• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: Royal City/Herman Düne

En skjeggete aften: Mono, Oslo 7/7-04

Bjørn Hammershaug 

Del på Facebook10.06.04

Det betyr en god dose folkrock og mye rart skjegg når de to bandene Royal City og Herman Düne farer langs veiene. På sin miniturne i Norge var Oslo og Mono første stopp.

Den canadiske kvartetten Royal City frontes av Aaron Riches, som ser ut som han har blitt dradd i land fra en tømmerflåte i nordlige Alberta. En merkelig skrue. Hans tre medmusikanter har derimot et mer anonymt bar-band look, og dette gjenspeiles også i musikken. Royal City driver et sted mellom Will Oldham, Songs: Ohia og Neil Young, uten aldri å nå helt opp til noen av disse. Beste låter i deres korte sett var Bring My Father a Gift og She Will Come, begge fra deres ferske og fine Little Heart's Ease (Three Gut/Rough Trade, 2004), religiøs lo-fi doom på sitt beste! Meget vakker var også balladen Take Me Down Yonder River. Ellers gjorde ikke Toronto-bandet det helt store inntrykket denne gangen, men jeg vet ikke helt om det var det fåtallige publikums labre respons som forårsaket det, eller om bandet faktisk ikke har noe særlig mer å bjude på.

Både publikum og den varme mottagelsen økte på da Herman Düne ramlet inn på scenen noe senere. Med to skjeggemenn i front av den svensk/sveitsiske trioen; André & David Ivar, ser de ut som to etterlevninger fra Laurel Canyon på 70-tallet. Og som sine canadiske venner - det gjenspeiles også i musikken. Igjen kan Neil Young brukes som mest tydelige referanse, men Düne har også ben innenfor New Yorks hippere folksirkler (som i Antifolk-kretser), og unngår de mest tradisjonelle fellene. En blanding av tilbakelente, fengende folkviser og dieseldunstende trailer-rock var det Herman Düne kunne by på denne kvelden.

Settet ble dominert av låter fra sveisne Mas Cambios (Track & Field, 2003), som herlige With a Fist Full of Fight, og ble toppet da St. Thomas og et par til kom opp fra salen for å ralje med i Sunny Sunny Cold Cold Day. Da ble Skeid-tapet som hvisket bort for en stund! Intrykk gjorde også David-Ivars ukulele-spill og det mikrofonløse ekstranummeret.

Altså, Royal City stilte med det sprøeste skjegget, men de svakeste låtene. Herman Düne hadde både låtene og scenetekket og sørget for at dette ble en perfekt kveld for the heart of sunday night. Synd at Oslo-folket igjen ikke finner veien innom når godsakene stiller for en billig penge, men det er nå deres tap. Får bare håpe at Mono og småklubbene i byen ikke gir helt opp av den grunn. Litt bedre PR hadde vel heller ikke skadet oppmøtet?