Gull fra arkivet #5

- The Velvet Underground, verdens beste rockband. I går, i dag, i morgen. Vi minnes sangeren, gitaristen og låtskriveren Lou Reed (R.I.P) med å trekke fram Live 1969 i vår klassikerserie.

Lou Reed, en av rockens giganter, døde sist søndag av leversvikt, 71 år gammel. Det er knapt mulig å overvurdere hans betydning for moderne popkultur, ikke minst gjennom det banebrytende kapitlet med New York-bandet The Velvet Underground. "Bananalbumet", "White Light/White Heat" og selvtitulerte "The Velvet Underground" er alle blant rockens største kanoner. De får vi komme tilbake til en annen gang, for i vår klassikerserie trekker vi fram The Velvet Undergrounds "Live 1969", originalt skrevet av Ingve Aalbu i 2003 for nå nedlagte pstereo.no.

Originalomtalen, med med karakter, genre, spor, referanser og involverte personer/band finner du HER.


Live 1969
The Velvet Underground

CD (1974) - Mercury / Universal

Av Ingve Aalbu

Jeg er slett ikke den første som spør, men jeg klarer ikke la være:
Hvordan i helvete fikk de til den lyden?

Jeg er ikke i nærheten av noe svar. Jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal begynne å beskrive musikken til The Velvet Underground, verdens beste rockband. Jeg tviler på at ord kan yte gruppa rettferdighet.

Men det hjelper å sette på den sju minutter og tre sekunder lange versjonen av "What goes on" fra "Live 1969". Det er egentlig alt som trengs. Jeg har ingen ide om hva som skjer, verken i sangen eller hodet mitt. Jeg har aldri hørt noe lignende, selv om jeg har spilt den 52 ganger bare den siste uka.

Jeg gjør meg de samme tankene som Elliot Murphy i teksten som følger med "Live 1969":

"It's hundred years from today, and everyone who is reading this is dead. I'm dead. You're dead. And some kid is taking a music course in junior high, and maybe he's listening to the Velvet Underground because he's got to write a report on classical rock'n'roll, and I wonder what that kid is thinking."

Ja, jeg lurer virkelig på hva den gutten vil tenke.

Musikken er skitten som en fransk roman, men glinser som skinnende, skinnende støvler av lær.

Den er tjukk, billig og kompakt, som ei pocketbok av Raymond Chandler.

"Live 1969" skjuler seg for sola, bak mørke solbriller, i ei skummel bakgate på Lower East Side i New York. Å oppdage The Velvet Underground, er som å bli kastet inn i en ny verden. Det føles som å våkne opp i et brennende hus.

Jeg var lenge helt oppslukt av The Velvet Underground.

Jeg kjøpte alt jeg fikk tak i av gruppa. Jeg startet med "The Velvet Underground & Nico", det klassiske debutalbumet fra 1967, og fortsatte til "The Velvet Underground", "White light/white heat" og "Loaded". Deretter gikk jeg løs på "Another view", "VU" og gjenforeningsplata fra 1993. Et sted på veien plukket jeg med meg "Live at Max Kansas City" og "Live 1969".

For noen år siden kjøpte jeg også den svære 4cd-boksen "Peel slowly and see" for 499 kroner, selv om jeg hadde så godt som alle låtene fra før. Litt seinere investerte jeg i "Loaded...plus", bare for å få høre storheter som "New age" og "Oh sweet nuthin!" i ny miks.

Det var verdt hver eneste krone.

The Velvet Underground er hevet over penger.
The Velvet Underground er noe langt mer enn musikk.

Jeg er fortsatt helt oppslukt av gruppa.

Det eneste som kan måle seg kraften til Velvet Underground, må være Bob Dylan, Neil Young og Tom Waits på sitt aller beste, eller kanskje en klubbkonsert med The Who på siste halvdel av sekstitallet, da nesa til Pete Townshend var på sitt lengste og Keith Moon var like utilnærmelig som mannen i månen.

"Live 1969" viser hvor bra The Velvet Underground kunne være på scenen. Musikken når sitt klimaks mellom kaskader av lyd. Sterling Morrison meisler ut monotone monumenter med gitaren, mens Lou Reed synger og snerrer med feber i øynene og en brennende, sviende sult i kroppen. Doug Yule, erstatteren for John Cale, spiller som om han nettopp skulle ha våknet opp fra en skremmende, uforklarlig drøm.

Men den største helten i The Velvet Underground er kanskje Moe Tucker. Hun slo og hamret som en etterlevning fra steinalderen. Moe Tucker får selv Meg White til å virke tam og kjedelig.

Jeg vet ikke om hun er noe særlig til å spille trommer, i den vanlige betydningen av ordet, men ingen har fått til en lignende lyd, og det har neppe levd en trommeslager med større sans for dramatikk. Den spede skapningen fra Long Island spilte på et primitivt lite trommesett som mora hadde kjøpt for 50 dollar en gang i tida. Det holdt lenge. Når "Ocean" endelig faller til ro, har trommene plasket og banket mot land som bølgene fra en hundreårsstorm.

"Live 1969" var i utgangspunktet en dobbeltplate da den ble utgitt i 1974. Nå er den splittet i to. Albumene hører sammen og det er din forbannede plikt å eie begge. Bare her finnes fullendte versjoner av klassikere som "New age", "Femme fatale", "Rock'n'roll". Bare her får du høre den smuldrende kraften i "Sweet Jane", "Lisa says" og "I'm waiting for the man".

"Live 1969" ble spilt inn i Dallas og San Fransisco foran et publikum på nøyaktig 14 personer, etter applausen å bedømme. Gruppa hadde gitt ut vakre, nedstemte "Velvet Underground" og var på vei mot enda mer tilgjengelige "Loaded". Lou Reed hadde tydeligvis begynt å se lyset, for her er han i oppsiktsvekkende godt humør. Han småsnakker med publikum om amerikansk fotball og tilbyr seg å spille enten ett langt sett eller to korte. Men så snart gruppa stabber i vei på "Waiting for the man", er det slutt på høflighetsfrasene. Derfra og ut går ikke Lou Reed med på et eneste, lite snev av et kompromiss.

Jeg er enig med Elliot Murphy. Jeg håper og tror at "Live 1969" vil være en viktig del av kurset når det en gang i tida blir undervist i klassisk rock'n'roll. Musikk blir ikke sterkere og mørkere og farligere enn dette. Et øyeblikk framfører The Velvet Underground svarte engler dødssang. Det neste spiller gruppa "I'll be your mirror", en melodi så skjønn at de gode englene kan speile seg i den. Dette er musikk som er glad for å få se en ny dag. Dette er sanger som gjør at du føler deg som Jesu sønn.

The Velvet Underground, verdens beste rockband.
I går, i dag, i morgen.

"I wish it were a hundred years from today. (I can't stand the suspense)"




comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Streets - Original Pirate Material

(Warner Music)

The Streets er et aldri så lite stykke fysikk. Original Pirate Material rommer, om ikke nye, så i det minste egne lover.

Flere:

My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light
Flying Lotus - Cosmogramma