bannskap, knekte PCer og forbrukermisnøye over konseptet. Platene kunne ikke spilles i bilen, i PCen på jobben eller i enkelte CD-spillere hvis eneste uskyldige formål var å overstrø kjøperen med musikk.

De av dere som orker må nå gjerne strekke ut før vi jogger tilbake til våren 2009. Den norske powertrioen Motorpsycho erklærte som kjent sammen med Rune Grammofon at bandets neste album kun ville foreligge i vinylformatet. Noen konkret grunn for tiltaket nevnte bandet ikke selv. Formatpreferanse? Musikkens forgjengelighet i den digitale tidsalderen? En frustrasjon over en digital musikkdistribusjon som i aksellererende grad tar en snarvei forbi opphavsmennenes konti? Sammen satt de uansett på en sterkere liste av distraksjonsknapper for å buffre opp rundt eventuell misnøye enn de store selskapene. Mot strømmen? Sjekk! Indie? Sjekk! Vinyl? Sjekk! "Lyttende publikum", ikke "forbruker"? Sjekk! Alle sentrale byggesteiner i det motorpsykedeliske museum, samt i den populærmusikalske mytologi. Innad i testgruppen, representert ved fanbasen på MP-forumet - og altså, ingen andre steder - ble den analoge og digitale fronten skjerpet.

Hva har disse vidt forskjellige eksemplene i det hele tatt med hverandre å gjøre, spør du? Vel, resultatet er helt enkelt det samme: Grensesnittet mellom menneske og musikk snevres inn.
Faktisk ensrettes det i MPs tilfelle. Og i Morgenbladets «tankevekkende innlegg som gir et reflektert syn på politikk og kultur i den verden vi lever i», er det undertegnede som tildeles stalinistiske trekk.

Det har i denne debatten ikke vært min intensjon å diskutere noe så selvfølgelig som Motorpsychos kunstneriske frihet, ei heller det mer uberørte ansvarsforholdet som følger med denne friheten. Dersom mine tidligere innlegg har vært utydelig i forhold til dette punktet, er det ene og alene meg det slår tilbake på. La meg avslutningsvis gjøre et forsøk på å være så tydelig som mulig i formuleringen av hva dette dreier seg om for min del:

Er du for at mangfoldiggjøringen av MPs musikk skrenkes inn?
Det er når alt kommer til alt et ja/nei-spørsmål.

Aller, aller sist, til de av dere som har vinylspiller og som likevel har ytret misnøye med CoTF-prosjektet: Respekt.

Jeg var ikke voksen nok til å se det samme da jeg vandret hjem med The Tussler under armen i 1994

--

Tidligere innlegg i denne debatten ligger her:
Noe til 20-års jubileum av Øyvind Adde.

Rune Kristoffersens svar.

Dere er frie av Øyvind Adde.

Vi har for øvrig også publisert en egen sak om The Last Record Company her.


comments powered by Disqus

 



snobb:)
2009-08-22Litt hårsår?!

Noen føler seg tydeligvis litt fornærmet.

Men at mange velger å slippe musikk kun digitalt er tydeligvis ikke noe man ser nærmere på i denne omgang. For mitt vedkommende representerer dette det samme som å gi ut noe utelukkende på vinyl da jeg er uinteressert i et digitalt produkt.

Øyvind Adde kan glede seg til en hverdag der musikk kun finnes digitalt, og er tilgjengelig gratis på spotify, samt itunes.

Det blir tider...

Bjarne
2009-08-23Hvem f** bryr seg

Motorpsycho er da ikke interessante på noe som helst vis. At de er pretensiøse i overkant med vinylkjøret sitt er jo tøft, men ikke såvidt tøft at det rettferdiggjør vaset fra såkalte kulturskribenter. Se dere rundt i verden, mye bra musikk som vil bli hørt....

Artikler, nyheter


Hex-Trem? Nostalgie de la Boue

Geir Levi Nilsen har lest boken XTRM - Krig I Oslos Gater av Jan Kallevik.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo