Metallica - i korte trekk

Metallica fra 1981 til 2003.

Året er 1981 og Nicolaas Bloembergen vinner Nobelprisen i fysikk, pave John Paul II blir skutt på St. Peters plass, Bob Marley dør, Jack Lemmon blir utrolig nok Oscar-nominert og den danske unggutten Lars Ulrich plasserer en annonse i The Recycler.

Det hadde vært riktig så trivelig å kunne skrive en solskinnshistorie om hvordan to av rockens største navn traff hverandre en sval høstmorgen, fant tonen med en gang og begynte et nært, intenst og fruktbart samarbeid. Nesten som en kjærlighetsroman hadde det vært, men slik fortonet det seg altså ikke. James Hetfield svarte på Ulrichs annonse og de gjennomført et par øvinger sammen. Under disse pre-Metallica øvingene kunne ikke Ulrich ha imponert Hetfield noe særlig, for Hetfield trakk seg og årsaken skal angivelig ha vært at Hetfield mente at Ulrich var for dårlig. Men da Ulrich, den 28 oktober 1981, kom springende med en ettspors avtale til Brian Slagels nye plateselskap Metal Blade records, forandret hans mening seg omgående. De to spilte inn Hit the Lights og sporet havnet på den legendariske "samle-demoen" No Life 'Til Leather.

Metallkometen Metallica hadde sett lyset, men det manglet fortsatt en essensiell del av et moderne New Wave of British Heavy Metal (NWOBHM) band - de manglet faktisk bandet! En hektisk prosess med overtalelser av Hetfields romkamerat, Ron McGovney og intens gnåling til Dave Mustaine startet. Etter utallige timer med masing satt de igjen med McGovney på bass og Mustaine som sologitarist. Guttene tok raskt undergrunnsmiljøet i L.A. med storm. I denne tiden turnerte de mye i L.A. og San Francisco-området, og det var under disse konsertene de traff musikkstudenten Cliff Burton. Burton hadde samme burleske fascinasjon for NWOBHM som Ulrich og Hetfield, og var på utkikk etter et band som spilte like tøft som de britiske gutta. Burton erstattet McGovney som lenge hadde lett etter en unnskyldning for å komme seg ut av musikkbransjen og inn i noe mer lukrativt. Men så, en vakker morgen havnet No Life 'Til Leather i Jon Zazulas hender (den gang eier av Metal Heaven Records). Like etter satt guttene på kontoret hans i New York og kremtet fram noe i denne duren: "Du Jon, det er hyggelig at du har skaffet oss denne platekontrakten med Megaforce og alt det der, men han derre gitaristen vår, Dave Mustaine, han må ut. Han er vel det en kan kalle en smule alkoholisert for tiden - så vi tror det blir vanskelig å jobbe med han i studio." Herr Zazula gjorde det eneste riktige: Han banket på Mustaines hotellrom, ga ham han en bussbillett tilbake til L.A og ringte opp Exodus-gitaristen Kirk Hammet for å tilby ham en jobb. Hammet ble kalt inn til prøvespill, og noen måneder senere, nærmere bestemt juli 1983, var Kill 'em All å finne i sære butikkhyller. Etter dette hev guttene seg på turne med Venom og fikk til slutt stor oppslutning i undergrunnsmiljøer i både Europa og U.S.A.

Kill 'em All skulle egentlig hete Metal Up Your Ass og coveret skulle egentlig besmykkes med et bilde av en blodig kniv stikkende ut av et dasslokk - takk gud for at det ble trukket tilbake! Da Cliff Burton hørte om dette skal han ha ytret: "Kill 'em all, just kill ’em all!”, derav navnet til
debutalbumet. Guttene kom seg til New York i en stjålet U-Haul for å spille inn platen. Kill 'em All skal angivelig ha kostet 15 000 dollar i promo og innspilling. Det er for øvrig Dave Mustaine som har skrevet The Four Horsemen. Før het låta The Mechanix, men Hetfield hatet teksten så mye at han skrev en ny. Om en leser nøye i coveret til Kill 'em All finner man en liten unnskyldning til Gary Zefting: Guttene bodde i huset hans under innspillingen og raserte hele stedet. Lars Ulrich kom egentlig til U.S.A for å følge i sin fars fotspor (Torben Ulrich), han ville bli tennisproff. Torben har vært en av Danmarks beste og mest eksentriske tennisspillere, han er redaktør for den litterære blekka Bazar, er buddhist og jobber som billedkunstner og poet.

Nå, som konger av en yrende undergrunnsscene, dro guttene til Danmark for å ta en prat med plateprodusenten Flemming Rasmussen. Praten endte i et lengre opphold i Sweet Silence Studios i København. Etter å ha pakket dritten sin ut av studioet hadde de med seg grovmiksen til Ride the Lightning i bagasjen. Ride the Lightning beviste en gang for alle at Metallica ikke var et "one-hit-wonder-trashmetal-band" som hadde lært seg å spille NWOBHM slik som de britiske gutta. Lydbildet var kraftig renovert, og Metallica returnerte fra København med noe nytt, noe annerledes - noe HARDT.

Ride The Lightning har klare trekk av musikkstudenten Burtons innvirkning. I stedet for et konstant hardkjør rundt enkle melodilinjer og en tradisjonell tilnærming til vers, refreng, vers, kom nå et metallalbum med kompliserte harmonier, taktvridninger og med en sans for finurlige låtoppbygninger. Denne nye stilen markerte Metallica på metallkartet - men sånn som med alt annet begynte den gamle fansen å rynke på nesene: Med balladen Fade to Black og rolige partier med en tilnærming nær opp til klassisk, mente mange i metallverdenen at Metallica var ved randen av musikalsk selvmord. Tross kritikken hadde Metallica vunnet større grunn enn ved deres første utgivelse, og de karret seg opp mot noe man nærmest kan kalle "mainstream" suksess.

Lyrisk hadde Metallica også vokst. Fra å skrive hip-hop-aktige "vi-er-så-tøffe-tekster", som klassikerne No Remorse og Seek & Destroy, kom Hetfield nå med lyrikk som strakte seg lengre enn en testosteronbefengt penn. Han tok til litteraturen for å finne inspirasjon. Med H.P Lovecraft- og Hemingway-inspirerte tekster som The Call of Ktulu og For Whom the Bell Tolls viste Metallica en dypere side av seg selv. Alt i alt blottet Ride the Lightning en enorm utvikling og vekst i bandet - de hadde vokst på alle mulige måter. Ride the Lightning ble umiddelbart plukket opp av Q prime-managementet (en undergruppe av plateselskapet Elektra). Og med det hadde Metallica plutselig distribusjon over hele verden.

Rett etter turnevirksomhet og promotering av Ride the Lightning hoppet guttene nok en gang inn i Sweet Silence Studios, og igjen var det Flemming Rasmussen som produserte. Etter noen harde arbeidsmåneder i København, vinteren 1985, dro guttene tilbake til L.A og fikk skiven mikset av legenden Michael Wagner. Tidlig i 1986 lå skiven klar i butikkhyllene, men denne gangen ble promoteringen en del større enn ved de to forrige albumene: Metallica ble invitert med som oppvarmingsband til Ozzy Osbournes 1986-turne The Ultimate Sin. Med dette på CVen, pluss en tung skive i bakhånden, var nå Metallica blitt en verdensomspennende salgsartikkel.

Master of Puppets fortsetter der Ride the Lightning slapp. Lydbildet var blitt enda mer heavy og deres nye smak for overraskende vendinger og komplekse musikalske strukturer gjorde seg enda tydeligere, med crescendoer og decrescendoer i hytt og vær som gjerne bøyer seg til et slags neoklassisk (Barokk'n'Roll) gitarspill. Deres musikalske kompass pekte i alle retninger, men heavy metal var den magnetiske pol. Det skal også nevnes at Kirk Hammet gjør en habil jobb som sologitarist på denne plata.

Den 27. september 1986 skled Metallicas turnebuss ut av kontroll og ut av kjørebanen på en veistrekning i Sør-Sverige. Ulykken endte i Cliff Burtons død. Burton, som hadde vært en enorm drivkraft i Metallica, var nå borte. Hans enestående bassteknikk og hans enorme innsikt i musikkteori hadde vært en av grunnpilarene til Metallica, og den avgjørende faktoren for den retningen de hadde begitt seg ut i. I sjokk og sorg over hans død tenkte Metallica-gutta på å legge opp. Men ved videre refleksjon og med tanke på Burton, bestemte de seg for å fortsette. Som de selv har sagt: "Cliff ville ha blitt forbannet om vi kastet inn håndkleet bare fordi han ikke var tilstede".

En frenetisk jakt på en ny bassist startet. Etter nærmere førti prøvespill ble Jason Newsted fra det Arizona-baserte bandet Flotsam & Jetsam ansatt. En av grunnen til at Newsted ble valgt var hans burleske fascinasjon for øldrikking. For Metallica var det viktig å få inn en bassist som hadde tenkt å bli, en de ikke bare skulle jobbe med, men også var en god venn i turnebussen.

For å få Newsted inn i varmen dro Metallica til et såkalt profesjonelt øvingsstudio, men de hatet det, så de dro hjem til den gode gamle garasjen for å få øvd på skikkelig rock'n'roll-vis. Det er et kjent faktum at skal en musiker være i stand til å improvisere på et profesjonelt nivå krever dette en del øving for å bli kjent med de andre musikernes spillestil - samspill. De startet "få-Jason-inn-i-varmen-prosjektet" med å covre noen gamle metallklassikere. Dette resulterte i den uoffisielle plateslippen The $5.98 E.P. Garage Days Re-revisited, spilt inn i løpet av seks dager i A&M & Conway studios i Los Angeles. Grunnen til at plata heter $5.98 E.P, var fordi at de ikke ville at platesjappene skulle lure fansen. Dette var ikke en offisiell utgivelse, den skulle være billig.

Men Newsted var ikke helt varm i trøya før deres neste offisielle utgivelse ...And Justice For All, spilt inn med Flemming Rasmussen (igjen) i One on One studios i L.A i tiden januar til mai 1988. Plata ble en enorm suksess, nummer seks på Billboards-lista og nominert til en Grammy, (slått på mållinja av Jethro Tull). De var også mer populære enn Van Halen på Monsters of Rock 1988. Metallica hadde eksplodert til å bli det største metallbandet i verden. Med And Justice For All beveget Metallica seg også inn i MTV-verdenen. De lagde en video til singelen One, og selv om den var så langt fra standard MTV som en kunne komme, ble One den mest ønskede musikkvideoen på MTVs Headbangers Ball noen sinne.

Med And Justice for All kulminerte prosjektet Cliff Burton hadde startet: Plata tar opp arven fra både Ride the Lightning og Master of Puppets, men denne gangen er de mer ”groovy”. De var fortsatt opptatt av å eksperimentere med den sjangeren de jobbet med, men nå viste Metallica at de også letet etter det drivende og fengende i musikken. Noe en kan utsette på And Justice for All er at bassen er mikset vekk. Hører en på plata skal man ha et godt øre for å høre noe særlig til bassen. Var virkelig Newsted tatt inn i varmen?

Etter en lang og omfattende verdensturne kom Metallica ut av One on One studios i Juni 1991 med albumet Metallica (på folkemunne The Black Album). Denne gangen hadde de fått med seg Bon Jovi-produsenten Bob Rock. Platen ble straks en enorm suksess, den gikk rett på førstepass av platelistene i hele verden og var der i flere uker. Plata har solgt over 15 millioner kopier i hele verden, samt vunnet en Grammy og spydd ut en rekke hitsingler. The Black Album var noe helt nytt for Metallica. Lydbildet var fyldigere, mer kraftig, og arrangementene var simplere, men med en verden av mer trøkk. Black Album satte en ny standard i metallen, og mange av låtene er blitt stående som klassikere i rockeverdenen.

Metallica turnerte i nærmere tre år etter dette; to turneer alene samt en felles i 1993 med Guns'n'Roses. Denne hyppige turnevirksomheten endte i utgivelsen av Live Shit Binge and Purge, som er et bokssett med liveopptak samt livevideoer og en billedbok. Etter de siste ni års hardkjør var guttene utslitt både fysisk og mentalt. De tok seg en lang pause for å hente impulser utenfor rock'n'roll-livet. Pausen tok så lang tid at ryktet om at Metallica var oppløst mer eller mindre var godtatt av de fleste.

Men i 1996 våknet Metallica fra dvalen i Plant Studios, California. Utgivelsen Load vakte furore i musikkverdenen og blant fansen. "Hva i helvete er det her?”, sang både fansen og mye av metallmagasinene - dette var da ikke Metallica. De hadde kommet med et blues/rock-basert metall-album og ikke med et Black Album 2. Det mye av fansen og metallpressen hadde glemt var at det var fem år siden forrige slipp, så guttene hadde vokst (bemerk at den vanlige musikkpressen skamroste albumet). Som Lars Ulrich uttalte seg til MTV: "We've gotten older and that's okay. We've gotten more mature and that's okay. I had long hair for fifteen years, of course I cut it off ." Det han mente med dette utsagnet var at de hadde utviklet/forandret seg over de siste ni årene, og at det var dette som resultert i Load. James Hetfield ytret også at de bestandig hadde prøvd å gjøre ting annerledes, og at å slippe et nytt Black Album, som de viste ville selge mye, ville vært feigt. De ville prøve å utforske seg selv og musikken sin med noe helt nytt og annerledes.

Load er et album med et meget retro lydbilde, en slags løsrivelse fra det meget tette lydbildet de jobbet med på The Black Album. Bak de heavy distition-gitarene hører man glemte små vers fra 60- og 70-tallsrocken som skriker forandring og frihet. Med groovy riff og tunge, nærmest treigt hardtslående rytmer og med en ny nyskapende rockefeeling er dette et album undertegnede selv setter pris på. Bob Rock jobbet hardt for å fange dette ”jamsession”-aktige lydbildet på tape.

Load resulterte i en ny turne, 1996-turneen Pour Touring Me, som var utsolgt verden over. Til og med på Load-turneen prøvde de å eksperimentere med stadionrock-sjangeren. De hadde i løpet av showet et iscenesatt sammenbrudd av PA og lysrigg, som resulterte i at guttene holdt en slags ”intimkonsert” midt på scenen.

Siden det var fem år siden forrige album og tre år siden forrige turne, hadde Metallica så mange ideer at de bestemte seg for å lage to album ut av Load- innspillingene. Grunnen for denne todelingen var delvis at de var drittlei av å være i studio og fordi de fikk tilbud om å headline Donington-festivalen i England. I 1997 kom Reload som var en fortsettelse av Load, men en smule mer heavy. Begge disse albumene solgte som varmt hvetebrød, på tross av å være noe relativt nytt og sært innenfor rockesjangeren.

Etter Reload-turneen gikk guttene tilbake i studio. Denne gangen plukket de opp den uoffisielle utgivelsen Garage Days Re-revisited og mastret den på nytt, samt at de slang med 11 nye coverlåter. Albumet fikk navnet Garage Inc. og er stappet med nyinnspillinger av klassikere som bl.a. Loverman av Nick Cave og Lynard Skynrds Tuesdays Gone. Dette albumet viste at på tross av all suksessen var det fortsatt musikken som lå i deres hjerter. Dette beviste de igjen i 1999 da de gikk inn i et samarbeid med komponist og dirigent Michael Kamen for å spille inn et fyldig sett av Metallica-klassikere med San Francisco-filharmonien. Opptakene ble gjort foran et live publikum på to kvelder. Konsertopptakene heter S&M (San Fransico Philarmonics and Metallica) og er det nærmeste Metallica har kommet en samleskive til nå.

I 2001 begynte ryktene å florere om at Jason Newsted var i ferd med å forlate Metallica. Ordet rundt leirbålet var at han var lei av Hetfield og Ulrichs musikalske diktatur - han følte at han ikke fikk være en del av det kreative arbeidet. Ryktene viste seg snart å være sanne, for kort tid etter forlot Newsted bandet han hadde vært en del av siden 1986. Grunnen for at Newsted forlot Metallica har i ettertid blitt stående ganske klare. Hetfield og Ulrich har i senere sagt at de forstår at Newsted ble sluppet for lite til. De regjerte helt og holdent selv når det kom til den kreative delen av skriveprosessen, og Newsted ble bare brukt som en "hired hand". Hetfields voksende problemer med alkoholen må også ha været en enorm prøvelse for Newsted såvel som de andre Metallica-gutta.

Etter denne amputasjonen stod Metallica igjen som en trio. De begynte så smått å jobbe med en ny studioutgivelse. For å komme seg bort fra de negative ”vibbene” som kuliminerte i at Newsted gav seg, leide de et gammelt militæranlegg kalt The Presidio, hvor de startet å jamme frem nytt materiale. De innså under denne økten at de ikke var klare for å finne en ny bassist, så de ringt opp produsenten Bob Rock og fikk ham til å steppe inn som vikar.

Men tidlig i 2001 sprakk Metallica. Hetfield hadde ikke lenger kontroll over sitt alkoholkonsum, å så seg nødt til å legge seg inn til avrusning (Metallica hadde håpet at ting skulle ordene seg i Presidio). Hetfield har uttalt at han under denne perioden med avrusning og "soul searching" var redd for at Metallica skulle bli oppløst. Han var borte i nesten et år på grunn av sitt ukontrollerte alkoholforbruk.

Vi er kommet til 2003. Metallicas siste utgivelse heter St. Anger og er spilt inn i deres nye selveide studio, som er en underdel av Creeping Death Music, Head Quarters. Dette er et meget avrusningspreget album, og St. Anger er aggresjon for alle pengene. Arrangementene er meget enkle og de minner mest om arrangementene til Black Album, men med en ny vri. Produksjonen er på en måte litt snål - trommemiksen samt Lars Ulrichs bruk en kevlar-skarp gir hele albumet et litt 'søplete' lydbilde. Alle de gamle Presidio-ideene ble plukket opp igjen og "rocket til" ytterligere. Bob Rock stilte opp i studio og tok seg av bassporene, men Metallica innså snart at de trengte en ny bassist på heltid. Høsten 2002 startet de med å kalle inn til prøvespill, samt intervjue en mengde bassister. Eks-bassist fra Suicidal Tendencies og Ozzy Osbournes band, Robert Trujillo, fikk jobben, men det var for knapp tid til at han kunne delta på innspillingen av St. Anger - han ble heller sendt på gutterommet for å gjøre seg klar til deres første skikkelige turne siden Summer Sanitarium 2000.

Så nå, etter 20 år med 13 utgivelser og et utall singler kommer Metallica nok en gang tilbake til Oslo. Deres konserter den 2. og 3. desember 2003 i Oslo Spektrum vil bli deres eneste i Norden.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


No Age - Everything In Between

(Sub Pop)

No Age er fremdeles No Age, de er bare blitt enda bedre.

Flere:

Sade - Lovers Live
Magnet - On Your Side