Konsert: The (International) Noise Conspiracy

Det Akademiske Kvarter, Bergen, 9. februar 2005

The (International) Noise Conspiracy entret scenen i Teglverket et sted rundt halv tolv. På dette tidspunkt hadde publikum allerede fått servert to oppvarmingsband, hvorav undertegnede var uheldig nok til å få med seg kun det siste – det regressive rockebandet The Vineyards. Uheldig, ikke fordi jeg mistet det første bandet, men uheldig fordi jeg i det hele tatt fikk se The Vineyards – meningsløs, platt, polert posør-rock uten tæl, originalitet, sjarm eller andre kvaliteter å bringe til torgs. Bandet var, i likhet med T(I)NC innom Bergen på vei til årets by:Larm, og kommer vel neppe til å skape furore i oljebyen.

Etter et lengre avbrekk var det så duket for kveldens hovedband, det etter hvert erfarne og anerkjente rockebandet som ledes av vokalisten fra hardcoreheltene i Refused, Dennis Lyxzén. T(I)NC er for mange kjent nettopp på grunn av røttene i Refused, men bandet har etter noen år på egne ben klart å skape sin egen greie, ganske langt fra det Refused drev med. To ting er imidlertid klare ekko av hardcore-tiden: energiske liveopptredener og en slags laissez-faire kommunisme, begrenset til noen slogans om musikknedlasting og nyliberalisme mellom sangene.

Etter en litt famlende og blek start, tok det seg fort opp, på sitt beste kan T(I)NC spille skjorta av landsmenn og delvise sjangerkompiser som The Hives, og ligger på scenen nærmere opp mot den mer skjeggete rocken til landsmennene i Hellacopters. Det er i det hele tatt noe som gjør at svensk rock generelt sett er mye tøffere enn norsk rock, litt på samme måte som svenske actionfilmer er mye heftigere enn norske motstykker. Vokalist Lyxzén har opparbeidet seg solid rutine som performer, og leverte varene gjennom utagerende kroppsspråk, småklatring på mezzaninen, litt småfjasing mellom sangene, og lett tøysing med en overenergisk stagediver. Bandet er utrolig tett og samspilt, men våger samtidig å slippe seg løs i lange, lekne instrumentalpartier. Publikum lot seg rive med av den gode stemningen, og tendenser til publikums-surfing la ikke akkurat en demper på opplevelsen.

Med mindre enn et overfladisk forhold til bandet fra før konserten – som begrenset seg til noen gjennomlyttinger av en eller annen plate fra sent 90-tall, ble denne anmelder svært positivt overrasket over konserten, som er en av de bedre i Teglverket den senere tiden. The (International) Noise Conspiracy har dessverre aldri klart å gjenskape energien og trøkket fra liveopplevelsen på plate, men som konsertband fremstår ensemblet i elitedivisjonen av skandinavisk, bredbeint rock'n'roll. Og det sier neigu ikke så rent lite.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Okkervil River - The Stage Names

(Jagjaguwar)

Okkervil følgjer som vanlig sitt dynamiske løp mellom frådande stryk og varlege kulpar, men med litt meir popsnert i understraumen denne gongen.

Flere:

Flying Lotus - Cosmogramma
Tinariwen - Amassakoul