Inferno Metal Festival 2011 - Lørdag

Påsken ble beksvart i hovedstaden også i år, og her kan du lese Miksha-vokalist Fritz Pettersens observasjoner fra årets Inferno. Se også stor bildeserie fra festivalen her!

Foto: Linn Melum (klikk på bildet for tilgang til galleri)

Siste dag, og oddsen for en fortreffelig aften ligger i luften. Med både Napalm Death og Meshuggah på plakaten blir det vanskelig ikke å ha store forventninger. Dagen åpnes av Trondheim/Oslo bandet Manifest. Bandet har gradvis gått fra en bakgrunn i teknisk terreng, til mer rett fram trash på linje med band som svenske The Haunted. For meg er det muligens enda litt tidlig på kvelden, men for vokalist Stian Leknes er kvart over seks tydeligvis insane o’ clock. Mannen løper løpsk og freser som en gal mann. Mellom låtene klarer han blant annet å kalle hele publikum for horer, før han parerer kommentaren med å kalle oss hårsåre, imponerende uforutsigbart og ikke minst festlig. Bandet plages litt med dårlig lyd, men en del av riffene er rett og slett for sterke til å la seg stoppe av slikt. Manifest gjør jobben, men kunne nok hatt litt mer moro på John Dee i kveld.

Malevolent Creation vokalist Brett Hoffman stiller i Agnostic Front-skjorte, og selv om bandet er godt plassert i death metal sjangeren hører man også en touch av New York hardcore. Tight, hardt og godt levert.

Det er derimot ikke mye NYHC å høre i Steinkjer-bandet No Dawn. Det vrenges ut blodtight death metal i underetasjen. Dystre melodier og en brutal vokalist gjør at jeg forbedrer det gode inntrykket fra sist jeg så bandet. Råtøft!

Så var det tid for 40-årslag. Veteranene i Pentagram er ute på jubileumstur, og leverer et solid sett med klassisk Sabbath-doom. Tunge bluesdrevne riff, og en vokalist med verdensrekord i grimaser gjør dette ganske så trivelig.

Etter de lange bluesriffene presentert av Pentagram, blir overgangen til politisk hardcore fra Birmingham, England voldsom. Napalm Death har godt og vel tjue år i sekken, og viser ingen tegn til å gi seg. Det er morsomt å se det som utvilsomt er en av de største inspirasjonskildene til onsdagens helter i Rotten Sound holde koken på samme nivå. Det er ikke fult så tight til tider, men så er også Napalm hakket mer punk. Lydmannen driter seg ut til å begynne med, men henter seg inn slik at helhetsinntrykket ender svært godt. Som vanlig løper vokalist ”Barney” Greenway rundt som om han nettopp våknet og fant ut han var innsmurt i Plumbo. Mannen ser ikke ut til å ha mistet et fnugg av ungdomsidealismen, forbanna mann? Oh yes! Stemningen er på topp under materialet fra debuten Scum, men også det nye materialet faller i smak. I sommer så jeg Napalm Death på en gigantisk festival i England. Der spilte de blant reunionfossiler fra hårmetallbølgen, og da virket bandet om mulig enda mer potente enn i dag. Men skrekk og gru, det er enda massevis av herlig punkete grindenergi å ta av.

Da jeg så at Meshuggah var booket til Infernofestivalen i 2009 var jeg i ekstase. Jeg har prøvd å få med meg svenskene live flere ganger, men hver gang har noe kommet i veien. I 2009 holdt det lenge men ikke helt inn, bandet avlyste kort tid før festivalen var i gang. Denne gangen kan det bekreftes at Meshuggah kom til Inferno, og når de først kom så var det på skikkelig vis. Jeg hadde forventet at den tekniske utførelsen skulle sitte, men dette var fullstendig overveldende. Det rytmiske monsteret dette bandet er har ingen over, og ingen ved siden. De har en helt egen sjanger, og har også alene vært grunnlaget til utspranget av den internettbaserte djentscenen. Og det er ikke uten grunn, Meshuggah er innovativ som ingen andre, de har egne regler, og en musikalsk gjennomførelse som ikke kan røres av noe annet band i metall.

Joda, det er en god del nerderier her, men ingenting er så vakkert som når nerder slår ut i en selvsikker blomst av særegenhet. I kveld er hoveddelen av materialet hentet fra sisteskiva Obzen, og det ser ut til å passe alle helt fint. Monsterlåten Bleed serveres allerede som låt nummer tre, og setter en standard som varer hele settet gjennom. Vokalist Jens Kidman kunne med fordel droppet å filme publikum gjennom hele Destroy Erase Improve, men vi tilgir det, for dette var den beste på lenge, og mest sannsynlig på langt tid fram over.

Infernoet er over for denne gang, det har vært herlig. Personlig er jeg av den oppfatning av at det funker godt når festivalen sprer vingene en smule. Misforstå meg rett, variasjonen er allerede stor, men så lenge fokuset er på kvalitet vil man kunne oppnå enda større høyder og kvalitet gjennom bredde. Så da sier vi Crowbar neste år eller? Uansett så er Inferno den beste måten å bruke påskedagene. Til helvete med sol, ski og appelsin, jeg blir i Oslo med muslimer og satanister i påska til neste år også.

"No narcissistic surrender - no fucking way! No fucking way!


comments powered by Disqus