Øya 2011: James Blake

Hypen i seg selv var ikke nok til å forhindre folk fra å behandle James Blakes opptreden som en typisk gjennomtrekkskonsert.

Relaterte sider:

James Blake

Foto: Jan Erik Svendsen / Øyafoto

Man kan si mye rart om en artist som setter større fokus på lydeffekter enn sin egen stemme, i beste fall er man sjenert, i mange tilfeller har man en manglende stemmeprakt å vise frem. I James Blake tilfelle kan det være en kombinasjon av begge. På Parkteateret tidligere i år var han tydelig forkjølet, og det var enkelt å tilgi han den middelmådige vokalprestasjonen (i den grad man faktisk kan måle en vokalprestasjon gjennom en stemmeforvrider og så mye lydeffekter) men på Sjøsiden-scenen under Øya-festivalen ble det raskt klart at ikke bare har James Blake en svært begrenset mengde karisma, han har heller ikke fortjent den massive oppmerksomheten for stemmeprakten alene.

Vika var fullsatt da James Blake inntok scenen sammen med en gitarist og en trommis. Godt gjemt bak keyboardet (slik som på den nevnte Parkteateret-konserten) fremsto Blake som en passe nerd, passe hip, vokalist, som så ut til å nyte vellyden mer enn publikum, som stort sett besto av gjennomtrengsel og mennesker som lot samtalen flyte over de lavstemte eksperimentelle partiene. Musikk uten tydelig vokal eller tekster, har en tendens til å fremstå som lite engasjerende, og da det ble gjort svært få forsøk på å fenge med hverken lys eller småsnakk, mistet gruppen rett og slett publikum på veien.

James Blakes «innovative» klubbmusikk er vel heller neppe ment for dette festivalformatet, og selv om Feist-coveren «Limit to Your Love» og «Lindisfarne 2» så ut til å skape en viss form av entusiasme hos de oppmøtte, var det ikke til å forhindre at mange nok prioriterte å få en god plass under kveldens hovedattraksjon Kanye West i stedet. Hypen alene var rett og slett ikke nok til å bære James Blakes musikk ut til massene, og man kan ikke klandre dem. Selv sleit jeg voldsomt med å undergrave følelsen av at jeg like godt kunne reist hjem, spilt plata høyt på anlegget, og spart 150 kroner i pilspenger.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Grey de Lisle - The Graceful Ghost

(Sugar Hill)

Ei countryplate med både ynde og tungsinn. Akustisk, vitalt og tett i tett med sterke låtar. Ta vel imot: Grey De Lisle.

Flere:

Drive-By Truckers - Brighter Than Creation's Dark
Diverse artister - 20 Years of Dischord