Primavera Sound Festivalen: Another Day In Paradise

Barcelona 31. mai -2. juni 2007: I dag våknet jeg av Phil Collins' Another Day In Paradise klokken åtte om morgenen, og bestemte meg for å skrive ferdig det som på papiret kun var fragmenter av en festival to måneder tilbake i tid...

Another Day In Paradise kan like godt være tittelen på denne teksten. Det er jævlig å våkne til Phil Collins, det skal sies. Uansett har jeg ikke noe bedre å ta meg til ettersom dette er en drittsommer med et lavtrykk som gjør folk til dyptrykk, og i verste fall formløse fotavtrykk av seg sjæl. Trykka langt ned i den altfor bløte jorda som er i ferd med å råtne. Dystert.

Vi går fra mørke til mørke til mørkere - og tilbake til…

...Another Day In Paradise 1

Jeg stikker alene til festivalområdet, Forum, som minner om et åpent krigsskip med to dekk. Det ligger ved havet og vinden er ubehagelig. Fem scener står spredt. Betongkonstruksjoner, et pariserhjul, en stor gressflate, en sti og noen busker langt der borte til høyre. Reiseavstanden fra Raval, der vi bor, er omtrent som fra Oslo til Moss (hvor jeg vokste opp) med buss. Altså, altfor langt. Festivalrytmen er forskjøvet og passer best for alle som liker å sove hele dagen og feste hele natta. Klokka er rundt åtte og jeg nærmer meg.

Jeg er sen og får kun med meg siste to låter av Dirty Three som spiller Ocean Songs, 1998. De spiller på den nest største scena som heter Rockdelux by Friday's Project ? Hva faen betyr det tenker jeg etter å ha lest Rockdeluxbyfridaysproject uten pauser?

Jeg jobber intenst med å fokusere på musikken, men blir stående og stirre på denne teksten montert på et digert skilt høyt oppe på himmelen. Vinden uler og kaster på hår og sand, og tar med seg det meste av lyden fra Dirty Three før den når meg. Det skjer noe på scena. Bak der ved trommesettet. Jeg går lenger fram og knipser noen dårlige bilder. Fiolinisten, Warren Ellis, ligger på gulvet og gnikker mot basstromma. Hva skjer? Hva betyr det?

Lenge før jeg finner ut av dette har jeg hooka opp med resten av firkløveret mitt og befinner meg på den største scena. Potetgullscena, Estrella Damm, med Melvins som beveger jordskorpa der de spiller det legendariske Houdini fra 1993. Det er digg å kjenne innvollene bli pressa innover og oppover, men det tar ikke helt av. Riffene er tunge og fete som feit and fra Brasserie France, og jeg står med proppene dytta langt inn i øra. Ørepropper på konsert er omtrent like fett som å pule med kondom. Det må være jævlig bra for at det skal være bra. Altså, en sjeldenhet. Jeg er i hvert fall bombesikker på at jeg trenger en øl, men det viser seg å være litt av et prosjekt. Så mens slagene dundrer mot mellomgulvet prøver jeg å bli kvitt tørsten og lander på den store eskapologen og magikeren som visstnok døde på grunn av skader påført av slag mot magen. Houdini.

I rask fart mot Comets on Fire passerer vi Slint som spiller Spiderland, 1991, på scena med det fjerne navnet. Hva var det? Musikk? Vind? Sand? Slint? På scena til ATP (All Tomorrows Parties) er kometene klare til å dra i gang Blue Cathedral fra 2004. En fantastisk plate som når nye høyder live. Siden jeg har sett dem en gang tidligere hvor de leverte suverent, har jeg forventninger herfra til månen. Til tross for den jævla irriterende vinden, og sand og hår i hele trynet, lar jeg meg glatt forføre inn i de mørke, komplekse lydmassene, for så å bli spytta ut i sola. Et uttrykk som stadig flytter mellom dystopi og utopi. Selv med ørepropper er dette dritbra og jeg innser at jeg er fan. Latterlig nok har jeg funnet ut at jeg er fan av et band som etter den konserten er Comets NO Fire.

Primavera-konserten var visstnok deres siste. I hvert fall for en stund.

Fra å nyte ATP-scenas bedre beliggenhet, drar vi tilbake til betonghelvete. Jeg får ikke bestemt meg for om dette er et bra eller dårlig sted å ha en festival, men sjarmerende og personlig er ikke ord som på noen måte kan tas i bruk her. Vi hører Smashing Pumpkins dundre i vei på potetgullscena, men ølmangel, sult og kulde leder vei. Det viser seg å være et prosjekt uten like å få kjøpt drikke. Bonger som må kjøpes på forhånd, kø, kø, kø og norske priser. Vi ser aldri Pumpkins men det er herlig nostalgisk å lytte til gamle låter mens blått og hvitt scenelys spres utover i mørket. Jeg overhører at Billy Corgans tekst går; The world is a Vampire, og synger: the world is my empire...

Vi stikker innom Fennez & Mike Patton og Fujiya & Miyagi. To av firkløveret vårt er allerede på White Stripes. Det er dritkaldt. En sånn vind fra havet som trenger igjennom huden, kjøttet og inn til beina. Og så snart den har trengt inn i beinmargen forlater den ikke kroppen. Jeg tror det hviler en forbannelse over Rockdelux-scena. Kanskje fordi den ikke er så lux? Selv Jack og Meg White er ikke attraktive nok til at vi gidder å bane vei gjennom folkemassene for litt bedre lyd og utsikt. Det tar ikke lang tid før vårt følges største White Stripes fan sender en sms; Hva faen har skjedd med Jack Whites hår? Har han tatt permanent eller? Klarer ikke å se på ham. Stikker.

Slik endte dag 1. Vi forlot permanentbyen i håp om bedre frisyreforhold dagen etter.

Another Day In Paradise 2

Dagen for stor B: BRIGHTBLACK MORNING LIGHT, BLACK MOUNTAIN,
BLACK LIPS, BAND OF HORSES, BUILT TO SPILL, BLONDE REDHEAD,
BEIRUT, BILLY BRAGG, BARRY ADAMSON, BONDO DO ROLE.

Og noen dusin andre som ikke begynner på B.

Sent ute igjen. Jeg skylder på at det tar forbanna lang tid å komme seg ut til marinebåten. Brightblack Morning Light står på scena når jeg kommer fram. ATP, den mest intime scena, med litt grønt i krokene. Det blåser lyd fra forsterkerne og det blåser lyd fra vinden. Med dette bandet funker det faktisk ganske greit. Den slepende vokalen og de lange tonene sklir fint inn i en symbiose mellom musikk og natur, om enn med et litt blast og kjedelig resultat. Jeg prøver å få meg en øl, men med samme dårlige resultat som dagen før. De teite bongene gjelder bare for én dag, så jeg må bytte dem. Heldigvis dukker resten av følget mitt opp rett før Black Mountain går på scenen og fikser ølproblemet mens jeg blir stående i den sure vinden og vente på smartrockerne fra Vancouver. De gjør sin greie som jeg har sett dem gjøre det tidligere. Det treffer meg ikke midt i trynet, magen eller hjertet, med er stødig og tøft. Dette er visstnok den første konserten de spiller siden Øyafestivalen i fjor sommer. Black Mountain lider også av festivalsykdommen; krøller. Alle har fått krøller. Problemet er altså vedvarende. Uheldigvis tar konserten brått slutt på grunn av såkalte tekniske problemer.

Vi surrer litt rundt. Er innom Blonde Redhead som spiller på scena med det fjerne navnet. Stikker tilbake til ATP for å se The Black Lips. Et band som er nytt for meg, og som musikalsk sett er gammelt for de fleste. Pop-surf-garagepunk. Men de lager god stemning og masse smilefjes i blæsten. Mens leppene spiller til dans på scena ender jeg opp bak den for å hilse på en venn. "I've always thought you look like Kate Bush", sier Jeremy Schmidt fra Black Mountain, og jeg må demonstrere ved å danse i ekte Babooshka-stil. En fyr spyr i en søppelkasse og jeg får servert verdens jævligste drink i et hvitt plastbeger. Et sånt beger som man pisser i ved urinprøve hos doktoren. Så mens jeg sipper til gin og ananasjuice (med ca 10 cl sprit) snakker jeg med Jeremy om soloprosjektet hans, Sinoia Caves. Et musikalsk prosjekt bestående av elektronisk nerding inspirert av filmmusikken til Werner Herzog. Vi blir særlig engasjert i det faktum at ingen av oss egentlig har peiling på disse filmene, og kun har sett bruddstykker.

Men hvem kan unngå å mene noe om titler som Aguirre, The Wrath of God?

Samtalen spores litt i en annen retning i det Band of Horses gjør sin entré. Jubelen tilsier at dette må være den største publikumsmagneten hittil på ATP-scena. Jeg vil også juble, og prøver å få med meg kompisen min, Steve, inn i folkehavet. Han nekter og drar meg med opp på scena, på siden der det alltid står noen fremmede. Jeg ser utover publikum og bort på bandet og prøver å være usynlig. Det er lunt, men ellers ikke særlig kult å stå der. Snart hagler meldingene inn om frossen beinmarg og busskø, så jeg takker for meg og runder av den andre festivaldagen med en siste slurk gin og ananasjuice. Taxi.

Another Day In Paradise 3

Festivaldagene har blitt kortere og kortere - og varmere. Den siste dagen gikk stort sett med på en byrunde med Steve, som var mest lysten på Barcelona. Sightseeing rett og slett. Etter å ha gått timevis og begynt å lugge hverandre i skjegget av sult lar jeg Steve velge et sted å spise. Det skulle jeg aldri ha gjort. Jeg blir bokstavlig talt dritsyk. Planen var å se Oakley Hall og Jonathan Richman tidlig på kvelden.

Vi klarte å karre oss til festivalen til halv ti for å se Patti Smith spille på potetgullscena. Steve gikk opp i røyk og jeg sto alene og småsyk på en ledig flekk som lukta spy. På tross av dette fikk jeg gåsehud. Patti Smith er dama som er så mye dame og som er så mye mann at jeg blir satt ut. Hun MENER det. Hun er the real shit! Drit i Nirvanacovere osv. Det er faen meg bra. Patti gjør meg dermed frisk, og det lukter plutselig blomster overalt. Hun forlater oss i mørket, og vi venter spent mens scenen transformeres. Der er backdroppet på plass, Gerhard Richters maleri med stearinlyset (1983) som slår fast at Sonic Youth skal spille Daydream Nation, 1988. Om sant skal sies har Sonic Youth kjedet meg på en del tidligere konserter, så dette må bli bra.

Og det blir det.

Vi forlater festivalen sjonglerende mellom fulle folk og høye folk. På vei ut passerer vi Buzzcocks på Rockdeluxbyfridaysproject. Hva faen betyr det? En i mitt følge konstaterer at hovedingrediensen for å bli rockestjerne er de sirkulære armbevegelsene til Kim Gordon.

Hvis du skjønner det, er verden solgt.

the world is my empire the world is my empire


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tinariwen - Amassakoul

(Wrasse)

En gjeng tidligere krigere fra Mali med en plate som gir ørkenen liv.

Flere:

Old Man Gloom - Christmas
Fe-mail - Syklubb Fra Hælvete