cover

The Last Broadcast

Doves

CD (2002) - Heavenly / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Pop

Spor:
Intro
Words
There Goes The Fear
M62 Song
Where We're Calling From
N.Y.
Satellites
Friday's Dust
Pounding
Last Broadcast
The Sulphur Man
Caught By The River

Referanser:
The Verve

Kent
New Order
Buffalo Tom

Vis flere data

Se også:
Kingdom of Rust - Doves (2009)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Don't believe the hype!

Hypen slår til igjen! Doves er oppskrytt gitarbasert pop som leverer lettglemte og monstruøse låter i velkjent musikalsk landskap.

Med jevne mellomrom konstruerer musikkjournalister hyper som treffer det platekjøpende publikum med slik kraft at det er umulig ikke å ta stilling til artistene hypen kretser rundt. Bare det siste året har artister som Andrew W.K., The Strokes, The White Stripes og Black Rebel Motorcycle Club vært gjenstand for denne særegne form for oppmerksomhet. Hypede artister leverer, akkurat som "vanlige" artister, produkter av varierende kvalitet. Det er altså ikke slik at når du plukker opp en hypet skive så er du garantert å treffe på en innertier som du umiddelbart kan plassere i "klassiker-hylla". Britiske musikkjournalister har spesialisert seg på hypekonstruksjon, og siste offer for britisk musikkhysteria er Manchester-trioen Doves.

Doves, som ikke må forveksles med The Doves, er klare med deres andre langspiller. Etter debuten Lost Souls (2000) fikk gruppa status som "the next big thing" i Storbritannia, og står nå, i følge britisk presse, klar til å ta over tronen for Radiohead med oppfølgeren The Last Broadcast. På dette albumet skal det etter sigende være så mange iboende kvaliteter å oppdage at det er bare å sette seg godt til rette i godstolen, trøkke hodetelefonene godt nedover nepa og ta i mot med åpent sinn. Etter den massive oppmerksomheten som har sirkulert rundt utgivelsen, er det med pirrende forventning i hele kroppen at jeg gjør meg klar til å ta inn over meg det som kan vise seg å være en ny OK Computer, Definitely Maybe eller Parklife, ja til og med Exile On Main Street, javisst hvorfor ikke?; Dark Side Of The Moon, pokker heller, her kan en ny Revolver eller Abbey Road ligge og vente, føkking Sgt. Pepper's for alt jeg vet.

Etter at en nervøs finger har trykket på play venter jeg på første sprengladning av en gitarakkord, det første banebrytende slaget på skarptromma, en synthlinje som heretter skal refereres til som alle synthlinjers mor. Men hva får jeg? Hvordan er det Doves velger å begynne dette påståtte banebrytende albumet? Jo, Doves åpner skiva med en intro bestående av monoton dunking - med en orgellinje fra helvete slengt over - som varer i mer enn ett minutt. Etter en liten evighet toner introen ned og Words kan slippe til som første låt på The Last Broadcast. Så hva er det vi har her da? En enkel poplåt forkledd som gitarrock helt på det jevne. Referansene til Radiohead rettferdiggjøres umiddelbart, men det gjør også sammenlikninger med enhver britisk pop/rock-gruppe som har sirkulert de siste 15 årene. En litt anonym åpning til å fortjene "instant classic"-status ifølge mine ører, men jeg lytter villig videre med håp om å finne den geniale låta som løfter utgivelsen fra likegyldighet til ”denne må du høre”-status.

Doves svarer på oppfordringen fra min sure mage med første singel fra albumet; There Goes The Fear. Fin popmelodi av episke dimensjoner, men jeg har hørt dette før; mange ganger før. Her er det New Order som åpenbart har inspirert gutta i studioarbeidet. Den hule bassgangen er rappet fra Hook, og Jimi Goodwins vokal er som snytt ut av halsgropa til Bernard Sumner. En flott låt, javisst, med et tiltalende refreng-aktig midtparti som gjør at dette kommer til å fungere godt når Doves kryper ut av studioet og innfinner seg på landeveien. M62 Song er neste spor ut, og en ny mulighet til å skyte gullegget. Låta er basert på King Crimsons gamle traver Moonchild, og inpirasjonen fra urtidens prog er tydelig. En hyggelig låt dette også, men byr ikke på de store gåsehud-opplevelsene. Store lydlandskap à la Pink Floyd innleder instrumentalen Where We're Calling From, før Goodwins vokal tar over på N.Y. Denne gangen er vokalen forkledd som Bill Janovitz fra Buffalo Tom. Låta ender med et gigantisk gitarcrescendo ikke så veldig langt fra Radiohead-land og et stille vokalparti i gata til Spiritualized.

Satellites er det beste sporet på skiva. Med en avventende innledning, som glir over i et enkelt piano- og gitarparti sammen med et kor av stemmer, er dette eneste sporet som viser vilje til nyskapning. Vokalharmoniene (sweet lord) og gitarkompet gir låta et lo-fi-aktig gospelpreg som kler temaet i sangen godt. Doves er glad i å brette låtene sine utover, og de åpenbare kvalitetene på en låt som Satellites blir nærmest overskygget av den massive avrundingen. Da låta endelig renner ut i sanden, har man nesten glemt hvorfor man likte låta i utgangspunktet. Den påfølgende Friday's Dust er definitivt det svakeste sporet på albumet i all sin utømmelige tristesse og melankoli. Pounding følger deretter i et rytmisk ingenmannsland. Dette er både kjønnsløst og meningsløst vås som gutta prøver å tvinge inn over oss. Hodepine er det eneste de makter å gi meg med denne meningstomme låta. For å sette spikeren i kista for all kreativitet rapper de The Edges karakteristiske (tenk: Where The Streets Have No Name) gitarteknikk avslutningsvis på låta.

Så ille blir det etter hvert at jeg i det stille begynner å ønske at dette skal være Doves' siste kringkasting, for å gjøre et billig poeng av platetittelen. På sine mindre lystige partier, som den gørrkjedelige The Sulphur Man, krysser jeg fingre for at Doves tar til fornuften og plukker frem det forrige gruppenavnet, Sub Sub, og tar opp igjen karrieren som produsenter av dansemusikk til klubbfolket. Avsluttende Caught By The River hever standarden noe, men igjen lener de seg på tidligere opptråkkede stier. Her har Richard Ashcroft vært før dem både med og uten The Verve; det samme har Ride og flere andre gitarbaserte band som lager fengende pop. Mye av det Doves produserer er bra håndverk, men det er håpløst bundet opp i opptrådte stier og gjenkjennelige musikalske landskap. Her er ingen spor som hever seg over anonymitetens klamme grep, og definitivt ikke noe å spore som gjør at mine eventuelle barn kommer til å riste oppgitt på hodet når jeg sier at jeg ikke brukte muligheten til å se Doves på Quart '02.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.