Oslo Live 2010

Fire dager med store band og tidvis ellevill begeistring - Oslo Live inviterte for tredje år til finfint besøk midt i hovedstaden.

Foto: Kristin Svanæs (klikk på et bilde for å få tilgang til galleri)

Oslo Live startet for tre år siden i kjølvannet av Quart sin konkurs. Siden den gang har billettprisene blitt doblet, og festivalen er blitt mer skreddersydd og tilrettelagt som en festival for alle, midt i hovedstaden. I løpet av fire dager opplevde man alt fra et fullpakket til et glissent Kontraskjæret, mens det hele tiden lå mørke skyer, som innimellom gjorde alvor av truslene, og truet fineværet.

Festivalledelsen har valgt å dele dagene inn etter tema, under mottoet: like barn leker best. Dette resulterte i en greit besøkt metall-onsdag og elektropop-torsdag hvor egentlig bare Crystal Castles utmerket seg som verdt oppmøtet, til en overfylt pop-/rock-fredag med anerkjente band som Sivert Høyem og Kent, og en særdeles glissen hip hop-lørdag.

Dårlig skrudd lyd ble på mange måter kjennetegnet for årets festival. De fleste bandene, som Danko Jones, In Flames, Kent og Scissor Sisters, fikk aldri en optimal behandling fra lydmannen, bassen var gjennomgående skrudd for høyt, og tok i stor grad vekk all oppmerksomheten fra både vokal og gitarer.

Nå skal man ikke skylde alt på lyden, men så og si ingen av de store artistene klarte å levere minnerike konserter. Selv sikre kort som Sivert Høyem, som har hatt en tendens til å bergta publikum fullstendig tidligere, manglet litt av den mystiske magien som mer enn en gang har gitt publikum gåsehud. Dette på tross av at han spilte Madrugada-slagerne Majesty og The Kids are on High Street.

Det som derimot fikk publikum til å eksplodere i ekstase var Crystal Castles. Vokalist Alice Glass var litt av et skue der hun spilte mer død enn levende, med et par øyne som lyste like mye av faenskap som noe annet, mens hun stadig vekk slepte seg rundt på gulvet etter whisky-flasken. Hardtslående trommer og en massiv, eklektisk og catchy støy, toppet av Glass sin skjærende stemme brettet seg utover et sprettende, ungt publikum. Et publikum som raskt tok etter Glass sine forsøk på crowdsurfing. Mens Ethan Kath skrudde og vridde bak synthen, befant Glass seg like mye skrikende oppå trommesettet som kravlende bak monitorene – på konstant jakt etter den kjære whiskyflasken. Et syn uten like, og en suggerende konsert av kaliber.

Vokalisten i Social Suicide var også høyt og lavt, hengende like mye opp ned i sceneriggen, som med hodet trykket inn i monitorene. Sammenligningen til JR Ewing er aldri langt unna når forståsegpåere skal bedømme disse unge gutta fra Bergen. Men på tross av et rimelig kult og hardtslående sett, fikk aldri bandet helt taket på publikum. De forsvant litt på scenen, og lyden gikk over hodet på de fåtallig fremmøtte. Da hjelper det heller ikke med ekstremt ydmyk holdning. Fraser som «håper så mange som mulig bli værende, da hadde vi blitt veldig takknemlige», stod stikk i strid uttrykket de har på scenen.

Akkurat der har nok Social Suicide mye å lære av testosteron-rockeren Danko Jones.

Den breibeinte, obskøne og selvsikre Danko Jones legger nemlig sjelden noe i mellom når han står på en scene. Med sin rå attitude fremstår han som en verdensvant rocke-ener. Men denne konserten nådde aldri de høyder vi har sett før. Trist er det også når man etter noen år oppdager at vitsene hans som oftest er de samme, og det fremdeles er de eldste sangene som får publikum til å bli ekstatiske. Han har selv sagt at han aldri vil gi seg å spille rock, og ikke forstår de som trekker seg tilbake fra «favorittyrket». Etter onsdagens konsert å bedømme er det kanskje på tide å ta seg en liten pause.

Pause kunne det fort blitt om Kristoffer Schau hadde gjort alvor av det han utbasunerte på scenen med sitt nye band Mongo Ninja. Schau var hissig siden Danko hadde slengt med leppa til Ninja-fansen, og truet med å gi fyren juling. Ikke ble stemningen foran scenen dårligere når Schau annonserte låten Dead to Me, for anledningen dedikert til nettopp Danko Jones.

De som derimot hadde fortjente bank av Schau, var Telephoned fra USA, gjentatte ganger kom frasen «We´re Telephoned – tell your friends», og det hele fremstod som festivalens største fadese. I motsetning til A-trak som fikk publikum til å gå av skaftet, fremstod Telephoned som direkte pinlige der vokalisten halvsurt formidlet radiohits mens Sammy Bananas mixet i bakgrunnen. Heldigvis var JR fra South Africa en av de største overraskelsene, der han rappet avgårde på både afrikaans og engelsk. Også norske Pow Pow viste seg fra godsiden med sin nydelig instrumentalpop i sollyset.

Det var ikke bare testosteronboblende karer som stod på scenen under årets festival, publikum fikk også et fint møte med Scissor Sisters. Bandet er for tiden ute med sitt nye album, Night Work, og det sleazy-coverbildet hadde også æren av å kle bakteppet. Det nye materialet så ikke helt ut til å få folk til å ta av, men slagere som Take Your Mama og I Don´t Feel Like Dancing, fikk de aller fleste til å synge med.

Sceneopptredenen virket velregissert, og selv om Danko Jones og Kristoffer Schau er mestrene i å komme med obskøniteter, kom det rett som det var noen nikk i retning skrittet fra Scissor Sisters også.

Sverige var godt representert bådet blant publikum og fra scenen. In Flames var først ut fra nabolandet, og startet med låten Clouds Connected. Dessverre led bandet under dårlig lyd den første halvtimen. Dette førte til at mye av vokalen til en nyklipt Anders Fridén forsvant sammen med gitarene. Innledningsvis fremstod det som rimelig monotont, og når han selv uttalte at det føltes som om de var på ferie i Norge, så var det som man trodde det. Oppvisningen var nemlig langt fra så fandenivoldsk som gutta har vist tidligere, og konserten forsvant hen med et snev av uforløst potensiale.

Men Sverige har altså mer, og noe det er umulig å ikke bli fascinert av, er hvordan John Engelbert trakter sin kjære kassegitar som et fyrverkeri av en el-gitar, og hvordan Oskar Bonde gyver løs på trommesettet sitt. Johnossi virket dermed på mange måter mer fandenivoldske enn In Flames, og leverte langt på vei et tettere og bedre sett enn sist de gjestet Oslo.

En av Sveriges største eksportartikler, Kent, fremstod derimot mye mer avbalansert. Nesten litt for rolige. Det tok litt tid før de bestemte seg for å vise seg fra sin beste side. Først da Kärleken Ventar, Dom Andra og Ingenting ruvet over Kontraskjæret eksploderte det i allsang, og samtidig åpnet himmelen seg. Regnet la allikevel ikke noen demper på de fremmøtte som svingte seg i rødskjæret fra scenen. Og da Mannen Med Den Vita Hatten avsluttet kvelden, oste det av forelskelse og følelser over hele området.

Det var tydelig at heller ikke de nye låtene til Kent hadde fått tid til å sette seg blant publikum. Men det er vel ikke annet å forvente; måten Oslo Live er lagt opp på, med billige billetter og stødige artister, er et inkluderende og viktig kulturelt tiltak som henvender seg til et publikum som ikke nødvendigvis er erfarne festivalgjengere.

Dette håper vi Oslos borgere vet å sette pris på i årene som kommer også.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go

(Secretly Canadian)

Med sin andre soloplate graver Jason Molina dypt ned i sin egen sjel - og ryster lytterens egen. En fantastisk plate.

Flere:

Magnolia Electric Co. - Trials & Errors
Suicide - American Supreme