Intervju: Mats Gustafsson

Gjengangeren Mats Gustafsson fronter svensk profil på Kongsberg Jazzfestival, og reflekterer rundt den frie musikken med utgangspunkt i The Things kommende album Garage.

Kongsberg Jazzfestival kommer i år utvilsomt til å bli preget av tre svenske saksofonister. Fredrik Ljungkvist kommer med bandet Yun Kan, i tillegg er han en viktig del av norsk/svenske Atomic som for ikke lenge siden gjennomførte sin signingsferd på jazzscenene i Norge. Jonas Kullhammar gjør sin andre konsert i Norge i år med Jonas Kullhammar Quartet. Kullhammars kvartett har høstet lovord i hjemlandet for sine tre plater, og han er også en ledende figur i framveksten av ny svensk jazz gjennom sitt plateselskap Moserobie. Gjengangeren er Mats Gustafsson, denne gangen skal han utfordre publikum med frie improvisasjoner i Avanthagen, i spann med Joe McPhee.

Gustafsson er også en del av frijazztrioen The Thing, som deler Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love med Atomic, og det stilles på forhånd store forventninger til The Things splitkonsert med garagebandet Cato Salsa Experience fra Oslo. The Thing debuterte i 2000 med et album der låtmaterialet hovedsaklig bestod av tolkninger av Don Cherry, og i år slipper The Thing sitt fjerde album. Det heter Garage, og bandet tolker nye og gamle garagerock-låter av band som The Sonics, Yeah Yeah Yeahs og The White Stripes. Avstanden til Cato Salsa Experience synes plutselig ikke så lang lenger.

Groove.no møtte Mats Gustafsson under Smalltown Supersounds tiårsjubileum i februar.

- Frijazz fra 60-tallet og moderne garagerock nevnes sjelden i samme åndedrag, og lever mer eller mindre i separerte musikalske verdener. Er det et stort musikalsk sprang fra Don Cherry til The White Stripes?

Gustafsson: - Egentlig er det ikke noe sprang. Tanken er, og har alltid vært, å anvende materiale som er utfordrende, eller som vi rett og slett synes er bra. Da er det viktig å velge det materialet fritt. Om det er The White Stripes, Don Cherry, Albert Ayler eller The Sonics spiller ingen rolle. Kan materialet transformeres i vår gruppe er det interessant å jobbe med det.

- Hva gjør dere med låtene?

Gustafsson: - Vi låner skjelettet, fundamentet, riffet eller melodien, så gjør vi om deler av det. I White Stripes' tilfelle beholder vi riffet akkurat som det er, men vi strekker det ut og forlenger det slik at det blir en mye lengre versjon. Originalen er bare to minutter lang, vår tøyes til fem-seks minutter. Det gjør at det blir mer rom for improvisasjon.

- Er valget av materiale også en måte å nå fram til et nytt publikum på?

Gustafsson - Det var ikke med den tanken vi begynte å jobbe med dette materialet. Vi liker alle den typen musikk. Da jeg var femten var de svenske punkbandene viktige for meg, de var viktigere enn de engelske og amerikanske. Og nettopp der ligger mine røtter. Siden kom garagemusikk og så senere improvisert musikk og frijazz, som var naturlig siden jeg spilte saksofon. Så for meg er dette også en måte å finne tilbake til mine røtter på. Jeg søker etter likheter og forsøker å anvende energien fra punken i frijazzen. Energien er det viktigste parameteret i min musikk.

Uttalelsen kan oppleves som en underdrivelse. De som har sett ham på scenen har kanskje sett forvandlingen fra personen Mats Gustafsson til en kropp av ren energi og kraft, med en voldsom og altoppslukende konsentrasjon og fokus på å kommunisere med sitt band og publikum gjennom saksofonen. Konserten med trioen Gush i lille Byorkesterets Hus under fjorårets festival forløp med et publikum i ekstase, og primalskrikene fra salen akkompagnerte den musikalske energibomben på scenen. Gustafssons allsidighet har også brakt ham til Kongsberghallen. Og da Sonic Youth entret festivalens største scene i 2000 var Gustafsson en del av bandet på låta Lightning. Overraskelsen ble fort til en følelse av at Gustafsson også her var i sitt rette element. Og igjen er han koblingen opp mellom frijazz, rock og improvisasjonsmusikk.

- Veien inn i improvisasjonsmusikk har som oftest vært via jazzfeltet?

Gustafsson: - Det har vært sånn, men det er i ferd med å forandres helt. Det er en ny generasjon, som er veldig tilstede i Norge nå, der folk kommer fra andre sjangere som elektronika og noise. Før har de alltid kommet fra jazzen, men det er i ferd med å endre seg totalt. Sonic Youth er det beste eksempelet på dette. De jobber mye med improvisert musikk og frijazzgrupper.
- Det er vanvittig at ikke flere rockeband, garageband, eller indiegrupper låner mer materiale fra jazz, og tvert om; at ikke flere jazzgrupper låner materiale fra rock og popverdenen. Det er katastrofe og det innebærer at man låser seg inne i en sjanger. The Thing vil åpne opp mot andre sjangere for gjøre uttrykket bredere. Jeg mener at alle musikere er skyldig å være åpen mot musikk de synes er interessant, uavhengig om det er Beethoven, Bach, Purcell, eller barokkmusikk for den sakens skyld. Det er hva du gjør med materialet som gjelder, og så lenge man beholder sin egen signatur er alt lov.

- Så en del av prosjektet er å bryte ned barrierer?

Gustafsson: - Ja, for barrierene har jo andre bygget opp. Det er ikke noe vi vil ha. Musikk man selv synes låter bra og som man tror man kan uttrykke seg igjennom er bra materiale. Den første platen med The Thing handlet om Don Cherry fordi han ligger nær oss, vi snakket mye om han og vi synes melodiene hans er veldig sterke og veldig bra. Men allerede da kunne det like gjerne ha blitt PJ Harvey eller White Stripes eller annen rockemusikk vi oppfatter som bra. Det var mer tilfeldig at det ble Don Cherry på den første platen. Denne gangen gjør vi The White Stripes, Sonics, Yeah Yeah Yeahs, Peter Brötzmann, Norman Howard, og en låt jeg har gjort. Det blir en fin blanding.

- Er det en interesse også hos publikum for denne filosofien om fri inspirasjon?

Gustafsson: - Jeg synes det. Spesielt har det har hendt mye for min egen del etter at jeg begynte å jobbe med Sonic Youth, Bob Hund og Guy Picciotto i Fugazi. Jeg har fått et nytt publikum, som er en effekt av slike samarbeid. Publikum søker seg videre. Blant de viktigste tingene Sonic Youth står for er at de hele tiden kjører grupper som Sun Ra og Peter Brötzmann Tentet som forband, og at de prater om radikal og eksperimentell musikk som eksempelvis Frank Wright og Pierre Henry i alle intervjuer de gjør i store publikasjoner som Rolling Stone og Mojo. Det gjør at yngre lyttere søker videre, og det er utrolig bra, sier Gustafsson og fortsetter entusiastisk:
- All respekt til dem som bare vil lytte til en type musikk. Det er OK, det er litt synd kanskje, men det er helt OK. Samtidig er det utrolig viktig å ikke bli eksklusiv, jeg vil gjerne at denne holdningen, og at den frie musikken, skal engasjere vanvittig mange mennesker. Om man forstår mekanismene i denne åpne tilnærmingen til musikk tror jeg man begynner å tenke på andre måter også. Dror Feiler pleier å si: "Et fritt lysnande, leder til et fritt tenkande, som leder til et fritt agerande." Om man ser denne koblingen vil det bety mye for den enkelte, slik det har gjort for meg. Om jeg kan vekke noen til å begynne å tenke fritt og deretter agere fritt, og ikke i forhold til alle normer, ser jeg for meg at alt vil bli bedre.

Den siterte Dror Feiler er kunstner og musiker som har et sterkt engasjement i Israel-Palestina konflikten, og han har gjort flere samarbeidsprosjekter med Gustafsson. Feiler kom i det internasjonale søkelyset i forbindelse med Folkemordskonferansen i Stockholm i januar i år da hans installasjon "Snehvit, og sanningens vansinne" ble rasert av en israelsk ambassadør. Selv om denne hendelsen skapte debatt på den internasjonale arena, forsvant debatten fort fra offentligheten i Norge.
- Hva er dine synspunkter på den hendelsen?

Gustafsson: - Det har vært en heftig debatt i Sverige rundt denne hendelsen. Folk diskuterer politikk og kunst. Hva er kunst? Har politikk og kunst noe med hverandre å gjøre? Egentlig er det helt fantastisk at folk nå begynner å diskutere kunst OG politikk utfra Snevit, og sanningens vansinne. Dror Feiler sier at kunst og musikk også skal være en oppvåkner og en vekkerklokke, og det er jeg enig i. På en måte passer ikke musikk og politikk sammen, men på en annen måte er musikk politikk. Fordi vi gjør denne typen musikk representerer vi et alternativ til det som er etablert, og det er en politisk aksjon i seg selv. Jeg kunne ikke holdt på med musikk hvis det ikke hadde representert et alternativ. Så lenge man ikke direkte forteller hva lytteren skal mene er det OK, da fungerer det som et politisk verktøy. Men musikken er ikke et bra direkte politisk verktøy som man brukte det på 70-tallet da man formidlet eksplisitte politiske budskap gjennom tekstene. Det blir for tydelig. Man behøver ikke å være så direkte. Det viktigste er å vekke folk til å tenke, få dem til å forstå at det finnes alternativer til verden i dag. Så kan folk siden ta seg fram til de politiske budskapene. Dette er viktigere enn musikken.

The Thing m/Joe McPhee møter Cato Salsa Experience på EnergiMølla fredag 2. juli.
Gustafsson improviserer i Avanthagen, Naufgården, lørdag 3. juli.




comments powered by Disqus

 



Crossover
2004-07-04Takk

Tror faktisk dette var den beste konserten jeg har noensinne vært på. Ryktene sier at denne konstellasjonen kommer til å dukke opp igjen på høstparten og da er det ingen grunn til og holde seg unna!

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo