Konsert: Pat Metheny Group

Oslo Konserthus, 15. mai 2005

Nesten fantastisk

Idet publikum entret Oslo Konserthus, var det musikk i alle saler og ganger. For den som har hørt The Way Up, Pat Metheny Groups siste utgivelse, var dette velkjente toner. En repetert sekvens av de første tretti sekundene fra dette verket forsterket konsertstemningen, og bidro til at forventningene vokste. Jeg satt meg i min stol, så på klokka og konstanterte, med et hint av irritasjon, at verdensartisten snart var et kvarter for sen. Så, mens lysene i salen fremdeles var på og den behagelige velkomstsekvensen stadig repetererte seg selv, dukket det opp på scena en liten mann i stripete genser og med en frisyre stor som få. På tross av både lyd og lys, spilte Pat Metheny i kjent stil en lang akkordrekke på kassegitar, mutters alene, før en sentral melodi fra Part One løp ut i salen. Den underlige stemningen ble avbrutt av et inntog av de resterende seks musikerne, som alle spilte på hvert sitt "toy instrument." Lyset gikk av, bakgrunnsmusikken ble kuttet, og starten på konserten snudde fra å være en flau episode til å bli et friskt stunt, på lik linje med hva de neste drøye tre timene skulle by på.

Etter snart tretti år og et godt dusin utgivelser kan man tenke at det snart begynner å ebbe ut for Pat Metheny Group. Men der en idrettsutøver snakker om en karriere på ti år, snakker en jazzutøver om en karriere i tiårsperspektiver. I dette bandet har alder ingenting å si, og Metheny turnerer nå verden rundt sammen med de langt yngre musikerne Antonio Sanchez, Gregoire Maret, Cuong Vu og Nando Lauria, samt sine to faste og jevnaldrende kompanjonger Lyle Mays og Steve Rodby.

Etter den uventede introen, begynte konserten slik som forventet: Lyset ble dempet, og trommeslager Sanchez gjøv løs på sin kompliserte latinorytme; The Way Up var i gang. The Way Up ble spilt, og jammen ble den ikke spilt nøyaktig som studioinnspillingen. Noe annet hadde kanskje vært merkverdig, men Metheny/Mays komponerte altså dette verket uten å ta hensyn til hvordan det skulle løses live. De har imidlertid funnet løsningen som ligger i å trene opp bandet som ikke gjør så mye, til å gjøre mye, og i tillegg ta med en andregitarist. Å sitte og se disse sju personene fremføre et så krevende og varierende verk var som å studere en maurtue en fin sommerdag. Jeg tør påstå at hele tolv forskjellige gitarer, fordelt på fem musikere, var under konstant rotasjon gjennom konserten, i tillegg til at Vu, Maret og Lauria også fungerte som perkusjonister. Det hele strakk seg faktisk så langt at før den siste store oppbygningen i stykket fikk Sanchez tildelt en elbass, slik at kontrabassist Rodby kunne kjøre sine buestryk gjennom en modeleringsmodul slik at han hørtes ut som et lite strykeensemble. Alt dette for å etterligne plata best mulig. Desverre hadde dette en tendens til å bli mer forstyrrende enn fabelaktig. Mest på grunn av det visuelle inntrykket, mye på grunn av en lydstab som ikke greide å skru god nok lyd for bandet, men også fordi det rett og slett ble en glatt kopi uten CDens mulighet for optimal gjengivelse. Skjønt, opplevelsen var nok likevel stor for de fleste i salen, men da antakeligvis i fascinasjonen av direkte gjenkjennelse av verket. Og all ære til musikerne; det skal være sagt at de kom seg helskinnet gjennom, selv om en utvidet besetning hadde vært ønskelig for sceneopptredenens skyld.

"Usually, in this part of the concert, I use to say that this was a song from the new record. But this was the entire new record."

The Way Up er altså grunnlaget for denne turnéen, og etter en god time var verket utført – publikum hadde nå fått det de hadde betalt for. Men hva skjer så? Skal man slutte der? Nei, man fortsetter. I godt og vel halvannen time til fremførte de godlåt på godlåt fra det overdådige repertoaret alle års komponering har gitt, med besetningen vandrende fra to til tutti. Klassikere som James, Farmers Trust og Last Train Home varmet publikums hjerter, og Methenys duetter med henholdsvis Maret (munnspill) og Vu (trompet), samt pianist Mays, tok publikum ned til en rolig og avbalansert stemning. Den rockete elektronikalignende låta The Roots of Coincidence fra Imaginary Day skapte på sin side et ytterpunkt og en enorm kontrast i konserten, og synet av Lyle Mays som reiste seg opp fra tangentene, snudde seg mot publikum og i spotlighten dengte løs på en fuzzgitar, vil nok sitte klistret til undertegnedes minne en god stund fremover. Siste låt på programmet var den glade Minuano (Six Eight) fra plata Still Life (Talking). Dette var ett av flere innslag hvor multimusikerne også fungerte som vokalister, en rolle de utfylte imponerende godt. Maret og Vu fikk samtidig vist sine ferdigheter på marimba i det rytmiske midtpartiet, og samlet ble dette en forrykende avslutning før en langvarig, stående applaus fulgte, og Song for Bilbao tok over som ekstranummer.

Pat Metheny er en særegen type. Spillemessig er han et virtuost vidunder som kjører fra de fleste på motorveien, samtidig som han også er et studie i seg selv med tanke på fysisk karakter. Total innlevelse med store bevegelser hit og dit, og små hopp på toppen av sine soli gjorde dette til en nærmest komisk visuell opplevelse. Noen ganger virket det som om gitarhalsen var for kort for ham, som om han gjerne vil opp i usannsynlige tonehøyder. Men selv om dette er lett å le av, er det altså en sann tonekunstner vi har med å gjøre. Antonio Sanchez bør også dras frem i lyset. Med en uhyre kontroll fløy han gjennom tåkelandskapet av trommeskinn og symbaler, og han var en stor kvalitetssikring i form av å gjøre dette bandet rytmisk komplett.

Totalt sett var dette en stor topplevelse, ikke bare for meg, men også for resten av et bortimot fullsatt Oslo Konserthus. Lyden trakk imidlertid ned noe av helhetsinntrykket, det gjorde til en viss grad også jaget etter tilstrekkelig instrumentering under fremføringen av The Way Up. Selv om dette kanskje var nødvendig, bidro det til en helhet som ikke ble fullstendig komplett. Men fansen, som det etter alt å dømme var mange av i salen, fikk se og høre det de drømte om: En Pat Metheny i toppform.


comments powered by Disqus

 



Martin
2005-05-18Nesten enig, konserten VAR fantastisk

Nå skal det sies at jeg er en stor PMG fan, men når Destiny's Child får terningkast 5 i flere aviser, så er det noe som skurrer for meg. "The Way Up" var for meg 3 herlige timer. Først høydepunktene fra det nye albumet og så en rekke gamle klassikere. Kan det bli bedre?

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo