cover

Exit Strategy of the Soul

Ron Sexsmith

CD (2008) - Ronboy Rhymes / V2 / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Folk / Voksenpop

Spor:
Spiritude
This Is How I Know
One Last Round
Ghost of a Chance
Thoughts and Prayers
Brandy Alexander
Traveling Alone
Poor Helpless Dreams
Hard Time
Impossible World
Chased by Love
Brighter Still
Music to My Ears
Dawn Anna

Referanser:
Paul McCartney
Elliott Smith
Jackson Browne
Nick Lowe

Vis flere data

Se også:
Retriever - Ron Sexsmith (2004)
Retriever - Ron Sexsmith (2004)
Cobblestone Runway - Ron Sexsmith (2002)
Time Being - Ron Sexsmith (2006)
Time Being - Ron Sexsmith (2006)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Den ignorerte elev

Sexsmith forteller gjerne en historie som begynner i det solen står opp og ender med siste runde i baren.

Hadde det eksistert rettferdighet i verden ville Ron Sexsmith solgt like mange plater som Nick Lowe, James Taylor og Jackson Browne. Og om han ikke låter spesielt likt de nevnte herrene, representerer han på mange måter det samme.

Som vanlig handler det først og fremst om å skrive de riktige låtene. Ron Sexsmith har gjort dette siden den selvtitlerte plata kom ut i 1995, med teorier om hvordan hjertet og hjernen forholder - eller ikke forholder - seg til hverandre. Elvis Costello var så imponert at han hadde med seg plata på forsida av Mojo. Glen Campbell banket på døra for å få en autograf til sønnen sin. Chris Martin ville ha et samarbeid, Paul McCartney meldte seg inn i fanklubben og Bob Dylan spilte Raindrops in my Coffee på radio, og snakket stort om Sexsmiths øvrige utgivelser.

Men så skjedde det ikke så veldig mye mer. Ron Sexsmith fortsatte å gi ut plater, men spilte liksom aldri på seg et rettferdig stort publikum. Han var fortsatt artisten som gjerne måtte la trommeslageren sin bli igjen i Toronto for å ha råd til å fullføre turneen. Han var fremdeles artisten som spilte helt først på Norwegian Wood, før folk flest i det hele tatt hadde kommet seg opp av senga.

Og jeg tror ikke Exit Strategy of the Soul kommer til å endre på så veldig mye for den sympatiske canadieren. Kanskje spesielt fordi den er litt i tryggeste laget, uten å skissere noe nytt innenfor de vante linjene om tid, drømmer og forelskelse. Ron Sexsmith har dessuten spedt på med enda litt mer soul denne gangen - uten at jeg er sikker på om det har påvirket uttrykket hans i positiv retning. Det er nemlig aldri arrangementene eller produksjonen som har løftet hans største øyeblikk opp til det fantastiske - det har ganske enkelt vært låtene i seg selv. Og vokalen da, selvsagt. Stemmen hans er ikke spektakulær på noen som helst måte, det er bare det at han vet akkurat hvordan hans skal bruke den. Har du hørt sanger som There's a Rhythm og Pretty Little Cemetary vet du helt sikkert hva jeg snakker om.

Retriever-produsent Martin Terefe er hentet inn igjen, i tillegg til en instrumentrekke langt fyldigere enn normalt fra denne kanten. Her får vi både trombone, trompet og saksofon, samt strykere i flere format. Det hele er satt sammen veldig oppskriftsmessig, på en svært smakfull måte. Ron Sexsmith forteller gjerne en historie som begynner i det solen står opp og ender med siste runde i baren. Han innbiller seg at det mest opplagte er det som fungerer best, og har veldig ofte rett. Som i This Is How I Know, en liten perle om å oppdage lyset i det uendelige mørke. Om å høre den perfekte sangen spille på radio, og om følelsen av å bli satt fri gjennom nærheten til et annet menneske. Ron Sexsmith har alltid vært en romantiker i tvilende format, men denne gangen virker det nesten som han har fått troen på at det store kan skje.

Sangene på Exit Strategy of the Soul er så jevne at det tok meg mange runder å sile ut noen favoritter. Thoughts and Prayers var blant dem som utpekte seg. En nesten i overkant begeistret kjærlighetserklæring formet gjennom noen melodilinjer få i verden kommer i nærheten av. Jeg er også svak for Brighter still, en sjeldent optimistisk soul-flørt, der stemmen til Ron Sexsmith hadde vært nok alene. Men aller best blir det når han skrur opp tempoet enda et hakk, som på One Last Round, en alkoholisert filosofirunde fra pub til pub gjennom natta.

Likevel klarer jeg ikke å bli fullstendig overbevist av Exit Strategy of the Soul. Det blir litt i tryggeste laget, denne gangen. På forgjengeren Time Being fikk vi en Snow Angel og en Some Dusty Things – sanger som i tillegg til å være melodiske kunstverker hadde noe ved seg som stakk litt dypere. Tilbake på Retriever hørte vi både For The Driver, Imaginary Friends og en fantastisk How on Earth. Dette er musikk med så mye nerve og intensitet at Ron Sexsmith plasserte seg selv i en meget spesiell klasse, omtrent der Jackson Browne tegnet kart over hjertet sitt på 70-tallet.

Ron Sexsmith treffer ikke helt inn denne gangen, selv om Exit Strategy of the Soul er både smakfull og melodisterk. Det er klart det er vanskelig å konkurrere med seg selv for denne mannen, som besitter en diskografi med så mye snadder at den alene kan fylle tomrommene popmusikken har etterlatt seg de siste 50 årene.

I alle fall føles det slik noen ganger.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


The Shins - Wincing The Night Away

(Sub Pop)

Dette er plata som kommer til å dele både fans og kritikere i to, fordi den er både tyngre og rarere enn sine forgjengere.

Flere:

Jamey Johnson - That Lonesome Song
The Dining Rooms - Numero Deux