Nattjazzz, dag 5: Vi roer ned...

Etter å ha holdt tempoet i høyeste gir i fire dager, ble Nattjazzens femte dag litt roligere. Men det betyr ikke at det ikke fantes musikalske høydepunkter, kanskje snarere tvert i mot.

Etter fire dager med full fart på Nattjazz-skuta ble søndagen en roligere affære. Publikummet var mindre og tilsynelatende mer dedikert enn de tidligere dagene. Med bare tre konserter på en kveld ble det også plutselig mulig å få med seg alle sammen, i motsetning til de tidligere dagene når det har vært opptil sju konserter på fire-fem timer. Også på den musikalske fronten var kvelden full av godbiter.

Josefine Lindstrand
Først ut denne kvelden var Josefine Lindstrand, ei sangerinne fra vårt naboland i øst. Hun var for meg et nytt bekjentskap, og jeg var i utgangpsunktet skeptisk. Musikk som ligger i skjæringspunktet mellom jazz og pop (slik som Lindstrand) har jeg store problemer med, da jeg fort synes at det ender opp i en uinteressant suppe som hverken er utfordrende og improvisatorisk (slik som jazz er) eller ultrafengende (slik som pop er). Heldigvis hopper Lindstrand bukk over popjazzens største farer, og hun presenterte i går låter som var enkle, elegante og fengende på samme tid. Som vokalist fokuserte hun på tekstformidlingen, noe som jeg syntes var velsignet herlig. Ikke noen voldsomme emosjonelle utslag, ingen umotivert hoiing og ingen kvasi-improvisasjon. Lindstrands (bassistløse) band var også et svært så hyggelig bekjentskap, og skapte en fin dynamisk ramme rundt vokalistens låter. Spesielt pianist og keyboardist Jonas Östhom var en positiv overraskelse gjennom sitt lyttende og smakfulle spill. En herlig åpning på kvelden.

Gordon Grdina Trio
Gitar. Oud. Kontrabass. Trommer. Det var det Gordon Grdina Trio handlet om. Fra det øyeblikket jeg kom inn i Studio USF denne dagen var jeg håpløst forelsket i denne trioen. Med en dynamikk og spilleglede fra en annen verden bydde Grdina og hans medmusikanter til fest. I tillegg til at Grdina viste seg som en helt hinsides virtuos og musikalsk gitarist var mye av hemmeligheten bak gårsdagens fantastiske konsert et stort dynamisk spenn. Låter som begynte i hardrockens desibeltunge ideal, kunne midtveis tas ned til det stilleste, mest melodiøse mellomspill før musikerne igjen brakte musikken opp til kokepunktet. Et pustehull ble det plass til midtveis når Grdina plukket frem det arabiske strengeinstrumentet oud. Stemningen skiftet, som ved et trylleslag, fra amerikansk-inspirert rockjazz til arabiske toneganger. Det virket som om publikum spisset ørene litt ekstra når instrumentskiftet fant sted: Det var helt stille i salen når Grdina slo de første akkordene på ouden. Et magisk øyeblikk.

Til forskjell fra mange andre band på Nattjazz så langt baserte denne trioen seg ikke på fri-improviserte strekk. Låtene var ferdigkomponerte, og hadde avtalte møtepunkter underveis. Selv om det var mye frihet mellom disse møtepunktene, var en slik kompositorisk strammhet en fin avveksling fra all utflytende fri-imrpov som jeg har fått med meg under Nattjazzens første dager. Alt med måte, er det ikke det de sier?

Kresten Osgood - Og hvad er klokken, med Per Jørgensen
Kresten Osgood! For en type. Denne kvelden hadde han med seg sin faste trio (som i tillegg til Osgood selv på trommer, består av Jesper Løvdal på saksofon og Thomas Vang på bass), og som gjest var den danske legendariske trompetisten og vokalisten Per Jørgensen på plass. Forestillingen som foregikk denne sene kveldstimen på Sardinen lar seg vanskelig forklare. Mellom hysteriske frijazz-partier, som man ikke riktig visste om er alvorlige eller parodiske, resiterte Osgood tekster eller fortalte anekdoter fra sin karriere som musiker. Fortellingene tok gjerne lenger tid enn låtene selv, men på et eller anna vis det gjorde det ingenting, fordi det passet så godt inn i den absurde stemninga Osgood har skapt. Alt kunne skje, og det kunne skje når som helst. Selv om folkene på scenen ikke var selvhøytidelige for fem øre, skaptes det på et eller anna vis likevel musikk som hadde store kvaliteter. Det var morsomt, samtidig som det var bra.

Avslutningsnummeret forteller vel det meste om denne kvelden: Osgood annonserte at vi var kommet til kveldens siste nummer, inviterte et titall publikummere opp på scenen og utstyrte dem med perkusjonsinstrumenter. Etter dette satte saksofonisten seg på Osgoods plass, og Osgood selv tok saksofonen fatt. Bassist Vang satte deretter igang et funky bassriff, og den nå svært så ekspansive rytmeseksjonen groovet avgårde. Med dette som grunnlag spilte Osgood den teiteste og mest atonale saksofonsolo jeg har hørt på lange tider. Han treffer ikke en eneste tone. Det hele ender opp med at han vandret rundt i lokalet fortsatt spillende på Løvdals sax. På dette punktet var hele salen brutt ut i spontan applaus og latter fordi det hele var så herlig absurd og merkverdig. Steminga er virkelig på topp!

Etter en liten stund kom musikerne ut igjen, tok sine vante plasser og spilte en var, vakker og alvorstung versjon av Danmarks nasjonalsang. Det hele toppes av en fantastisk trompet-solo av Per Jørgensen som inkluderte Ja, vi elsker, i moll.

Alle bilder: Øyvind Zahl / Nattjazz


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo