Nattjazz, dag 10 & 11: Anna Ternheim og In the Country

Nattjazz 2009 har gått over i historiebøkene, og de to siste dagene var innholdsrike. Her er to inntrykk fra de to siste dagene av årets Nattjazz.

Nattjazzens to siste dager var preget av at USF Verftet var stappet til randen av mennesker. De fleste stedene man gikk var det varmt og trangt, og på noen scener var det kul umulig å få plass. Headlineren Diane Reeves var en av de konsertene jeg ikke fikk med meg fordi Sardinen var fullstendig fullproppet. Synd, men det er slik festivallivet er. I de kommende avsnittene skal jeg gi innblikk i de to konsertene som gjorde sterkest inntrykk på undertegnede i løpet av dag 10 og 11.

Anna Ternheim
Visse svenske artister har ikke fått det gjennombruddet i Norge som de fortjener, på tross av at de er utrolige gode låtskrivere og musikere. Anna Ternheim er i mi bok en slik artist. Allerede på den fantastiske debuten hennes, Somebody Outside, fant hun sin egen røst i popmarkedet. Men en sår, særegen og inntrengende stemme sang hun sine mollstemte sanger. På sin siste plate forlot hun i viss grad den klassiske singer/songwriter-tradisjonen der gitaren er det naturlige midtpunktet. På Leaving on a Mayday ble den i stor grad erstattet av strykere og perkusjon. Jeg var derfor spent på hvilke grep Ternheim og bandet hennes hadde gjort for å bevare denne stemninga i liveformatet.

Det var et ganske omfattende orkester den svenske sangerinnen hadde tatt med seg til Sardinen denne kvelden. Foruten Ternheim selv på gitar, fantes musikere som trakterte cello, wurlitzer, piano, et par klokkespill, trommer og bass på scenen. Med dette sier det seg selv at de storslåtte strykerarrangementene ble borte i live-versjonen av låtene. Dette ble tatt igjen av et hardere groove og brede vokalharmonier. Til tider sang faktisk samtlige seks musikere på scenen samtidig, noe som var tøft og mektig. I tillegg til dette fikk noen av låtene et mer skranglete og sjarmerende preg, blant annet ved at noen av melodilinjene ble plystret. Dette gjorde at noe av den tristessen Ternheim byr på i sangene sine ble lettet noe, jeg synes var fint og omvekslende. En av låtene midtveis i settet kom skeivt ut, og bandet måtte avbrytte og begynne på nytt igjen, til spontan latter fra de fleste på scenen. Et fint avbrekk fra den intense melankolien som låtene, og spesielt tekstene forteller om. På noen av låtene forlater Anna sin posisjon midt på scenen og står helt inntill de første radene med bord og bøyer seg innover i lokalet, samtidig som hun synger med sin hardeste stemme og menneskesinnets mørkeste sider; effektfullt og intenst. Takket være en ganske omfattende låtkatalog ble konserten en ganske variert affære: Fra en hard, energisk og høylytt versjon av A French Love var veien lang ned til en nydelig og dempet versjon av My Heart Still Beats For You fra Ternheims siste album. Begge deler funket like bra.

Desverre virket det som om de fleste i lokalet denne kvelden ikke ante hvem Anna Ternheim var. Når hun spurte om alt bare var nytt og ukjent, var det noen spredte stemmer som sa nei, men de fleste var tause. For de fleste var nok Ternheim et ferstk bekjentskap. Synd, fordi dette hadde innvirkning på stemningen, men etterhvert slapp både bandet og publikum seg mer løs. Mot slutten var tilstandene gemyttelige, andektige og lyttende. Etter siste ekstranummer ville ikke Nattjazzpublikummet gi slipp, men det kom ikke noe mer fra Ternheim.

In The Country
Et av bandene som så mest lovende ut på papiret på lørdagens tettpakkede program var den norske pianotrioen In The Country, som for anledningen var utvidet med Andreas Mjøs på vibrafon og gitar. Bandet har nylig sluppet sin tredje plate, Whiteout, som er preget av lange, ambisiøse og dynamiske låter. Der plata er fylt til bredden med herlig triosamspill, krydret med massevis av overdubs ble konserten enklere og bandet greide ikke riktig å gjenskape magien fra Whiteout, selv om det låt solid, med noen medrivende høydepunkter underveis.

In The Country hadde tatt med seg mye utstyr til Scene USF denne kvelden. I tillegg til bass, gitar, piano, trommer og vibrafon fantes der både synther, knapper og Macer i sving i løpet av konserten. Det var i de mest komponerte passasjene at bandet fungerte best, slik som i den fascinerende og omskiftelige låten Dove Dance. Låta begynte med et lyrisk åpningstema som effektfullt ble satt opp mot et rytmisk og trommebasert mot-tema, før bandet igjen retunerte til åpningstemaet. Slik vekslet låta mellom roligere og mer drivende partier. Tøft, og spesielt Pål Hausken overbeviste med variert og kreativt trommespill. Morten Qvenild virket imidlertid ikke helt i slag denne kvelden, musikalsk sett. De komponerte og ferdigarrangerte delene fungerte greit, men i de mer åpne og improvisatoriske delene greide ikke riktig Qvenild å lede bandet til nye steder. Hans solistiske bidrag fremsto som firkantige og fragmentariske. Dette ble en underlig kontrast til de mange lyriske melodiene som dominerte de komponerte delene av låtene. Den tandre og forsiktige Dead Water led for eksempel litt under dette, selv om bandet etter mange minutter etterhvert greide å lede låta til en fin og harmonisk slutt. Den rytmisk drivende Ursa Major ble imidlertid et høydepunkt, i motsetning til Dead Water. Med et langvarig rytmisk parti drevet fremover av Hausken på trommer og Mjøs på vibrafon ble kontrasten fin mot en semi-improviserte koda der temaene lansert i den rytmiske delen ble oppsummert i en langt mer lavmælt versjon.

Seansen ble avsluttet med avslutningslåta fra Whiteout, helt enkelt tittulert Mother. Låta begynte med et par vers sunget stille og lavmælt av Qvenild før en langvarig crescendo tok til. Med repeterende pianoakkorder og stadig sterkere trommer og bass ble tankene mine sendt til postrockband som Sigur Rós og Mogwai. Mother ble en suggererende avslutning av et band som bare tidvis overbeviste på Scene USF.

Alt i alt har Nattjazz 2009 vært en fin opplevelse. De godt etablerte norske artistene, slik som Molvær, Henriksen og Aarset har skuffet mens mange unge musikere har imponert. Westerhus og Kvernberg har eksempelvis gitt meg herlige musikalske opplevelser. Det skal bli spennende å følge disse, og mange andre, videre. Forhåpentligvis går ikke alle sammen i den eteriske ECM-fella...

Bilder: Øyvind Zahl / Nattjazz & Ingmar Wåhlberg


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Okkervil River - Don't Fall In Love With Everyone You See

(Jagjaguwar)

Elva er dyp og elva er bred, men Okkervil River navigerer stødig av sted.

Flere:

Father John Misty - I Love You, Honeybear
Giant Sand - proVISIONS