Konsert: Paradise Lost + Amorphis

Rockefeller 24. oktober 2003

Paradise Lost skulle med denne konserten gjeste landet for andre gang på under ett år, og må vel dermed nesten regnes som såkalte "Norgesvenner". Nåvel, etter en kjapt utsolgt John Dee konsert sist gang var det nå klart for en opptreden på Rockefeller - og selv om det ikke på noen måte ble utsolgt denne oktoberkvelden var det allikevel greit med folk tilstede. Opprinnelig ble også Godhead annonsert som oppvarmingsband, men de dukket av en eller annen grunn ikke opp. Litt synd, men bevares ikke på langt nær så ille som da Within Temptation måtte avlyse sin supportjobb forrige gang.

Først ut var dermed finnene i Amorphis. Et band jeg har fulgt med siden de startet opp, men fremdeles ikke helt fått taket på. De har hatt noe av den samme utviklingen som Paradise Lost opp gjennom årene. De startet begge opp som tunge doom inspirerte death metal-band og beveget seg så mot et mer tradisjonelt metal uttrykk med lette gotiske overtoner. Men der Paradise Lost så begynte å eksperimentere med elektronikk beveget Amorphis seg ut i et mer dvelende og sofistikert rockelandskap, ikke så ulikt noe av det Anathema har holdt på med utover i karrieren. En stor forskjell på Amorphis og Paradise Lost live er imidlertid at der Lost vokalist Nick Holmes har kuttet helt med gamle vokalformer har Amorphis vokalist Pasi beholdt death metal vokalen på det eldre materialet. Og det var lurt av ham. Hovedproblemet med finnenes konsert var nemlig vokalistens utrolig sure og tamme cleanvokal. På plate har jeg nok mest sansen for bandets nyere materiale, men live var det som funket best absolutt de gamle death metal inspirerte tingene som blant annet avslutningslåta Black Winter Day. Mannen growler imidlertid som en gud (eller kanskje heller djevel) og musikalsk fungerte det meste som det skulle. Orgelpartiene som hintet til vekselvis The Doors og Yes var meget fete. En litt svakere opptreden enn jeg hadde håpet på ble dette, men bandet fikk svært god mottakelse og lovte på tro, heder og ære å komme tilbake snart. Kanskje vokalarbeidet også sitter bedre da.

Så var det tid for Paradise Lost, et band jeg har sett live utallige ganger, men aldri blir lei. De har en profesjonalitet og en styrke som gjør at de aldri kan levere en dårlig konsert (tja, kanskje bortsett fra på Arvika festivalen for en del år tilbake). Nick Holmes kan til tider virke noe arrogant, men han kan samtidig også kunsten å vise stor takknemlighet overfor hengivne fans. Bandet leverte som forventet mye materiale fra deres siste plate Symbol of Life, et album som i mine ører fremdeles vokser. Åpneren Erased og Isolate, Mystify og Perfect Mask utover i settet satt alle som skudd. Paradise Lost skal også ha honnør for å stadig variere hvilke gamle låter de tar med i settet. Litt tørr britisk humor finner man også i dette bandet. Shadowkings fra albumet Draconian Times ble presentert som "one for you in the over 25 club" og vokalisten summerte hele bandet sitt med "all the clichees in one English pack". En fin miks av låter fra One Second, Host og Permanent Solution ble mikset inn i settet, og som ekstranummer fikk vi bla bandets geniale cover av Bronski Beat låta Smalltown Boy. Jeg har egentlig bare to ting å utsette på Paradise Lost denne kvelden, det ene er at Nick Holmes til tider sang litt surere enn han pleier (men bevares ikke på langt nær så ille som oppvarmingsbandet), og det andre er - slutt å spille As I Die live. Det ville blitt krise, men bandet viser så stor motvilje mot denne låta, og med den (som en kompis så treffende sa det) sprettballversjonen av låta bandet fremfører i dag hadde det vært like greit å la være. Hvorfor ikke plukke frem en annen fra Shades of God neste gang? Der er det mye snadder å ta av.

Alt i alt, nok en flott Paradise Lost opptreden, og jeg ender nok opp med å være tilstede neste gang de dukker opp også!



comments powered by Disqus

 



Matz
2004-02-11SILENT VANQUISH

SILENT VANQUISH (Melodiøs doom metal) konsert i Drammen, på Victoria Kulturhus 27.februar
kl.19.00
cc.50 kr
www.silentvanquish.tk

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo