Supersilent, Henie Onstad Kunstsenter 22. mars

Kvartetten har blitt til trio, både musikk og instrumentering viser nye sider, og vi er i det hele tatt vitner til en endringsprosess hos Supersilent.

Sist søndag tilbrakte undertegnede noen timer ute på Høvikodden utenfor Oslo, i kunstsenteret som huser donasjoner fra Sonja Henie og Niels Onstad. Her finnes en stor samling med verker fra forrige århundre, og frem til 19. april i år stiller Håkon Bleken ut kulltegninger fra 1962 til 2008. Bleken er kjent for sin etter hvert kompliserte teknikk hvor blant annet flere lag kull og bruken av fixativ gir et helt spesielt uttrykk.

Det er ikke for å dra direkte linjer jeg nevner dette, men jeg tar det med likevel, for denne søndagen kunne man altså gå rett fra det å vandre rundt i de store salene og betrakte alt dette, til det å komme inn i en ny sal og betrakte et annet særegent musikkuttrykk. Her bød Supersilent på ferske toner.

Henie Onstad Kunstsenter, som åpnet dørene i 1968, har en innholdsrik historie bak seg. Ikke bare på kunstsiden, parallelt har det også blitt fremført musikk i lokalene. En rekke representanter for eksperimentell musikk og kunst, norske som internasjonale, har vært på Høvikodden og gitt konserter og foredrag, og kunstsenteret sitter på et omfattende arkiv fra de siste førti årene.

Derfor kan man vel si det er på historisk grunn Supersilent har valgt å gjøre en session i forbindelse med ny plateinnspilling. Forrige helg tilbrakte de to dager alene og en time med publikum, mens to andre sessioner i Oslo og Halden også vil danne grunnlag for den kommende platen, som er planlagt utgitt til høsten.

Konserten var spesiell på flere måter enn akkurat lokaliseringen. Trommeslager Jarle Vespestad har forlatt kvartetten, noe som gjør at den gjensittende trioen må tenke nytt. Å erstatte Vespestad har vært uaktuelt, derfor har Helge Sten (Deathprod), Ståle Storløkken og Arve Henriksen kommet opp med idéen å bruke tre hammondorgler, ett hver, med dertil tilstrekkelig elektronikk, som utgangspunkt for sitt musikalske uttrykk anno 2009. Men altså ingen gitar fra Sten og ingen trompet fra Henriksen, faktisk heller ingen kjente synthlyder fra Storløkken.

Det sier nesten seg selv at dette blir et annet Supersilent enn hva vi er vant med. Mer ambient enn noen gang, dessuten mer enhetlig enn noen gang. Tre ganske like instrumenter traktert av tre samkjørte musikere som kjenner hverandre rimelig godt, vil jeg tro; dette gir lytteren opplevelsen av å være til stede i én sfære, i ett rom med én lydkilde. Idéer fra hver enkelt kom frem nå og da i det konstante lydteppet, og dannet grunnlag for den samstemte utviklingen som fulgte.

Begreper som symbiose og organisk musisering må derfor gjerne brukes i fleng for å beskrive den bølgende strukturen på forløpet vi fikk høre, og etter konserten gikk jeg rundt og måtte måpe litt, være litt stille, prøve å forstå hva som hadde skjedd.

Personlig hadde jeg med andre ord en veldig god konsertopplevelse på søndag, skjønt denne måpende følelsen etterpå skyldtes nok i stor grad at trioen avsluttet på en decibeltopp. Men en annen følelse kom snikende underveis, nemlig at man innser ikke hva man har hatt før man har mistet det. Det var nesten som at musikken de tre spilte, av og til skrek etter en kontrast, en kontrast de tidligere har fått i trommene. Om det ikke var direkte trommelyd jeg savnet, var det likevel som at bakgrunnen ble malt stor og solid, men at det manglet et motiv eller en detalj å se på.

Supersilent har alltid lagt stor vekt på at de spiller helt improvisert og at de ikke øver i forkant av konserter og plateinnspillinger. Som Sten uttalte til Radio Nova samme dag:

"(...)fra de tre andre startet Veslefrekk på åttitallet, da startet de allerede med å jobbe sånn. Det har på en måte blitt vårt språk, eller vår metode, til å komponere musikk. Så det er jo fritt, i og med at vi ikke har noe planlagt eller noe sånt, men det er jo alt det vi har med oss, så det blir jo en slags intuisjon på hvordan vi skal fungere sammen." (Fra programmet Bra trommis, 23.03.09)

Tolv år har det gått siden Superslient 1–3 markerte starten på et av de mest spennende prosjektene innen norsk improvisasjonsmusikks historie. Det er klart at også dette bandet på et eller annet tidspunkt må gjennom en endringsprosess, noe vi helt klart er vitner til nå.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Magnolia Electric Co. - Trials & Errors

(Secretly Canadian)

Jason Molina bretter opp ermene og harver løs i opptråkket jord med ny glød.

Flere:

Foster The People - Torches
The Streets - Original Pirate Material