Mono, John Dee 1. april

Et hus av vellyd ble reist av Mono, med stor grad av musikalsk elitisme, og klare naturalistiske undertoner.

Alle bilder av Bjørnar Håland

Det er nesten umulig å snakke om japanske Mono uten å se for seg enorme naturkrefter i sving. Bandet som har bygget seg veg opp som et av de mest erfarne og pålitelige post-rock bandene gjennom en rekke av gode plater, har også en tydelig sans for det poetiske og melankolske. Derfor er muligheten til å overvære gruppen live en intens opplevelse, som i stor grad handler om emosjonell underkastelse, og evnen til å se det store i selv de minste detaljer. Akkurat så monumentalt ble kanskje ikke denne onsdagen på John Dee i Oslo, men det var øyeblikk det pokker meg ikke var langt unna.

Monzano

Men først var det Monzano. Et band undertegnede sannsynligvis er blant de skribentene som har omtalt mest. Det er naturligvis fordi jeg liker Monzano, og synes de har hatt en tydelig og målrettet profil for musikken sin.

På John Dee hadde bandets to gjenværende medlemmer, Eivind og Sjur, fått med seg to nye musikere, henholdsvis på trommer og bass. Noen nye låter hadde de også fått på plass, men med objektiv erfaring nok til å uttale meg, så har jeg sett gruppen langt bedre før. Eksempelvis under oppvarmingen til The Twilight Sad for omlag et års tid siden, virket gruppen langt mer komfortable, og det må sies at dette neppe var den best plasserte bookingen gruppen har opplevd. Noe publikumsoppmøtet understreket; folk var ikke her for å se indiepop.

Mono

Det de derimot virkelig var der for å se, var de fire involverte i post-rock monsteret Mono, som har klatret seg vei på den Norske konsertlokale-listen også, hvertfall i omfang. Men selv om det var en smule trangt på et bortimot fullsatt John Dee, så er det tvilsomt at de hadde klart å selge ut noe særlig større lokale, dessverre.

Og det i seg selv er jo egentlig en skandale. For det er sjelden man overværer en såpass samstemt, rutinert og melodiøs gruppe som Mono. I en rettferdig verden hadde DE vunnet Grand Prix og solgt millioner av plater på verdensbasis, men det spørs om de innehar nok sirkuseffekter for å oppfylle kravene. Mono fortsetter istedet videre nedover den snirklete og støvete landevegen de alltid har gjort, hvor de møter svært få kjente, men intenst observerer alle naturens bevegelser på turen.

Den Store reisen

At Mono har et fortrinn av å ikke bruke noen som helst form for vokal i lydbildet sitt når de skal spille live er det ingen tvil om. Det gjør at det blir større rom til melodien, og ikke minst det som er Monos viktigste resonnement: å konstruere den på rett måte.

Monos konstruksjonsmetode tilhører den gamle skolen, og berører noe av det mest fundamentale i sin gradvise oppbygging; ingen melodi bør forhastes. Og på samme måte som man brukte enormt lang tid på å bygge verdens syv underverker, murer Mono opp sin melodi, note for note. Til tider er det som å se på et hus av lyd reises foran deg, og de fire musikerne står der fremme med hvert sitt instrument for å bygge alt fra grunnmur til terrasse.

Til tider fungerte dette så overlegent på John Dee at jeg tror flere enn meg ble overrasket. Lyden var perfekt skrudd, og Mono var langt rausere med låter enn hva setlisten skulle tilsi. Nesten halvannen time etter at den første strengen ble satt i sving (og gong gongen ble banket igang) så avsluttet Japanerne, og det etter et sett som muligens var i lengste laget, men som allikevel så ut til å fengsle mange.

Det ble derfor en vellykket tilbakekomst for Mono, og det på grooves egen 8 årsdag, hvor de tydeliggjorde ytterligere et poeng ved hvorfor de har mottatt gode kritikker fra våre journalister. For at Mono verken sa "hei", "hadet" eller forsøkte spille noe som en gang lignet på et ekstranummer, vitner bare om et band som lever ut sin musikalske identitet til det fulle.

Og understreket med det at gruppen ikke trenger å kommunisere med sine fans verbalt, for de prater den viktigste og mest universelle formen for språk; nemlig det musikalske.





comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Proviant Audio - Real Love Tastes Like This

(Paper Recordings)

Kruttet er oppskutt, Proviant Audio skyter fra hofta.

Flere:

The Lionheart Brothers - Matters Of Love And Nature
Stereolab - Sound-Dust