Konsert: Number Seven Deli

Blå 3/4-2003

Number Seven Deli har rukket å gi oss en god EP i I Used To Be Scared (2002) og en hakket enda bedre debut i Falkner Street (2003). Åpenbart en ventil for Beatlesglade unge mennesker med høyere utdannelse, men samtidig et relativt stort frieri til radiosinglenes mer kommersielle verden. Selv kaller bandet musikken ”pysepop”, uten at jeg vil si at det var verken pysete popmusikk eller pysete popmusikere jeg fikk overvære på gårsdagens Blå-konsert.

Som nevnt i anmeldelsene på Groove har Number Seven Deli allerede koblinger og sammenhenger med mange andre sterke norske band, blant annet The Margarets og Jim Stärk. Bandet har videre en helt superb vokalist i Johnny Palmar Hide, med en stemme som glir inn i bandets musikk som hånd i hanske, for ikke å snakke om tidsepoken musikken så tydelig peker mot.

Hva så live? Dette var for meg første møte med bandet i levende live, og kort fortalt kommer jeg på bakgrunn av dette møtet ikke akkurat til å vrenge lommene neste gang jeg ser de skal ha konsert. Det kan være at de var litt uheldig i timingen av låtene, det kan hende at man blir litt ekstra snurt av at bandet kommuniserer såpass lite med publikum, men dette var rett og slett uinteressant. Merk: Number Seven Deli spilte på ingen måte dårlig, og låtene vet jeg jo fra før jeg entret industrilokalet Blå er riktig smekre og vakre poplåter. Hvordan kan det da ha seg at sluttsummen er skuffende? Jo, jeg ble på ingen måte tilbudt noe utover ren levering av låtene fra EP og album. Konserten tilførte ikke bandet noen særlige nye dimensjoner, og var generelt uspennende. Av en eller annen merkelig grunn åpnet de med den svært så feiltimete Would Have Done It For Her, som er en mektig låt, men noe ram å smelle i gang med når resten av låtene på ingen måte likner på denne. Som oppvarming ble dette defor litt overkill. Når da I Used To Be Scared kommer som en rask oppfølger virker dette nesten litt overivrig i å tilfredstille og berolige de av publikummet som fikk bakoversveis av starten.

Resten av det 50 minutter lange løpet (som surt nok ble påbegynt 3 timer etter døråpning) blir framvisning av resten av materialet fra utgivelsene, på rekke og rad. Ikke spennende, og først og fremst klin likt studioversjonene. Den ikke utgitte Until I Can Remember Where It Hurts fungerer ganske så bra, og høyner interessen litt igjen.

Gjør gjerne opp din egen mening om Number Seven Deli holder mål på scene, men min iver for slike opplevelser ble dempet ganske så mye etter en kort kveld på Blå. Musikalsk bra, men utføringsmessig grått og med snevert med kommunikasjon å spore fra bandet.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


David Thomas Broughton - The Complete Guide to Insufficiency

(Plug Research)

Enkelte har det i blodet. Noen besitter kvaliteter som andre bare kan drømme om. Møt David Thomas Broughton.

Flere:

Jamey Johnson - That Lonesome Song
Two Gallants - What the Toll Tells