I Learned The Hard Way

Sharon Jones and the Dap-Kings

CD (2010) - Daptone / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Autentisk retrosoul

Når Sharon Jones & the Dap-Kings lager musikk sammen, høres det ut som tida har stått stille i førti år.

Av Erle Hind

Del på Facebook22.04.2010

Egentlig kan jeg takke Lee Fields for at jeg i det hele tatt kjenner til Sharon Jones & the Dap-Kings. Sommeren 2009 slapp Lee Fields & The Expressions My World, og leverte med det en av de suverent beste soulplatene på lang tid. I min ivrige utforskning av Fields' katalog oppdaga jeg at han hadde samarbeidet med en dame ved navn Sharon Jones, og dermed jeg var jeg et flott bekjentskap rikere.

Likhetstrekkene mellom dem er mange: Begge har bena trygt plassert innen god, gammel soul og funk, og begge har fantastiske backingband i ryggen. The Expressions og The Dap-Kings springer ut av samme musikkmiljø, og gitarist Thomas Brenneck og trommis Homer Steinweiss spiller i begge band. Et annet fellestrekk er at både Fields og Jones er tilknyttet små og selvstendige plateselskap: Jones utgir plater på Daptone Records, hvor The Dap-Kings fungerer som husband, mens Fields slapp My World på Brooklyn-baserte Truth & Soul Records.

Mens Lee Fields har sluppet materiale helt siden syttitallet – hvorav mange singler i dag er ettertraktede samleobjekter – skulle Jones rekke å bli over førti år gammel før hun utga sin første plate. Som så mange andre innen soulsjangeren begynte hun karrieren i det lokale kirkekoret som barn. På syttitallet flyttet hun til New York City, og de neste tiårene var hun korist for ulike soul-, blues-, og gospelband. Selv om hun ga ut en rekke singler sammen med Desco Records' husband The Soul Providers – som også Lee Fields har samarbeidet med – lot albumdebuten vente på seg. Den første fullengderen kom ikke før i 2002. Da var hun førtiseks år, noe som kan sies å være en moden alder for en debutant. Men Dap Dippin' with Sharon Jones & the Dap-Kings var verdt å vente på. Den strålende debuten ble etterfulgt av Naturally (2005) og 100 Days, 100 Nights (2007).

I Learned the Hard Way er Sharon Jones & The Dap-Kings' fjerde album, og her har de gjort sakene sine godt. Denne gangen disker de opp med tolv spor, alle produsert av bassist Bosco Mann, eller Gabriel Roth, som han egentlig heter. Bosco Mann var med i The Soul Providers på nittitallet, og han var den som oppdaga Sharon Jones. I dag er han mer eller mindre synonymt med "lyden av Daptone Records".

Hva er så "lyden av Daptone Records"? Det dreier seg om retrosoul spilt inn på gamlemåten, analogt i Daptones eget studio House of Soul i Brooklyn. Sjangermessig er det ikke vanskelig å trekke referanser til artister, lydstudioer og plateselskap innenfor Southern Soul (blant andre Stax Records, Muscle Shoals lydstudio, James Brown, Otis Redding og Sam Cooke). I ryggen har Sharon Jones et åtte mann stort band, som blir styrt med bandleder Bosco Manns kyndige hånd. Jones' mørke og grove stemme er sjeldent autentisk og ektefølt, og inntrykket av at hun er en dame som har opplevd mye motgang forsterkes av låttitler som Mama Don't Like My Man og I Learned the Hard Way.

Sharon Jones og bandet hennes fortjener absolutt sitt publikum. I likhet med Lee Fields' band The Expressions, skaper gjengen i The Dap-Kings knakende bra soul og funk. Når Sharon Jones & The Dap-Kings lager musikk sammen, høres det ut som tida har stått stille i førti år. Jeg lar meg villig sjarmere.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: