Intervju: Ali Shaheed Muhammad

Vi sitter i den stygge lobbyen på Hotel Opera for å ta en prat med den levende DJ-legenden om gamle dager, religion, Tribes stadig høyt etterspurte sjettealbum og den mye omtalte dokumentarfilmen.

Relaterte sider:

Ali Shaheed Muhammad

Foto: Christian Roth Christensen

Han kjemper mot sitt anstrengte forhold til minusgrader samtidig som han tappert forsøker å posere for fotografen. Han føler seg litt bedre med tanken på at det kunne vært så mye verre

- But I ain’t takin’ my hat off!

A Tribe Called Quest gikk hvert til sitt i 1999 uten å gjennomføre siste ledd i seksalbumskontrakten med Jive Records. De opprettholdt imidlertid kontakten som til slutt førte til en aldri så liten reunion i 2006, noe som satte enda større fart i spekulasjonene rundt det nye albumet. I 2003 uttalte Phife Dawg på vegne av gruppen at selv om de hadde vært nære på ved et par anledninger, var prosjektet skrinlagt på ubestemt tid på grunn av medlemmenes stadig eskalerende solokarrierer.

- Det er ikke vits å gjøre noe sånt hvis det ikke finnes en hensikt med det. Etterspørsel kan forsåvidt være en god hensikt.. Jeg mener, det er jo ikke alle som har det heller.. Men vi følte ikke at etterspørsel var et tilstrekkelig godt formål for å lage plate. For oss måtte det ligge en idé og en annen type motivasjon bak det hele.

I tillegg til Muhammad besto A Tribe Called Quest av Q-tip og Phife Dawg. Sammen revolusjonerte de New York-rapen på 1990-tallet med sin jazz-influerte stil. Selv er ikke New York-DJen så overbevist om at hans innflytelse på artister som Common, Erykah Badu og D'Angelo er så stor som ulike internettbiografier skal ha det til.

- Hvis du ser på de artistene du her nevner, kanskje med unntak av Common i og med at han har et renere hip-hop-lydbilde, kan man vel generelt si at de alle henter inspirasjon fra r'n'b og eldre 'svarte' former som jazz og funk. Og dette er alt former som eksisterte lenge før Tribe. I tillegg kommer vi jo alle fra omtrent samme sted, og enhver New York-artists uttrykk er en sammensetning av mange ulike innflytelser.

Selv lar han seg påvirke av alt fra Afrika Bambaataa til Animal Collective. Han mener at han til tross for Tribes umiskjennelige sound, som fikk stå nærmest urørt gjennom deres fem studioalbum, lar seg påvirke av det meste av det han hører på, og mange vil nok være enige med meg i at det var som bakmann i Lucy Pearl at hans musikalske bredde virkelig trådte fram.

- I Lucy Pearl fantes det en annen kompetanse og en annen type mennesker enn i Tribe. Felles for Dawn (Robinson) og Raphael (Saadiq red.anm.) var at de begge var - og er forstatt - ufattelig dynamisk personer med mange gode ideer. Raphael var og er en god musiker og flink til å iscenesette ideer i musikken. Dawn ville ikke bli satt i bås som en artist eller syngedame, men heller bli satt pris på som en del av det dynamiske fellesskapet vi hadde. Lucy Pearl hadde andre typer mennesker enn i Tribe, og som i et hvilket som helst partnerskap ellers i livet er det alltid summen av personlighetene som dikterer dynamikken i en gruppe enten det er i en familie eller et fotballag. Bytter du ut et element, er det straks noe annet.

- Hvordan vil du si at alle prosjektene dine på 90-tallet påvirket musikken du lagde til soloalbumet ditt ”Shaheedullah & Stereotypes” (2004)?

- Fra et innspillingsperspektiv dreier det seg om å sette seg ned, høre på lyder, utforske teknologier, stemme basstrommer, sånne ting. Når det gjelder musikalske innflytelser, så lar jeg meg generelt inspirere – også da jeg lagde soloalbumet – kanskje mer av musikk i tiden enn ting jeg har gjort før. Det er vanligere at en låt blir til fordi jeg har hørt en basslinje og tenker at ’noe sånt vil jeg også gjøre’.

Ali har ikke spist på et døgn. Laksen bestilles, noe som umiddelbart burde plassere ham i den noe diffuse kategorien 'norgesvenn'. Norsk rap har han derimot ikke hørt noe av, men er åpenbart nysgjerrig fremfor høflig når han spør om å få tilsendt noe av det beste norsk rap har å by på.

Ali vokste opp i Brooklyn og fikk i en alder av åtte sine første turntables, samme år som hip hop fikk sitt definitive kommersielle gjennombrudd med 'Rapper's Delight' Hva tenker en mann med en slik type bakgrunn om kultur og hvordan dennes speiles i musikken? Det er hvertfall tydelig at han selv ikke er fan av hip hop som sjangerbegrep og de begrensningene dette gir.

- Som jeg ser det har det alltid vært slik at kulturen påvirker musikken, men hip hop har jo helt klart befestet sin posisjon som et sjangerbegrep, og man ser en tendens til at en gruppe artister ser hip hop som en mekanisk praksis fremfor noe som er laget med et åpent sinn overfor det kulturen har å tilby.

- Hvis vi ser på amerikansk hip-hop i et West Coast/East Coast-perspektiv - i hvilken grad vil du si at selve musikken reflekterer forskjellene mellom de to områdene?

- Hmm, godt spørsmål.. Jeg ble jo ikke født på vestkysten, men slik jeg ser det utenfra.. Jeg er barn av en av pionerene innenfor den afro-amerikanske civil rights-bevegelsen, og det er klart at jobben de gjorde påvirket oss ulikt i ulike områder.

- Hvordan da?

- New York var jo en smeltedigel med folk av mange ulike nasjonaliteter og kulturelle bakgrunner. For meg virker det som en så variert sammensetning av mennesker på et såpass lite område gjør at man har lettere for å respektere hverandres kulturelle forskjeller. Dette, i kombinasjon med det faktum at New York var USAs finansielle hovedstad, skapte også muligheter for dem som drev med rap. Dette genererte også en trang til å snakke ut, en vilje til å opponere mot autoriteter og sette de største samfunnsproblemene på dagsorden. For meg virket det som at denne trangen ble reflektert i musikken fra vestkysten på en måte som sa at; 'dette er alt vi har og vet'. Men jeg kan ikke dømme det, slik andre har på østkysten har hatt en tendens til. Hva vet vi om hvordan det er å leve der borte? Det burde være ganske åpenbart at det er noe helt annet. Jeg har f.eks. blitt stoppet av LA-politi og de er langt tøffere enn i New York. Eller..de var også tøffe, men langt mer tolerante, spesielt overfor oss afro-amerikanere.

- Så du har forståelse for N.W.A. når de sier "fuck the police"?

- Definitivt. Av og til må man si 'fuck the police', og andre ganger går det an å snakke med dem, og det kan gå begge veier på både østkysten og vestkysten. Vi lager jo de samme sangene, det er bare to ulike tilnærminger. Og ingen av dem er gale. Det har bare med situasjonen der og da på det stedet du befinner deg.

- Hvordan påvirkes tilnærmingen din av religion?

Intervjuets første lange tenkepause oppstår. Ali kaster et blikk ut i det fløyelbelastede rommet.

- For noen er religion privat, mens for andre er den offentlig. Når den er privat, kan vi selv møte livet med troen på en måte som passer en selv, mens når den er offentlig..det blir en større utfordring, for da er den med en gang basert på andres forventninger av deg og hvordan du forholder deg til ulike hendelser. Jeg er jo muslim og tror på en høyere makt som folk kaller ’gud’, men det betyr ikke at jeg har svaret på hva det er å leve riktig. På samme måte som jeg ikke har noen fasit på hva som er riktig å gjøre i musikken.. Eller hva som er god hip hop. Jeg gjør bare det som føles riktig der og da.. Gjør alltid mitt beste, akkurat som jeg lever livet.

Den karismatiske DJen har perspektiver i alle retninger, men hva er hans syn på fremtid, og ikke minst nåtid? ’Beats, Rhymes & Life’ er tittelen på dokumentarfilmen om A Tribe Called Quest som har premiere på sundance-festivalen i morgen. I desember uttalte Phife Dawg (en av rapperne) seg på vegne av gruppa om sitt anstrengte forhold til filmen, men dette har ifølge Ali endret seg;

- Vi hadde alle våre meninger om den, men den hadde ikke sett dagenslys om ikke alle fire hadde gitt sin velsignelse. Resten er opp til offentligheten..

- Så filmen har ikke påvirket vennskapet mellom deg og produsent Michael Rapaport, slik det hevdes i ulike nettfora?

- Ikke i det hele tatt. Vi har kjent hverandre siden vi var små. Og Mike forstår hip hop, så selv om filmen definitivt testet forholdet, har det ikke virket negativt på vennskapet i etterkant.

Laksen er klar. Jeg har for så vidt ingen spørsmål igjen på papiret, men selv om det føles som jeg kunne snakket med denne tilsynelatende uutømmelige kilden til refleksjon, talent og nese for god hip-hop, nøyer jeg meg med tanken på at han om en times tid spiller til dans i Brenneriveien.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo