Bok: Craig Werner - A Change is Gonna Come: Music, Race and the Soul of America (Penguin Group, 2000)

En innsiktsfull, triviamettet og inspirerende gjennomgang av koplingen mellom musikk og politikk i amerikansk populærkultur.

Craig Werner står bak boken A Change Is Gonna Come (2000), kort oppsummert en av de beste bøkene jeg har lest om koplingen mellom musikk og politikk. Faktisk er boken så briljant at den er en av de mest inspirerende jeg har lest om musikk i det hele tatt. For å gjøre skrytingen enda mer tydelig, dette er en av de bedre bøker jeg har lest, og klart den beste i år.

Så sterke påstander innledningsvis fortjener høytidelig og stram begrunnelse, og jeg skal i det følgende prøve å rettferdiggjøre. Innledningsvis er det verdt å nevne at A Change Is Gonna Come er skrevet av en (hvit) universitetsprofessor ved universitetet i Wisconsin, Werner foreleser i "Afro-American studies", med en tydelig spesiell interesse for musikk generelt, og "sort" musikk spesielt. Med en glødende interesse for både musikk, raseskillespørsmål, rasisme og amerikansk innenrikspolitikk er boken et forsøk på å beskrive hvordan disse områdene henger sammen, påvirker hverandre og kan brukes strategisk. Gjennom analyser av doo-wop, gospel, blues, r&b, soul, funk, disco, punk og et utall andre musikkgenre, viser Werner veien både når det gjelder musikkartenes egen utvikling, hvilken betydning musikken har hatt både for fargede og hvite amerikanere (og vesten generelt), og hvordan de store politiske skiftene har preget både populærmusikken til en hver tid og vise versa. Tittelen er tatt fra en av soulstjernen Sam Cookes større hits, og sier mye om hva som er den røde tråden i boka - håpet og forventingen på frihet fra slaveri, undertrykkelse og forskjellsbehandling for fargede amerikanere gjennom alle tider. Hvis du trodde at den fargede politiske bevegelsen i USA kun bestod av Martin Luther King, Rosa Parks (damen som satte seg på de hvites buss-sete) og Black Panther-organisasjonen, tro om igjen. James Brown, Edwin Starr og Mahalia Jackson var minst like viktig i disse bevegelse og blant menneskene i sin helhet som de som blir ramset opp i politiske bokverk om epokene.

Dette høres da kanskje komplekst og vanskelig ut? Og hvorfor skulle underholdning som jo musikk er ha noe politisk betydning? Werners eksempler er svært mange, fra om lag 1930-tallet og fram til i dag. Og med på lasset får du en analyse av musikkens utvikling, musikkartenes kjerne, enkeltartister, album og låters enorme betydning i samfunnet og politikken, og en enorm bøtte musikk-trivia for de som elsker slikt. Er du en popquiz-interessert kvinne eller mann, så kjennes denne boken obligatorisk etter å ha lest kun et par sider. Hva sa Jimi Hendrix til Pete Townshed da sistnevnte beskjemmet spurte om å få en bit av gitaren Jimi knuste på Woodstock? Jo: "Sure, I'll even autograph it for you, honkey!" (honkey = nedsettende betegnelse av hvit mann). Hvorfor surret kunstneren Basquiat seg inn i punkmiljøet, som bestod av om lag 99,8% hvite mennesker? Og kan I Heard It Trough The Grapevine ha en samfunnsmessig betydning, mer enn samlivsparanoiaen til Marvin Gaye antydet? Hvorfor er George Clinton med bandene Parliament og Funkadelic den mest integreringsvennlige sorte artisten hittil? Hvorfor kan du finne elementer av gospel i punkmusikk? Og ble punken oppfunnet i USA eller England? Hvorfor var Marvin Gaye overbevist at Tammi Terrell, hans faste duettpartner gjennom mange år og mange hits, døde på grunn av hodeskader etter å ha blitt banket opp av kjæresten sin? Og hvorfor innrømmer ikke Motown at de siste "comebackplatene" med Gaye og Terrell egentlig blir sunget av en annen kvinnelig artist? Har du noensinne lurt på hvorfor Martin Luther King samarbeidet så mye med musikere? Handler Aretha Franklins Respect om forholdet til menn, eller egentlig om fargede vs. hvite amerikanere? Hvorfor lå Neil Young i krig med Lynyrd Skynyrd, eller var det egentlig bare en uskyldig spøk, som Lynyrd Skynyrd-folka senere mente? Hvorfor begynte plutselig Stevie Wonder å kle seg i afrikanske klær og fikk fletter i håret? Hvorfor var det musikken til Jimi Hendrix som bandt fargede og hvite soldater sammen under Vietnamkrigen? Hvorfor ble det en periode så viktig for hvite, unge, sinte amerikanske menn å ødelegge discobransjen? Skrev virkelig Chic deres udødelige discoklassiker "Le Freak" etter å ha blitt nektet inngang på Studio 54? Hvorfor likte Bob Marley punken så godt, særlig når The Clash hadde kommet på banen? Og hvorfor kledde Clash-medlemmer seg i T-skjorter med reklame for den svært så voldelige italienske røde brigade?

Werner raser igjennom enormt mange hendelser, tidsperioder og musikkartister, slik at man blir blåst bakover både av kunnskapsgrunnlaget Werner har, og hvordan han bruker det. En av de aller morsomste effektene av å lese boken, er at du automatisk får fornyet platesamlingen din. All musikk som omtales i boken blir behørig snudd på og analysert, og nye sammenhenger mellom artistene, tekstene og musikk blir trukket fram. Du hører The Clash, Aretha, The Temptations og Bruce Springsteen på en helt annen måte, og den musikken som Werner nevner som du mangler, ja den må du simpelthen bare ha. Dette er da også den eneste negative konsekvensen av å lese boka, du blir blakk fordi du plutselig har en lang handleliste som du bare må kvittere ut på platebutikken fluksens. Kjedsomhet, tomhetsfølelse og apati står definitivt ikke på lista over de negative sidene, og A Change Is Gonna Come fungerer spenningsmessig på krimnivå, selv om det er kun drapene på King, Cooke og Gaye som får nevneverdig plass i boka av krimelementer.

Siden dette er en bok som fungerer (fantastisk bra) på så mange nivåer, er det min påstand at den dertil vil glede ekstra mange. Blant bøker om musikk finnes det mye dvaske biografier, diskografioversikter like spennende som telefonkatalogen for Hardanger (no offence) og platte billedbøker fra konserter du ikke skulle ønske du var på. Med A Change Is Gonna Come har Craig Werner laget en helstøpt og språklig stram, men elegant bok som fortjener nattbordsplass hos alle som tenker at musikk er en fin ting i livet.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Safariari - Zebra Knights

(Trust Me)

Safariari fra Fredrikstad legger inn en rejäl rökare i kryssen på overtid.

Flere:

Vapnet - Döda Fallet
Alog - Duck-Rabbit