cover

Orange Tulip Conspiracy

Orange Tulip Conspiracy

CD (2008) - Mimicry

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Avantgarde / Prog / World / Jazzrock / Alternativ / Folk

Spor:
The Bourbon Theater
Exordium
Rendezvous
The Dynasty
Nembutals
Catafalque
Prelude to the Equinox
Fall Creek
Golden Days of Sun
Terra Firma
Holy Roller
Ignis Fatuus
(...Lasting Impressions...)

Referanser:
Estradasphere
Secret Chiefs 3
Mr. Bungle
Farmers Market
Don Salsa
Fishtank Ensemble
The Deserts of Träun
God of Shamisen

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


En perfekt oppsats

Musikalsk konspirasjon, kreativitet og kjærlighet skrevet i blomster.

Vi vet at Jason Schimmel er en elegantier over de seks stålstrenger, det har han vitterlig bevist med sitt hjertebarn Estradasphere. Men den godeste trubaduren sitter ikke og sliter buksebaken blank mens han apatisk tygger gamle laurbærblader til kjevemusklene tar ham. Med svennebrev i musikkomposisjon blafrende i baklommen og en kledelig produsenthatt på snei, som en krone på verket så å si, la den eminente multiinstrumentalisten Schimmel ut på en altomfattende vandring i det musikalske rike allerede fra de første skritt. Og da helst utenfor allfarveien skal man dømme etter den kommersielle målestokken. Den gode musikken har imidlertid trillet ut av ham som erter av en sekk. Selv om han aldri startet, nærmest obligatorisk, som en konfirmantblyg gitarist med naturlige "skavanker", har han underveis kunnet vise til en kontinuerlig oppadgående modningskurve hvor hjerte, hode og hender har gitt ytterst verdifulle bidrag til en rekke ulike prosjekter, band og store musikalske personligheter. Med andakt i sinnet bøyer vi naturligvis våre hoder i ærbødighet da vi presenterer en pen bukett: Don Salsa, Secret Chiefs 3, The Deserts of Träun, The Santa Cruz White Album Ensemble, Fishtank Ensemble, John Zorn, Fred Frith, Amanda Palmer, Scott Amendola og William Winant. Skulle vi tegne hans karriere i blomster ville oppsatsen blitt bortimot perfekt, fullkommen. Det instrumentale soloalbumet som her foreligger, har den kyndige blomsterdekoratøren dandert med de mest velduftende og vakre tulipaner; et album helhetlig sirklet inn av en staselig krans, en gylden glorie med stenk av infamitet.

Sceneteppet trekkes til side og tilhørere og nysgjerrige er herved henvist til den mørke anonymitet når lysene rettes mot det snodige orkesteret som starter med å sende en mild erupsjon med The Bourbon Theater til de heldige fremmøtte. For å få et slags overblikk tar vi med platens siste spor, den noe røffere Ignis Fatuus - en riktig tsunami-utblåsning som fra den kruttsvidde baken på mørkets fyrste. Men til førstnevnte komposisjon først. Her skulle man tro Schimmel hadde invitert et knippe swingjazzmusikere fra det glade 30-tall. Det er som om The Dorsey Brothers Orchestra var utstyrt til tennene med trekkspill, saloonpiano og teaterorgel, og attpåtil hadde reservert hedersplassen i orkestergraven for selveste Django Reinhardt. En munter melodi hilser lytteren straks velkommen. Den artige trudelutten repeteres og kastes vekselvis som en varm ball mellom gitarer, klarinetter, trekkspill og saksofoner, til den avslutningsvis, i et kostyme tilpasset en Fellini-film, takker for seg i et orgelbrus. Nino Rota gliser nok henrykt fra en sky i himmelen og tramper takten så det drysser hellig murpuss i hodene på oss dødelige. Spranget kan derfra virke stort til Ignis Fatuus som henter elementer fra black metal, men som er full av kinematografiske kyssemerker og etterhvert løsner i en arabisk discometal-hybrid ledsaget av sigøynerkeyboard, malmfull gitar og rastløs fiolin. Schimmel selv ønsker nok ikke å oppfattes som et opphøyet væren som sitter i skyene og lar livsfjerne musikalske sannheter falle ned til almuen. Selv om tonene både er serafiske og skjønne, hans stil til tider elitistisk – fremstår Jason Schimmel som en leken og folkelig musiker med stor spilleforståelse og dyp kjærlighet til faget. Og store musikalske kostymeskift til tross – komposisjonene bærer alle stempel av hans umiskjennelige sofistikerte signatur. Det vitner om storhet.

Opprinnelig startet det hele som et rent solo-studioprosjekt i det Herrens år 2004, men opplegget utviklet og vokste seg stort og mektig som en annen The Blob ute av kontroll. Til slutt hadde den fortært over tyve musikere som hver og en har gitt sitt besyv med i laget. Et imponerende kavaleri av musikere fra bl.a. Sun City Girls, Estradasphere, Master Musicians of Bukkake og Secret Chiefs 3, ledes ut i kamp av Il maestro Schimmel som har skrevet og arrangert kampsangene. Schimmel er en sann musikalsk kameleon og gaper over mye, det er så. Men det er ikke fordi han er rotløs eller er uten substans eller kjerne. Det er fordi han rommer så meget. Og opererer han innenfor bestemte og gitte rammer finnes allikevel større spenn, flere påhitt og ektere fornyelse enn hos hva man ser hos andre musikere som leter etter grenser å sprenge. La meg bare i en fart nevne noen av høydepunktene - det kan minne om telefonstolper langs et tog i sterk fart: Surf noir, apokalyptisk industriell metall, pompøst orkestrerte marsjer, forfyllede cowboyballader, swingjazz, rumenske musikalske mønstre innsvøpt i progrock, og glad-thrash med viltre calypsotoner tilstemt med dampede melodilinjer som hentet fra en krimserie fra 70-tallet. Små preludium av John Carpenter-keyboard og dunkelt kirkeorgel som ville tjent utmerket som musikkulisser i en sort messe, fungerer som brobyggere mellom enkelte stykker. Av og til dundrer og buldrer det som om det var tordenguden Tor som fôr over himmelen med sin skranglende vogn lastet opp med et vindskjevt bulgarsk messingorkester, andre ganger lister det seg galant på myke kattepoter med inntrukne skalpellskarpe klør klare til hugg.

Musikalske frø som tjener som små og store hint fra tidligere eskapader, er sådd på strategiske steder og fremelsket av de grønneste fingre – her får man jakte. Den mest åpenbare er The Dynasty, som faktisk er låten Six Hands fra Estradaspheres Palace of Mirrors. Men den er nok ikke ment som bare musikkfyll. Kreasjonen er dramatisk videreutviklet, den har latt seg modne så å si, og har således skutt ut i full orkestrert blomst. I ordets mest positive betydning er den langt mer pompøs og majestetisk enn sin forgjenger i det tidligere liv. Pizzicatotoner fra stolte strykere jages av marsjerende bass og pauker, og den såre, men myndige melodien som nærmest bærer et fordums kongelig hoffs elegante emblem, forløses i en messingvårflom som formerlig renner over elvebreddene av vitalitet og overskudd.

Videre tas man med til Catafalque som synes å ha lange dype røtter til bl.a. dronerocken hvor musikkstykket formerlig har sugd til seg all sort næring fra Godflesh og deres like – og gurgler, fordøyer og til slutt kaster opp kaskader av seige, varme, oljete kabler som kveiles rundt ens ben, til drønn av apokalyptiske og fabrikkmessige støy-skvadronasjer slik den gitte genre fordrer. Ellers svinger pendelen mot jazzfunky actionfilm-temaer, sen Miles Davis og Secret Chiefs 3, og samlet sett inneholder utgivelsen nok av gladtoner som vil kunne kile frem et smil i de mest tungsinnede sjeler.

Orange Tulip Conspiracy åpenbarer seg ikke fullt så insisterende eller krevende (på den gode måten) som en del av de andre prosjektene Schimmel har beskjeftiget seg med. Kanskje blir man blasert. Men alt i alt er der intet klanderverdig å finne. Teknikken er overveldende, men samtidig dempet – den bikker aldri over i akrobatikk eller det kvalmende pompøse. Til det er han en for streng kunstner. Mer enn noen gang fremstår han først og fremst som komponist; en raffinert og fingernem arkitekt med blikk for de utsøkte detaljer. Den musiske konstruksjonen preges av estetiske ornamenter og forseggjorte komponenter, men i samme åndedrag bevares de gymnastspretne saltomortaler og lekne piruetter som gjør opptrinnet desto mer spennende å følge.

Schimmel Airlines byr på en magisk teppereise fra Bollywood til Hollywood hvor man flys over løpske kamelkaravaner, hoster seg gjennom Birminghams industrielle tåkedis, lar seg forføre av hypnotiserende og meditative slangetemmertoner, og hvor fuzzbass-sykloner forårsaker milde tilløp til turbulens. Stundom foretas mellomlandinger på franske kafeer og forhenværende italienske filmsett hvor mystiske trikotbekledde helter med graverende dubbet aksent, skyter og parterer skurker med kledelig mustasjer og gule slengbukser med slik en innovativ vri at ketchupblodspruten står i taket til lekre toner av luskende filmjazz og analoge synthesizere.

For enkelte det reneste vissvass, for andre et funn av de sjeldne. Slik er nå verden.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Karl Seglem - Femstein

(NOR-CD)

To horn i pannen, ei fele som spiller som Fanden, sjamanrytmer og et snev elektronikk - Femstein er Karl Seglems muligens beste plate!

Flere:

Atomic - Boom Boom
Mclusky - The Difference Between Me and You Is That I'm Not on Fire