Sjeler til salgs (musikk og skrekk) Del I.

Skrekkelementer i rocken - av Jonas Prangerød Del I: Fra Screamin' Jay Hawkins til Alice Cooper

Musikk har alltid hatt tilknytning til det onde. Komponister og utøvere har antagelig leflet med Satan, ondskap og skremsel lengre enn man aner. Onde krefter i form av religionens mørke sider eller menneskets innebygde djevelskap er tema og bilder som går igjen i store deler av populærmusikken. Alt fra selverklærte satanistrockere til Nick Cave og Johnny Cash sine morderballader sender iskalde gufs nedover ryggen til lytterne. Musikk med en smak av noe ondt har alltid hatt lett for å trollbinde publikum. Noen ganger er det snakk om selve musikken, andre ganger kan det være artisten selv som virker besatt.

De siste 100 årene er det spesielt en historie, eller myte om man vil, som har satt spor. Robert Johnson (1911- 1938) var en ganske middelmådig bluesartist som visstnok skal ha møtt Styggen Sjøl i et veikryss. De inngikk en avtale om at Johnson skulle få bli en eksepsjonell gitarist mot at Djevelen fikk sjelen hans. Var det noen som hvisket Faust? Johnson er en av de pre-rock artistene som har satt størst spor etter seg i rockehistorien, og en av de første som benyttet et mildt sagt skummelt image. Historien hans er gjengitt i uttallige låter seinere, og hans spillestil har inspirert rockegitarister helt fram til i dag.

Det har de siste tiårene bare økt på med artister og band som ønsker å benytte seg av symbolikk fra skrekkens verden. For noen har det vist seg gjennom fantasy- og splatterinspirerte plateomslag, andre har farget tekstene med satanisme og okkultisme. Veldig mange befinner seg i et grenseland hvor mye av det som er opprørsk og skummelt benyttes som virkemidler i musikk eller image, uten at det ligger noen helhetlig tanke bak. Noen få har derimot benyttet elementer fra film, bøker, myter og virkelighet bevisst for å oppnå en skrekkeffekt. Svært genraliserende kan man driste seg til å samle dette under betegnelsen shockrock, selv om dette i hovedsak er brukt om Alice Cooper og hans arvtakere. Flesteparten av shockrockerne er sterkt visuelle. De bruker kostymer/sminke eller effekter som skal virke skremmende eller oppsiktsvekkende. De leverer en pakke som både er rock og forestilling i ett. Mange av dem er derfor kjente som leverandører av gode konsertopplevelser.

Hovedsakelig følger skrekk og rock hverandre langs en slik vei, men har små avstikkere her og der. Sjokkerende eller nifse trekk har nemlig berørt rockehistorien flere steder enn på scene og plate. Flere kjente forbrytelser er gjort mer eller mindre i rockens navn.

DET FØRSTE SKRIK
- (pionerer og inspirasjonskilder)

På femtitallet vokste det frem en ungdomskultur som var sterkere enn noen tidligere. Krigen var over, forbruket økte og unge ville underholdes i enda større grad enn tidligere. Som en sidekultur til den med Elvis og Marylin Monroe i spissen fikk man en slags b-kultur i USA med filmer og tegneserier bestående av utenomjordiske vesener, zombier, vampyrer og monstre. Gamle klassikere som Dracula og Frankenstein ga inspirasjon til ny litteratur og film. Denne bølgen med skrekkultur fra femti- og sekstitallet satt tydelige spor hos en del av rockeartistenes målgruppe.

Den første som bevisst benyttet vampyr- og andre skrekkelementer i sin opptreden var den tidligere proffbokseren Screamin' Jay Hawkins (Jalacy Hawkins, 1929 - 2000). Hawkins lå i kister, gikk med Dracula-kappe, veivet med hodeskaller og sang uhyggelige låter som I Put A Spell On You (senere spilt inn av blant andre Creedence Clearwater Revival og Bryan Ferry). Han var sterkt inspirert av voodoo (haitisk religion, brukes også om en type spirituell magi), og fremsto som en blanding av vampyr og magiker. Seinere har voodoo og rock blant annet levd sammen i musikken til den amerikanske artisten Dr John.

Storbritannia fikk på tidlig 60-tallet sin egen variant, Screaming Lord Sutch (David Edward Sutch, 1940 - 1999), som lånte mye av Hawkins' image. Sutch var mer ekstrem, men hadde et noe svakere musikalsk talent. Backingbandet The Savages inneholdt i en periode en ung Ritchie Blackmore (seinere gitarhelt i Deep Purple og Rainbow), samt Noel Redding og Mitch Mitchell (Jimi Hendrix sin mest kjente rytmeseksjon). Som hos Hawkins startet showet i ei kiste, men denne gangen med horn i panna og dassring rundt nakken, mens han tente på sitt eget hår. Hans album Lord Sutch And Heavy Friends er en gang kåret til tidenes verste rockeskive, til tross for at den inneholder bidrag fra Noel Redding, Jimmy Page, Keith Moon og Jeff Beck. I tillegg til rock brukte han tiden på sitt parti The Monster Raving Loony Party, som aldri gjennomførte et eneste vellykket valg. (Digresjon: Screaming Lord Sutch vurderte en gang å skifte navn til Mrs. Tatcher, men innså at det kunne skape forvirring dersom hans forsøk på å entre rikspolitikken ble vellykket.)

Well, he really catches up when the lights go down,
'cause that's the time he starts his dirty chop-around.
When he walks down the streets, every girl he meets - he says:
Is your name Mary Kelly?
- Screaming Lord Sutch, fra låta Jack The Ripper, 1963

Man bør heller ikke glemme at rock var skrekkelig i seg selv for store deler av borgerskapet på 50- og 60-tallet. Man så bort fra at stilen var en sammensmelting av hvit hillbilly/countrymusikk og svart blues. For enkelthets skyld ble det påstått at dette var selve Djevelens musikk. Den oppfordret til umoral og forkrøplet lytternes sjelsliv.

EKSENTRIKERNE
- (60- og 70-tall)

På 60- og 70-tallet dukket det stadig opp artister som kunne få nakkehåra til å reise seg hos den hjemmeværende husmor og industriarbeidende far. Langt hår, slitt tøy, narkotika, hanekam, kjønnssykdommer og piggtrådmusikk var nok vanskeligere å svelge for en del foreldre enn filmvold. Både Frank Zappa, David Bowie og Johnny Rotten må ha hatt en voldsom effekt på foreldre som tilfeldigvis titta innom gutte- og jenterom i perioden 1967 - 1977.

Det var også i denne perioden grunnlaget ble lagt for dagens skrekkrockere. Ekstreme liveshow-varianter dukket opp. To stykker skilte seg ut, Arthur Brown og Alice Cooper. De tok Screamin' Jay Hawkins' sjokkerende framtreden ett eller to hakk videre. Brown var en tidens eksentrikere som flørtet med det onde, men hadde en i likhet med et par andre, begrenset suksess.

Engelske Arthur Brown (f. 1944) er ikke bare en foregangsfigur innen skrekkrock, men teatralsk rock generelt. Han flørtet med det mystiske, det religiøse og døden. Låttittler som Nightmare og Vampire Love sier sitt. I 1966 startet han det gitarfrie bandet The Crazy World of Arthur Brown med blant annet Vincent Crane (seinere Atomic Rooster). Seinere ble også den kjente trommeslageren Carl Palmer med (han forsvant til Atomic Rooster, så Emerson, Lake and Palmer). Arthur selv malte ansiktet sitt i svart og hvitt, ikke ulikt det Alice Cooper og etterhvert Kiss skulle gjøre. I tillegg bar han sin flammehjelm, et hodeplagg med en søyle av ild stikkende opp, som ble videreført av Red Hot Chili Peppers 30 år seinere. Tematikken i musikken kunne sirkle rundt helvete og ondskap. To av hans mest kjente låter er Fire (nummer 1 i Storbritannia i 1968) og en cover av Hawkins sin I Put A Spell On You. Under en opptreden på Top of the Pops erklærte han seg selv "the god of hellfire".

Browns band spilte en slags rhythm 'n' blues-basert rock. Det var ikke musikken, men heller frontmannens opptreden som gjorde dem spesielle. På 70-tallet kalte bandet hans seg Kingdome Come (må ikke forveksles med det tysk/amerikanske bandet fra 80-tallet med samme navn). Da hadde han til og med lagt til en korsfesting i showet. Pussig nok forlot han visstnok rocken på 80-tallet til fordel for en karriere i snekring.

I Texas satt Roky Erickson (Roger Kynard Erickson, f. 1947), tidligere medlem av 13th Floor Elevators, og skrev låter inspirert av sine favoritt b-filmer. Strekt preget av LSD og strømsjokkbehandling ble hans fantasiverden og hans oppfatning av den virkelige verden sammensmeltet. Hans låter ble stadig mindre psykedeliske, samtidig som tekstene ble preget mer av hans store fascinasjon for eldre skrekkfilmer. Det tydeligste resultatet er skiva The Evil One (1980) hvor demoner, zombier og utenomjordiske preger samtlige låter. Erickson var ingen teaterrocker, men klarte å skape uhygge og frysninger ved hjelp av tematikk og en særegen stemme. Han har vært en stor inspirasjonskilde for en del garagerockband, blant andre Dead Moon.

If it's raining and your running
Dont slip in mud
Cause if you do you'll slip in blood
Tonight it's the night of the vampire
- Roky Erickson & The Aliens, fra låta Night Of The Vampire, 1980

Den skumleste av dem alle er ikke like kjent for sine låter, men for mordene hans "familie” begikk på slutten av 60-tallet. Et av ofrene var Roman Polanskis høygravide kone Sharon Tate. Likevel er Charles Miles Mansons (f. 1934) historie musikkrelatert. Manson har spilt inn musikk både før og under fengselsoppholdet. Han påstår å være den "femte engel", med Beatles-medlemmene som de fire andre. På en eller annen måte leste han rasekrig inn i teksten til Helter Skelter av The Beatles (egentlig om en slags karusell). Mordene var en slags demonstrasjon på hvordan dette skulle foregå. Manson har blitt et slags kultfenomen i rockehistorien uten å være noen betydningsfull artist selv. Guns 'n' Roses er et av bandene som har covret en av hans låter. Referanser til mannen finnes hos mange artister, Nine Inch Nails, Beach Boys, White Zombie og ikke minst en herre ved navn Brian Warner.

Et annet mord var også med på å markere avslutningen av flower power-perioden. 6. desember 1969 spilte The Rolling Stones på Altamont Speedway utenfor San Francisco. Som ansvarlige for sikkerhet hadde de hyrt inn Hell's Angels. Disse viste seg å være noe mer aggressive mot de andre gjestene enn forventet, noe som resulterte i drapet på den fargede gutten Meredith Hunter. Myten skal ha det til at dette skjedde under fremføringen av låta Sympathy For The Devil, det er i følge andre kilder ikke riktig, men låta ble spilt i løpet av kvelden. På denne tiden eksisterte det flere rykter og myter som knyttet Stones til den mørke siden. Det ble sikkert ikke bedre av at de kalte sin LP fra 1967 Their Satanic Majesties Request.

SYNDER OG GUDFAR
- (Alice Cooper)

Onde tunger vil ha det til at prestesønnen Alice Cooper (Vincent Damon Furnier, f. 1948) stjal Arthur Browns idé. Andre vil mene at han utviklet Browns stil til noe enda mer makabert. Uansett fikk amerikaneren Cooper betraktelig større suksess. Han spilte på skrekk gjennom tekster, opptreden og mytene rundt seg. Blant halvsannhetene var historien om hvordan navnet Alice Cooper kom til ham ved bruk av ouijabord, et slags spiritistisk alfabetbord.

Det mange ikke har fått med seg er at Alice Cooper fram til sommeren 1974 også var navnet på hele bandet. Sammen med vokalisten med samme navn utgjorde Dennis Dunaway, Neal Smith, Michael Bruce og Glen Buxton et likestilt låtskriverteam. De møttes midt på sekstitallet og ønsket å skape noe som var mer hårreisende enn The Rolling Stones, som da var noe av det mest ubehagelige godt voksne foreldre kunne tenke seg.

Etter å ha vært igjennom navn som The Earwigs, The Spiders og Nazz (ikke det samme som Todd Rundgrens band fra samme periode) endte de opp med Alice Cooper. Tanken om en tilsynelatende uskyldig liten pike med kjøttøks gjemt bak ryggen skal ha vært noe av bakgrunnen for valget av et kvinnenavn. De fikk kontrakt på Frank Zappas Straight label og begynte å spre sitt forskrudde show over det amerikanske kontinentet. Suksessen kom i 1971 med albumet Love It To Death og singelen Eighteen. Sammen med produsent Bob Ezrin, som også har jobbet med Kiss, overførte de skrekkvisjonene til fire fantastiske shockrockalbum på et par år.

Bandet, og spesielt Cooper selv, dro skrekkfilmen med seg på scenen og i studio. De skapte karakterer og situasjoner ut fra det publikum fryktet mest. Mord (Killer), nekrofili (I Love The Dead), ekle kryp (The Black Widow), voldtekt (Raped And Freezin'), forskrudde mennesker (The Ballad Of Dwight Fry) og generell galskap (Sick Things). Med sin beskjedne ansiktssminke og hengslete kropp kledd i trikot ga han et spesielt og fryktinngytende inntrykk. Samtidig var det hele krydret med svart humor og uhøytidelighet. De fremsto ikke som demoner, heller som et ungt rockeband med nese for det obskure og absurde.

Alice Cooper har fortalt at de følte det som om de kjørte en påle gjennom hjertet på hippiegenerasjonen. Han lekte seg med slanger og forgrep seg på kvinnelignende dokker. Mest kjent er avlivingene. Karakteren Alice Cooper må flere ganger betale med livet for sine synder i løpet av et show. Enten ved hjelp av elektrisk stol eller de to spesialeffektpregede høydepunktene, galgen og giljotinen. Det hele er komplett med jukseblod og bødler som trer løkker over hodet på synderen eller viser fram det avkappede hodet.

En av de tingene som aldri ble gjort, men som er en del av myten, er kyllingdreping på scenen. Ved en uheldig anledning en gang de varmet opp for blant andre The Doors kastet noen i publikum en levende kylling opp til scenen. Bandet visste ikke helt hva de skulle gjøre, så de kastet den tilbake til publikum. Resultatet er at deler av publikum begynner å hale og dra i den til den går i mange biter. I flere år etterpå, kanskje fortsatt, blir herr Cooper beskyldt for å ha et utall kyllingmord på samvittigheten.

Bandet Alice Cooper spilte halvglamma, halvpsykedelisk, halvpsykotisk rock'n'roll ganske langt unna heavyrocken soloartisten har basert seg på siden midten av 80-tallet. I 1975 kom første soloalbum, Welcome To My Nightmare. Det var et slags konseptalbum om den onde siden av sinnet. Sceneshowet ekspanderte, med en gjeng dansere kledd som monstre. Etter dette gikk det raskt nedover, både musikalsk og publikumsmessig. Alice hadde utviklet en eksepsjonell alkoholisme, og til tross for enkelte rehabiliteringer (dokumentert på plata From the Inside) satte dette ham ut i en tiårsperiode.

I love the dead before they're cold
Their bluing flesh for me to hold
Cadaver eyes upon me see nothing
- Alice Cooper, fra låta I Love The Dead, 1973

I dag er Coopers sceneshow en kombinasjon av nytt og gammelt, de fleste henrettelsene er fortsatt med, selv om evnen til å sende frysninger nedover ryggen på lyttere og publikum ikke er den samme. Uansett beholder han posisjonen som skrekkrockens gudfar. Han har inspirert band også utenfor et vidt shockrockbegrep. Norske Turboneger har uttalt at Alice Coopers gyldne år på 70-tallet har hatt stor betydning både for musikk og image. Se for eksempel Hank von Helvetes sminke, hatt og stokk eller hør åpninga på Apocalypse Dudes, som er stjålet fra Coopers My Stars.

FLØRT MED GAMLE-ERIK
- (70-tallets tyngre rock)

På 70-tallet vokste det fram en ny stilart tungrock. Riffene var mer hårete og solopartiene villere. Flørting med mørke sider ble stadig mer akseptert og beundret av publikum. Noen tok opp arven fra pionerene, andre gravde dypere inn i satanistiske ideer.

Nå kan vel ikke Led Zeppelin beskyldes for å være et skrekkrockband. Likevel er historiene om koblinger til "verdens ondeste mann", Aleister Crowley (Edward Alexander Crowley , 1875 - 1947) velkjente. Crowley ledet Ordo Templi Orientis, en orden som viet tiden sin til satanisme, okkultisme og seksualmagi. Han påberopte seg også å være Dyret i Åpenbaringen, ikke noe småtteri altså. Led Zeppelins gitarist Jimmy Page kjøpte opp Crowleys eiendommer. Bandet omga seg med en mystikk og rykter om kontakt med Satan, men dette ga seg aldri store uttrykk i musikk eller sceneshow. De skal visstnok likevel ha levd under Crowleys motto "do what thou wilt shall be the whole of the law". Crowleys tanker har for øvrig hatt stor påvirkning på mange artister i den tyngre rocken.

Black Sabbath baserte sitt image på bruk av mystiske og religiøse symboler. Dette, kombinert med den svarteste og tyngste musikken som hadde nådd fram til et stort publikum til da, gjorde dem til selve mesterne i ond og skremmende rock. Akkurat som de to andre store banda i samme epoke, Led Zeppelin og Deep Purple, baserte de seg på tunge bluesriff i ny innpakning. Forskjellen var at Black Sabbath klarte å skape et helt nytt uttrykk som lever videre i dag. De var seigere og voldsommere enn sine samtidige. Hoveddelen av dagens doom metal, stoner rock og black metal har klare referanser til denne gjengen fra Birmingham.

Selv om de fremsto som et okkult band med referanser til svart magi, skal vokalist Ozzy Osbourne (John Michael Osbourne, f. 1948) en gang ha sagt noe slikt som at det mørkeste de noen gang var borti var kokesjokolade. Navnet tok de fra en skrekkfilm av Boris Karloff, som igjen hadde lånt det fra en roman av Dennis Weathley. I begynnelsen av karrieren konkurrerte de med Black Widow om oppmerksomheten. Black Widow lå i samme landskap både musikalsk og imagemessig, men har blitt en parentes i rockehistorien i forhold til sine kolleger i Sabbath.

I 1973 danna fire unge menn fra New York bandet Kiss. De var inspirerte av blant annet The Beatles, New York Dolls og Alice Cooper. De ønsket å lage fire like sterke scenepersonligheter, som hos The Beatles. De ville spille hard glamrock, som New York Dolls. De ville ha et sceneshow som ga publikum bakoversveis, som Alice Cooper. Kiss var kanskje mer glade i eksplosjoner og flammer enn skrekk, men deres Arthur Brown-aktige sminke virket nok frastøtende på de som ikke tilhørte menigheten. Den eneste av medlemmene som gjennomførte et skrekkpreget image var bassisten Gene Simmons (Gene Klein, f. 1949). Hans demonsminke, bestående av et flaggermusaktig symbol og djevelske opptreden var det eneste som kunne minne om de tidligere skrekkmestre. Det skal nok sies at det har eksistert en viss skrekkblandet fryd på mange småguttrom ved leggetid når man kunne skimte Simmons-plaktene sine over senga. Hovedsakelig var likevel Kiss mer av en underholdningsmaskin med tekster som stort sett omhandlet det som opptar tenåringer; sex og fest.

DEL II av denne artikkelen kan leses på groove.no om uhyggelig kort tid.




comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo