cover

Encore

Eminem

CD (2004) - Aftermath / Interscope / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Rap / Hardcore rap

Spor:
Curtains Up - Encore version)
Evil Deeds
Never Enough
Yellow Brick Road
Like Toy Soldiers
Mosh
Puke
My 1st Single
Paul (skit)
Rain Man
Big Weenie
Em Calls Paul (skit)
Just Lose It
Ass Like That
Spend Some Time
Mockingbird
Crazy In Love
One Shot 2 Shot
Final Thought (skit)
Encore/Curtains Down

Referanser:
Dr. Dre
50 Cent
G Unit
Obie Trice
Ice Cube
2Pac / Tupac Shakur

Vis flere data

Se også:
The Eminem Show - Eminem (2002)
Curtain Call: Greatest Hits - Eminem (2005)
Relapse - Eminem (2009)
Recovery - Eminem (2010)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Fascinerende, nok en gang

Eminem fascinerer igjen, men med litt mindre patos og litt flere kroppslyder.

"...Marshall Mathers dro fra Detroit med en stor og gild hær; da han kom til markbygdene og dalstroka innafor herjet han og brente, og slik fôr han overalt hvor han kom. Folket gav seg under og svor landet til ham. Da han nådde tilbake til Detroit lei det utpå høsten og han slo seg i ro, gjorde en borg tuftet på trusler og korte enstavelsesord og grov et dike av fornærmelser omkring. Da denne festningen var ferdigbygd førte de mat, våpen, advokater og andre ting de kunne trenge, slik som gullkjeder og annet bling-bling, inn i den. Kong Mathers satte opp en liten enhet der, kalte dem ved sine respektive navn G-Unit og D-12; høvdinger for dem var 50 Cent og en kar selv ikke kongen kunne huske navnet på, for så anonym var han, og de hadde mannskap av beste slag. Så snudde Mathers og dro tilbake til Dre.

Da Ja-Rule fikk høre om dette samlet han en hær, og det ordet gikk at han ville ri imot Mathers hær med et kobbel av sterke menn, men det drøyde med det. Da diktet Mathers dette:

That Ja shit, I tried to squash it, it was to late to stop it
There's a certain line you just don't cross and he crossed it
I heard him say Hailie's name in a song
And I just lost it

Ja-Rule rei da til The Source og lettet sitt hjerte for alt raseri som hadde fått feste seg. Kong Mathers så at hans menn gikk berserk på diverse uoffisielle prisutdelinger og at enkelte trakk sverd mot hans rådgiver Dre. Selv satt kongen i sitt hjem og skaldet om hans tidligere hustru, som også var mor til hans barn:

You're a fucking cokehead slut
I hope you fuckin' die
I hope you go to hell and
Satan sticks a needle in your eye..."

Eminem som Magnus Berrføtt? Vel, kanskje ikke, men det skjer så mye I Marshall Mathers IIIs liv at alt som ikke havner i retten eller fortoner seg som Grand Theft Auto snart ikke er verdt å skrive om: "Den vinteren skjedde det ingen ting foruten et par rettssaker, og det ble vår." Så hva da med Encore, det foreløpig siste kapittelet i Eminems saga? Verdens mestselgende artist kan sikkert tillate seg å levere et tvers igjennom bedritent album uten at salgstallene forandrer seg nevneverdig. Og etter 8 Mile, som alle forøvrig bør se, er det jo blitt legitimt å like denne Eminem, om ikke annet så for hans grep om rap battling og sårbare barn som overeksponeres for berusede foreldre.

Betryggende er det da at Encore stort sett holder mål, trass i at han har produsert halve albumet selv og ellers dekorert det med ikke spesielt oppbyggelige gjengivelser av ulike kroppsvæsketømminger. Det rapes, urineres, harkes og kastes opp over en lav sko på Encore, hvilket enkelte vil mene er ganske barnslig for en mann på mer enn tretti. Dette har disse selvsagt helt rett i. Vil jeg ha slikt kan jeg besøke min fetter på tre. Overraskende er det da hvordan denne mildt sagt infantile oppførselen bryter med den modne meningsbrytningen på Mosh og Like Toy Soldiers - her er en kar som kjemper en kamp mellom to jeg'er: Det jeg'et som kun vil leke, og det jeg'et som vil stå for noe. På gripende Yellow Brick Road beretter Eminem om hans første skikkelige omgang med rasisme, der han som ung havner i en situasjon hvor han ender opp med å disse ei farget jente for hennes utseende. Mye kan sies om Eminem, men han stiller seg opp for hugg, gang etter gang. Det er ikke nødvendigvis stor musikk bestandig, men det føles alltid viktig, forstå det den som kan.

Ellers er det oppsiktsvekkende å se Dr. Dre bokført som kun "executive producer" på en Eminem-utgivelse, dog spørs det om ikke Eminem skulle komme ned fra pidestallen ved neste korsvei, og la Dre ta over igjen. Hva Eminem kan bedre enn de aller, aller fleste er emceeing - produsere kan andre ta seg av. La det likevel være sagt at enkelte av hans egenproduserte opus er ganske morsomme, isolert sett. Poenget er bare at de beste sporene fortsatt er produsert av Dr. Dre; Mosh og Just Lose It inkludert.

Inkludert er også alle usual suspects. Her er 50 Cent, her er Obie Trice, her er Nate Dogg, her er Stat Quo. Og her er helsikes D-12! Makan til irriterende gjeng fins ikke. Stakkars alle de som nå sitter med hele D-12 album, bare fordi Eminem slang innom studio en dag og ble med på ei låt som etterhvert ble sluppet som førstesingel. Amoralsk og forkastelig. De er selvsagt elendige også her. Dog skiller de seg ikke ut, da ingen av de andre gjestene makter løfte sine respektive låter. Må luke neste gang, godeste Eminem, din hage er full av slanger!

Lydmessig låter det ellers som før, med Dr. Dres elastiske funkdrevne beats og mollstemte pianotemaer under Eminems allsidige skalding. Mannen besitter slike mc-egenskaper at han kan rappe om hva det skulle være (slik han gjør på My 1st Single) og likevel få det til å høres ut som en oppfordring til sivil ulydighet. Slikt sett er Eminem et unikum, enn så lenge.

Sett vekk ifra ovennevnte ydmyke innvendinger er Encore ei fjellstø skive, med mye å glede seg over, spesielt om du elsker upolert hat og amerikansk virkelighetsfjernsyn. Få hadde vel trodd at en mannsjåvinistisk homofob, tilsynelatende erkekonservativ filister med hang til våpenrasling og eksplisitte hatkampanjer i og mot media, skulle ta på seg å tale midt imot George W. Bush, slik han gjør i Mosh (verdt å nevne i den anledning er videoen, kanskje den musikkvideoen som virkelig vil bli husket fra 2004):

They tell us no we say yeah
They tell us stop we say go
Rebel with a rebel yell raise hell
We gonna let'em know
Stomp push show mush fuck Bush
Until they bring our troops home

Og ellers får du selvsagt Just Lose It, den såkalte harseleringen med Michael Jackson, som jo er en grei affære der den tar opp tråden etter Without Me fra The Eminem Show, da Moby fikk så ørene flagra. Om den virkelig er så ondskapsfull som mange mener vites vel ikke, den kunne like mye handlet om helgefyll på Kyrkjesæterøra. Like Toy Soldiers, trass i diger tanks på scenen under MTV Awards, handler ikke om amerikansk unilateral utenrikspolitikk, men om voldelige gjengoppgjør i hip-hopens indre kretser. I tillegg sampler han Martika, for de av oss som husker henne, og skulle hatt juling for akkurat det.

Alt i alt er Eminems fjerde album fascinerende, men også svakere enn de andre tre. Dog; om du likte The Eminem Show er sannsynligheten stor for at du vil like også Encore. Eventuelt kan du se på den som et lite historisk dokument, om du har hang til slikt. Det kan være slutten på Eminem as we know him, om du leser coverbildene lik enkelte leser det hellige ord. Skulle så skje var Encore som siste kapittel et uhyre mangesidig album, om enn litt tammere og moderert enn ved tidligere møter. Vi tviler vel igrunnen på at dette er det siste vi hører fra Eminems kant - mange ber nok morgen og kveld om akkurat det - men han har nok flere kort i ermet, og mer hat mot Kim (eller hva det stakkars kvinnemennesket heter) som skal kanaliseres og eksponeres.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Fall - Reformation Post TLC

(Sanctuary)

Det er over, men dette er begynnelsen. Grinebiter'n har fått med seg essensen.

Flere:

Paul Weller - Catch-Flame: Live at The Alexandra Palace
Father John Misty - I Love You, Honeybear