Oslo Jazzfestival: Axel Dörner

Stillhet er en del av det musikalske uttrykk som ofte blir glemt av både utøvere og publikum; i stedet dresser man opp essensen av musikken med ofte unødvendige detaljer.

Relaterte sider:

Axel Dörner

Da er det ekstra gledelig å se at enkelte musikere fremdeles våger å gripe tak i stille bilder og male imponerende lydlandskap kun med enkle grep.

Da jeg hadde gleden av å se Dörner opptre solo under All Ears for noen år tilbake, ble jeg regelrett lamslått av hans uttrykk. Den stillheten han klarte å få frem fra trompeten var så øredøvende at man nesten ble slått i bakken. I tillegg har han lagt seg til en underfundig sceneoppførsel; med rolige bevegelser og en nesten meditativ spillestil trekker den intense tyskeren folket med seg inn i sin stille verden.

Det skulle gjenta seg denne varme augustkvelden. I en brun dress og med et steinansikt ikke fjernt fra statistene i en episode av Derrick var han urørlig fra start til slutt av settet; avslørt kun av ørsmå bevegelser og jazzpust.

Blå var overraskende tomt i det Dörner gikk på scenen; frijazzens improvisasjon er tydeligvis fremdeles lillebror i jazzfamilien. Jeg var usikker på hvordan dette stillesettet ville fungere på en klam augustkveld med høylytt uteservering rett rundt hjørnet, men den tyske tusenkunstneren visste selvsagt råd. Han gikk umiddelbart ut med et lydbilde som formerlig brølte fra scenekanten sammenlignet med settets hans under All Ears. Nå viste han ikke frem metropolens øredøvende nattestillhet, men tok i stedet grep om den digitaliserte lyden av storbyen. I løpet av det drøyt 40 minutter lange settet trakk han frem jetmotorer, feedback og knurrende trompeter.

Dörner er en fascinerende musiker; han tøyer trompetens grense til det ytterste. Denne kvelden tror jeg ikke man en eneste gang kunne høre en ren tone; i stedet ble instrumentet benyttet som en form for blåsebelg. Hele settet ble pakket inn i et langt spor; han ga oss ikke en sjanse til å ta en pause. Lyden av hans mørke landskap var hele tiden rundt oss og tok de rareste former – uhørlig sårt eller totalt tilstedeværende.

Selv når han tok munnen fra hornet for å stille inn trompeten på nytt var han over oss med et langsomt vindpust rett i mikrofonen. Med en pusteteknikk jeg kun kan sammenligne med saksofonisten John Butcher, tryllet tyskeren frem de utroligste lydbilder. Han får frem lyder som har mer til felles med maskiners ventilasjonssystemer enn jazzens tradisjoner.

Han avsluttet brått og reiste seg fra stolen etter å ha vært tilnærmet urørlig under hele konserten. Det lille, men tydelig takknemlige publikummet, viste sin anerkjennelse med varm applaus. Jeg gleder meg allerede til neste gang.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mahjongg - Kontpab

(K Records)

Kontpab plasserer Mahjongg i en klasse for seg selv når det gjelder elektronisk musikk.

Flere:

Sleepy Sun - Fever
My Dying Bride - The Dreadful Hour