Harmony Rockets, Garage 3. desember

Mercury Revs sideprosjekt Harmony Rockets skulle gjenskape en fjorten år gammel jam i Oslo. Den ble gjenskapt i tid, ikke eksperimentelt.

Relaterte sider:

Harmony Rockets

Foto: Christian Roth Christensen

Fenomenet sideprosjekt kan by på så mangt. At en eller flere musikere finner andre musikere og spiller utenfor sitt faste band, er ikke bare moro for fansen, det kan også krysse grenser i nedslagsfeltet.

I tilfellet Mercury Rev har sideprosjektet Harmony Rockets oppnådd en slags kultstatus, skal vi tro de få setningene som er skrevet om det på internett. Platen Paralyzed Mind of the Archangel Void er en eksperimentell liveinnspilling fra 1995 hvor flesteparten i bandet er musikere fra Mercury Rev. De førtito minuttene de spilte denne kvelden for fjorten år siden, er også det eneste sporet på platen. Slikt begeistrer fansen.

Platen bør også begeistre utenfor Mercury Revs faste lytterskare. Denne låta – jeg vil kalle den et strekk – er en fritt improvisert jam i et ambient, dronebasert og langt på vei støyfylt landskap. Faust, Guru Guru og Sun Ra har blitt namedroppet for å beskrive lydbildet, og jeg vil gjerne legge til Miles Davis rundt 1970. Innfallsvinkelen kan med andre ord utvides til også å gjelde musikkfelt sterkere forankret i improvisasjon og åpnere samspill. Derfor passer det godt at de snaue tre kvarterene på platen er en eviglang crescendo fra ingenting på 00:01 til et svalestup ut i en fem minutter fadeout fra 38:02.

I kjelleren på Garage torsdag skulle dette gjenskapes. Det er altså en del år siden gutta mer eller mindre spontant stilte seg opp og spilte inn øyeblikksmusikk. Jeg gikk på konsert med en innstilling som sa at dette var et godt tegn, at fjorten år burde slå positivt inn når musikere har improvisasjon som premiss. Nå erkjenner jeg at jeg tok feil, i hvert fall til en viss grad.

I nokså nøyaktig samme lengde som Paralyzed Mind... spilte de syv musikerne sitt sett fra start til slutt, fra ingenting til alt. Slik sett presterte de å gjenskape platen. Men problemet her var at det impulsive øyeblikket, den engasjerte intensiteten, hadde forsvunnet i løpet av de fjorten årene. For meg fremsto dette som dronemusikk uten å være dronemusikk, popmusikk uten å være popmusikk, improv uten improv – hva vi fikk høre var et langt mer polert sound som ligner mer på Mercury Revs siste skiver enn et eksperimentelt sideprosjekt.

Dette er ikke store oppdagelser, og det er egentlig helt åpenbart at konserten måtte låte mer som dagens band enn det daværende. Men hva jeg også innser er at det er svært forskjellig hvordan tre kvarters impro kan angripes. Det var helt tydelig at dette skulle være platen spilt om igjen, men der platen i stor grad inviterte til å eksperimentere utover, vendte bandet i Oslo seg innover og skjulte seg bak godt oppmikkede trommer og fengende oppbygging.

Jeg vet folk vil være uenig i dette. Men alt er opp til ørene som hører, og mine hørte en musikk som ikke tok ut det potensialet den hadde.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bon Iver - Bon Iver, Bon Iver

(4AD)

Bon Iver handler om mye, hovedsakelig selvtillit, nyoppdaget identitet og de gode gamle røttene.

Flere:

Nuspirit Helsinki - Nuspirit Helsinki
Stereolab - Sound-Dust