• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Jan Garbarek - Trondheim Jazzfestival

Trondheim Jazzfestival 28. mai 2007: Jan Garbarek Group, Trondheim Spektrum

Ole Albrekt Nedrelid 

Del på Facebook30.05.07

Når Jan Garbarek sier ja til å gi fire konserter i Norge i løpet av ett og samme år, er det nærmest som sensasjon å regne. Sist mandag åpnet Jan Garbarek Group Trondheim Jazzfestival - og åpningskonsert, det ble det.

Garbarek anno 2007 er på mange måter lik Garbarek anno 1997. Og 1987, og i det hele tatt slik man har føler man har hørt ham de siste godt og vel 30 årene. Det var det det hele handlet om denne kvelden, det store ECM-soundet.

Låtmaterialet baserte seg på både inn- og uinnspilte låter, som gikk i hverandre og dannet en fire-fem deler i løpet av den godt over to timer lange konserten.

I bandet satt Rainer Brüninghas ved tangentene og sørget for at alle lydtepper ble lagt troverdig. Han har spilt på mange plater signert både Jan Garbarek og Eberhard Weber, Garbareks ofte brukte bassist, og har nok gjort sitt til at soundet har blitt så synthbasert som det har blitt. Det litt glatte, dog voldsomme lanskapet.

Grunnet Webers uventede hjerneslag for en kort stund siden, sto portugiser-brasilianeren Yuri Daniel på bassplass i Trondheim. Daniel var en vellykket substitutt, som med sine to elektriske basser fulgte opp landskapet Garbareks komposisjoner legger opp til. Særlig med fretlessbass falt alt på plass.

Men det var de to siste som utmerket seg. Naturligvis Garbarek selv, men også trommeslager og perskusjonist Trilok Gurtu. Denne mannen er rett og slett laget av rytme, absolutt alt han tar i, fenger. Derfor hadde han også et rikt utvalg av instrumenter med seg på konsert, et oppsett som visuelt opptok nesten halve scena. Det var på mange måter han og Garbarek som reddet mye av helheten: Gurtu med sin kompleksitet i det rytmiske, og Garbarek med sin overbevisende rutine og uovervinnelige tone.

For det var det det landet på; dette ble for rutinert. I et iltert øyeblikk noterte jeg faktisk "gubbejazz" i boka mi, med henvisning til det forutintatte og overkorrekte. Det er mange momenter som kan forsvare en slik konsert, som både har store navn, musikk fra tidligere plater og en veldig god lyd. Samtidig skal det være sagt at denne konserten nærmest ga seg selv, de få gangene man merket en kollektiv kommunikasjon og ikke bare soloimprovisasjon, var gode oppturer.

Jeg vil kalle det den typiske åpningskonserten. Konserten som består av navn som automatisk trekker mange mennesker og derfor må arrangeres i en større sal, konserten med så mye rutine at det grenser til det kjedelige, og som dessuten låter ganske lik den forrige åpningskonserten man hørte.

Det går nok an å spå at flesteparten dro for å høre Jan Garbarek av den enkle årsak at han ikke er så lett tilgjengelig live. Får man sjansen, bør man gripe den. Men det er ikke dermed sagt at konserten blir så bra. Jeg nøt den legendariske saksofontonen, men så samtidig ganske ofte på klokka.