Øya 2011: Pulp

Pulps konsert kunne blitt en middelmådig minnekavalkade, men ble i stedet en av festivalens aller beste.

Relaterte sider:

Pulp

Foto: Bjørnar Håland / Amund Østbye/ Øyafoto

Vi som vokste opp på 90-tallet husker godt hvordan britpop-bølgen herjet hitlistene; Oasis, Blur, Suede og såklart Pulp var alle på hver sin måte med på å definere ungdomstiden for mange, og rivaliseringen mellom bandene var med på å skape en spesiell spenning hos lytterne. Selv om mange nok likte flere av de nevnte bandene samtidig (og har innrømmet dette for seg selv i ettertid), var det ofte slik at man enten likte Blur eller så likte man Oasis. De som likte Pulp derimot, var som oftest de som var over middels interessert i musikk (jeg synes de var raringer). Pulp var aldri et enkelt band å forstå musikalsk, og selv om bandets karismatiske frontfigur Jarvis Cocker etter hvert ble et sex symbol, stilikon og forbilde, hadde faktisk gruppen holdt på i 12 år da mesterverket «Different Class» kom ut i 1995.

Med «Different Class» ble alt forandret. Plutselig var Jarvis Cocker på alle forsider og Pulp var blitt et stadionband. Mot slutten av 90-tallet kom nedturen, ikke bare for Pulp, men for alle bandene i britpop-bølgen, og Pulp forsvant tilbake til den ukjente tilværelsen de kom fra. I 2002 ble det stille, før de i november i fjor, offentliggjorde at de i 2011 kommer til å gjøre noen konserter igjen. En av de var som en av headlinerne under Øyafestivalen, og var nok hovedårsaken til at fredagen var smekkutsolgt.

Når Pulp entrer scenen og spiller sin første låt «Do you remember the first time" er stemningen umiddelbart satt. Bandet virker godt forberedt på å levere noe unikt, noe eksklusivt og ikke minst noe fryktelig morsomt. Cocker er i sitt sedvanlige nonchalante og post-ironiske hjørne, og veksler mellom å fortelle små historier, filme publikum med et håndholdt kamera og spise en banan. Hele tiden med et stødig fokus på å gi det lille ekstra, og selv om det nok var under monsterhitsene «Disco 2000» og avsluttende «Common People» det tok fullstendig av, så var det mange som elsket å høre låter som «F.E.E.L.I.N.G.C.A.L.L.E.D.L.O.V.E», «Pencil Skirt» og «This is hardcore».

Gjenforeningsband har iblant en tendens til å gi et veldig amputert uttrykk på scenen, ofte er det kun hitsene som treffer folk skikkelig. Pulp er imidlertid et smart band og vet dette, og lager derfor folkefest ut av materiale som de selv vet at ikke blir husket like godt som godlåtene alle venter på. Den nostalgiske rammen er nok også med på å gjøre at Pulp kunne fungere så bra som de gjorde på Enga-scenen, men det er først og fremst det godt innarbeidede og helt naturlige scenetekket som reddet Pulps konsert fra å bli en middelmådig minnekavalkade, og som løftet de helt opp dit der de hører hjemme, som en av festivalens aller beste konserter.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Björk - Greatest Hits

(One Little Indian)

Björk slår et heftig slag for fred, frihet, demokrati, omsorg og nytelse.

Flere:

Grey de Lisle - The Graceful Ghost
Aphex Twin - 26 Mixes For Cash