Øya 2011: James Blake
Hypen i seg selv var ikke nok til å forhindre folk fra å behandle James Blakes opptreden som en typisk gjennomtrekkskonsert.
Del på Facebook10.08.11
Relaterte sider:
Foto: Jan Erik Svendsen / Øyafoto
Man kan si mye rart om en artist som setter større fokus på lydeffekter enn sin egen stemme, i beste fall er man sjenert, i mange tilfeller har man en manglende stemmeprakt å vise frem. I James Blake tilfelle kan det være en kombinasjon av begge. På Parkteateret tidligere i år var han tydelig forkjølet, og det var enkelt å tilgi han den middelmådige vokalprestasjonen (i den grad man faktisk kan måle en vokalprestasjon gjennom en stemmeforvrider og så mye lydeffekter) men på Sjøsiden-scenen under Øya-festivalen ble det raskt klart at ikke bare har James Blake en svært begrenset mengde karisma, han har heller ikke fortjent den massive oppmerksomheten for stemmeprakten alene.
Vika var fullsatt da James Blake inntok scenen sammen med en gitarist og en trommis. Godt gjemt bak keyboardet (slik som på den nevnte Parkteateret-konserten) fremsto Blake som en passe nerd, passe hip, vokalist, som så ut til å nyte vellyden mer enn publikum, som stort sett besto av gjennomtrengsel og mennesker som lot samtalen flyte over de lavstemte eksperimentelle partiene. Musikk uten tydelig vokal eller tekster, har en tendens til å fremstå som lite engasjerende, og da det ble gjort svært få forsøk på å fenge med hverken lys eller småsnakk, mistet gruppen rett og slett publikum på veien.
James Blakes «innovative» klubbmusikk er vel heller neppe ment for dette festivalformatet, og selv om Feist-coveren «Limit to Your Love» og «Lindisfarne 2» så ut til å skape en viss form av entusiasme hos de oppmøtte, var det ikke til å forhindre at mange nok prioriterte å få en god plass under kveldens hovedattraksjon Kanye West i stedet. Hypen alene var rett og slett ikke nok til å bære James Blakes musikk ut til massene, og man kan ikke klandre dem. Selv sleit jeg voldsomt med å undergrave følelsen av at jeg like godt kunne reist hjem, spilt plata høyt på anlegget, og spart 150 kroner i pilspenger.
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp