cover

Blast From The Past

Patrick Carlson's Bluebirds

CD (2008) - Strawberry Records

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Rock'n'Roll / Texas-blues

Spor:
Angel Lee
Get A Grip
Drinkin' On A Sunday Afternoon
I'm Not Your Baby
Twenty Four Seven
Big Boss Dan
Get Your Dirty Hands Off My Baby
Blues Caster
Don't Leave Me Alone
King For A Day
The Best Out Of Me
Daddy's Rock'n
Two Times A Fool
Two Tone

Referanser:
The Fabulous Thunderbirds
Radio Kings
The Blasters
Nick Lowe
Tony Vegas

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Solid gjenoppstandelse

Det oser fortsatt krutt av Bluebirds, men det eksploderer ikke like ofte som på foregående utgivelser på Blast From The Past.

Jeg har alltid hatt sansen for Bluebirds. Det er få band som kan emulere gynget til Fabulous Thunderbirds på samme måte som disse karene fra Sverige. Ved å blande like deler blues og rock n roll, ispedd litt zydeco og swing, har bandet hatt en gjennomgående høy kvalitet på sine utgivelser. Siden sist har Bluebirds gjennomgått store forandringer. Bare bandets kjerne, gitarist og vokalist Patric Carlson og bassist Magnus Jonson står igjen, og bandnavnet er byttet til Patric Carlson's Bluebirds.

Til en viss grad synes jeg dette kan merkes. Selv om bandet alltid har handlet mye om Carlson, så mangler det en viss dimensjon hvis man lytter lenge nok. Men la oss ta det seinere. For det er ikke noe poeng å starte negativt med en plate som tross alt er solid. Det begynner i god gammel Bluebirds-stil med Angel Lee. Det rocker og ruller med en melodilinje som hamres gjennom med piano, slidegitar og trekkspill. Så kommer det dessverre et knippe låter som virker litt, tja, tafatte og traurige uten egentlig å være dårlige.

Eksempler er Get A Grip som nyter godt av Carlsons stadig sterke Fender-løp. Han har Jimmie Vaughan licksa inne og det er fint driv for så vidt, men noe mangler. Drinkin' On A Sunday Afternoon er rett og slett trå bluesrock, og Twenty Four Seven blir for seig. Ellers strekker bandet på vingene sjangermessig i Get Your Dirty Hands Off My Baby, Two Times A Fool og Two Tone uten at jeg synes de lykkes 100 prosent med dette. Carlson er jo en gudbenådet gitarslinger, men det tar lissom ikke helt fyr, selv ikke i instrumentalen Blues Caster, som går litt for mye på automat.

Heldigvis finnes det rikelig med eksempler på at bandet fortsatt er å regne med. I'm Not Your Baby har tilbakelent groove, kul koring fra bandet og en smart oppbygning. Det samme gjelder Big Boss Dan, som svinger som pokker. Smart koring, laidback slide og møkkete rock n roll komp hever denne godbiten. King For A Day er bygd over samme lest, men rosinen i pølsa kommer i Daddy's Rock'n. Her er vi på Bluebirds hjemmebane; det runger i en gammel Fender, kompet trykker på og Carlson kvitterer med smarte riff og en maktdemonstrasjon av en solo, underbygget av Jonsons alltid pumpende bass.

Det kan likevel virke som det er et eller annet med formelen som ikke helt funker denne gangen. Jeg tror det kan være mangelen på kremlåtene og kanskje også mangelen på supertrommisen Jim Ingvarsson, som ga de forrige platene til Bluebirds et mektig gyng. Det er vanskelig å sette fingeren på hva som mangler eksakt, men sammenlignet med den herlige Oh Baby! der det gnistrer hele tiden og det klassiske låtmaterialet på Sweet Jamboree, er liksom alt litt slappere på Blast From The Past – soloene, vokale, låtene og kompet. Kanskje er dette mest skuffelse fra min side, siden jeg har ventet på ny plate fra bandet i 5 år, men noe synes å mangle.

Når det er sagt, så vil jeg tro Bluebirds fortsatt leverer i stor stil live. Dette er fortsatt bedre enn svært mye som gis ut i sjangeren, og egner seg til både cruising og dansing. Lyden på plata er god, men selv om albumet ifølge coveret er spilt inn live i studio, høres det litt flatt ut tidvis. Coveret er knalltøft, men presseskrivet er en engelsklærers mareritt og ingen billett for internasjonalt salg. Men jeg veit at Carlson og bandet har mer inne enn dette.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Grey de Lisle - The Graceful Ghost

(Sugar Hill)

Ei countryplate med både ynde og tungsinn. Akustisk, vitalt og tett i tett med sterke låtar. Ta vel imot: Grey De Lisle.

Flere:

Lemmus Lemmus - Lemmus Lemmus
Bryan Ferry - Frantic