cover

The Long Goodbye

Essex Green

CD (2003) - Track & Field / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Retropop / Countrypop / Folkpop / Psykedelia

Spor:
By the Sea
The Late Great Cassiopia
Our Lady In Havana
Lazy May
Southern States
Julia
Old Dominion
Sorry River
Chartiers
Whetherman
The Boo Hoo Boy
Berlin

Referanser:
The Ladybug Transistor
The Magnetic Fields
Belle & Sebastian
Guppyboy

Vis flere data

Se også:
Everything Is Green/The Essex Green EP - Essex Green (2004)
Cannibal Sea - Essex Green (2006)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Jeg liker sånne jenter

Sasha Bell høres ut som den snilleste jenta i klassen. Hun sitter på første benk, beskjeden og sjarmerende.

Sasha Bell har en helt egen uskyld i stemmen. Hun høres ut som den snilleste jenta i klassen. Hun sitter på første benk, beskjeden og sjarmerende. Jeg kan nesten se for meg hvordan hun leser romantiske bøker, drikker té og spiller plater av Ron Sexsmith og Sandy Denny. Det høres ut som hun er 18 år og på vei til sitt første stevnemøte med tverrfløyta i en liten sekk på ryggen. Det høres ut som hun fortsatt har til gode å bli skuffet i livet.

Jeg liker sånne jenter.

Jeg liker The Essex Green.

Egentlig burde denne gruppa ha kommet fra en liten landsby i England der mursteinshusene klatrer forsiktig oppover en bred åsrygg. Egentlig burde Sasha Bell, Jeff Baron og Christoper Ziter ha vært med i The Village Green Preservation Society sammen med Ray Davies og The Kinks.

Men slik er det ikke.

Sasha, Christoper og Jeff har i stedet dannet sitt eget lille kollektiv i Brooklyn, New York. Debutplata "Everything is green" ble utgitt i 1999. "The long goodbye" er deres andre fullengder. Det eneste som mangler på dette albumet, er en vakker tolkning av "Village green":

"Out in the country,
far from all the soot and noise of the city,
there's a village green.
It's been a long time
since I last set eyes on the church with the steeple
down by the village green.
It was there I met a girl called Daisy,
and kissed her by the old oak tree."


Det er en slik verden musikken til The Essex Green kommer fra.

Når jeg lytter til "The long goodbye", er det nesten så jeg begynner å tro at Sasha, Jeff og Christopher satt på en grønn flekk utenfor vinduet til Brian Wilson mens den store strandgutten skrev "Meant for you" og "Wonderful" en gang på slutten av sekstitallet. Det er nesten så jeg mistenker The Essex Green for å ha ruslet rundt i Abbey Road mens The Beatles spilte inn "I will", "Julia" og "Long, long, long".

Men sånn var det jo ikke.

Sasha, Jeff og Christopher var ikke en gang født på den tida.

Det er likevel noe med den lette og lyse stemningen på "The long goodbye" som gir meg lyst til å spille Nick Drake og "Bryter layter". En ung Joe Boyd kunne ha produsert denne plata, og Richard Thompson kunne ha spilt på den, slik han gjorde på "Hazey Jane II" og "Time has told me".

Det er visst ikke uten grunn at jeg også tenker på Fairport Convention.

Hvis du kikker på omslaget til klassiske "Unhalfbricking" fra 1969, og deretter studerer bildet i innercoveret på "The long goodbye", forstår du kanskje hva jeg mener.

The Essex Green spiller vennlig folk-pop. Hvis gruppa hadde vært på sommerleir med Ed Harcourt, ville han ha framført låter som "Julia", "Southern states", "Sorry river", "Whetherman" og "Berlin" på et lite pumpeorgel. Ed Harcourt hadde vært svært fornøyd, for han har sjelden skrevet så fine sanger, bortsett fra i drømmene sine. Det lille pumpeorgelet ville ha dirret av varme og glede.

The Essex Green får meg til å lengte etter å kjenne sommeren i hjertet. "The long goodbye" får meg til å drømme om ei ny plate fra Gorky's Zygotic Munci. Dessuten har Sasha Bell en av de mest duggvåte, betagende stemmene jeg har hørt på veldig lenge.

Jeg liker sånne jenter.

Jeg liker The Essex Green.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Twilight Singers - Dynamite Steps

(Sub Pop)

Oi, her har det skjedd ting! Neida. Egentlig ikke. Bare at Dulli & Co har laget nok et knallbra album.

Flere:

Green Day - American Idiot
Prince - One Night Alone ... Live!