Genre:
Pop
Stiler:
Avantgarde / Eksperimentell rock / Frijazz / Elektronika / Easy Listening / Cinematisk / Lounge
Spor:
Black Ants In Sound-Dust
Space Moth
Captain Easychord
Baby Lulu
The Black Arts
Hallucinex
Double Rocker
Gus The Mynah Bird
Naught More Terrific Than Man
Nothing To Do With Me
Suggestion Diabolique
Les Bons Bons Des Raisons
Referanser:
Neu!
Tortoise
Terry Riley
Burt Bacharach
Quickspace
Moonshake
Silver Apples
The Velvet Underground
Martin Denny
Faust
Se også:
Margerine Eclipse - Stereolab (2004)
Fab Four Suture - Stereolab (2006)
Don't know what to do, it's Saturday night.
Sjarmerende og vakre melodier, fullkommen produksjon. Perfekt pop!
Del på Facebook09.10.2001
Stereolab har redefinert seg selv og sitt sound så mange ganger at en stakkars lytter kan bli forvirret av mindre. Den mest signifikante endringen kom mellom utgivelsen av klassikeren Emperor Tomato Ketchup og Dots & Loops i 1997, der mange fans, deriblant meg, avskrev Stereolabs nye retning, som betød en perfeksjonering av melodi og sound, fordi det gikk på bekostning av det litt råere, rocka og uraffinerte uttrykket. Vel, tiden har gått og jeg har blitt fan for andre gang. Denne gangen er det utgivelsene fra og med '97 som stadig penetrerer øregangene: Dots & Loops, Cobra & The Phases Group Plays Voltage In The Milky Night, The First Of The Microbe Hunters EP, og nå Sound-Dust.
Stereolab har aldri vært helt akseptert som rockeband, samtidig har de vært mer enn et pop-band, de har gjennom sine plater latt seg inspirere av easy listening, lounge pop, bossa nova, frijazz, elektronisk avantgarde, kraut, filmmusikk, fransk pop; pumpet inn og bearbeidet til dronende, hypnotiske rytmer i sine analoge synthesizere, med Laetitia Sadiers blanding av fransk og engelsk vokal med tidvise marxistiske tekster, og vips der har vi det karakteristiske Stereolab-soundet. De har aldri blitt akseptert i mainstream-begrepet, som antagelig finner dem for venstrevridd, samtidig som venstresiden synes dette er for mainstream. De befinner seg i samme grenseland som Radiohead, og selv om Radiohead er i ferd med å ta steget opp i dinosaur-klassen og har en litt annen fortid, har de noe til felles i forsøket på å blande pop/rock med et avantgardistisk begrep.
Sound-Dust er en forlengelse av dette. Under påsyn fra John McEntire, Jim O'Rourke og Sean O'Hagan er Sound-Dust produsert og arrangert, disse har vært også vært involvert siden Emperor Tomato Ketchup ble spilt inn i '96, og har hatt betydning for bandets fremganger. Lydbildet og produksjonen er i ferd med å perfeksjoneres i så stor grad at de må bli gjennomsiktige på neste utgivelse for å overgå dette. Det hadde forresten vært jævlig kult.
De lange rytmiske partiene, overgangene, vokalsporene og harmoniene er så tilnærmet perfekte, lette og vakre som jeg noen gang har hørt det. Spesielt The Black Arts og Nothing To Do With Me har nådd et nivå som de har forsøkt å komme opp på gjennom 13 utgivelser: det er ekstreme arrangementer, ekstreme melodier, ekstreme visjoner, som ikke et øyeblikk mister noe av skjønnheten og sjarmen som bandet alltid har vært i besittelse av. Dette er den perfekte symbiose av ide og utførelse, det er perfekt pop.
Selv om denne platen tekstmessig ikke er den mest ekstreme marxistisk sett, inneholder den øyeblikk som definerer begrepet popmusikk gjennom bekymringsløshet, uendelighet i tolkningsmuligheter, og selve melodilinjene som må få enhver mann til å smelte totalt i synet av en hvilkensomhelst kvinne. Akkurat det samme som Sly Stone og Prince er i stand til, de greier å si noe om et tema som alt er sagt om før.
Hva med å høre denne platen på radio mens man cruiser på den franske riviera i en åpen cabriolet, med litt musserende vin, eller sparkling sodapopp på en flaske, og en vakker fransk kvinne med solbriller og rødt sjal ved din side?
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere:
De fransk-engelske avant-gardistene er tilbake. Bedre enn noen gang, spør du meg. Med sin unike blanding av avant-garde, fransk 60-tallspop, easy listening og alt eksperimentelt, burde det rett og slett ikke være mulig å mislike dem.
Stereolab har som vanlig fått med seg geniet Sean O'Hagan fra The High Llamas på blåserarrangementer og enkelte tangentinstrumenter, i tillegg til John McEntire fra Tortoise og The Sea and Cake, og Jim O'Rourke som produsenter og instrumentalister. Denne trioen sammen med Stereolabs faste besetning gjør albumet helt unikt. For det første er dette de største navnene innen eksperimentell musikk. Dessuten gjenspeiler O'Hagan/McEntire/O'Rourke's musikk seg kraftig både i lydbildet og instrumentalisering.
Stereolab fortsetter likevel i sin gode gamle stil, men har utviklet seg kraftig, og i positiv retning fra sitt forrige album, "Cobra And Phases Group Play Voltage In The Milky Night". Låtene er (utrolig nok) enda mer rytmisk baserte nå, og skifter fremdeles personlighet ved de fleste tilfeller. Dessuten er de halsbrekkende taktartene og verdt å legge merke til. Sound-Dust er virkelig et album som vokser ved hver gjennomlytting. Legg også merke til vokalarrangementene. En av de tingene som gjør Stereolab så unike er at de bruker vokalen som et instrument! Laetitia Sadier og Mary Hansen får virkelig leke seg rundt i lydkanalene.
Stereolab lager en sånn type musikk som bare MÅ være genial. De som setter seg ordentlig inn i albumet vil oppdage at det ikke finnes nok nok positive adjektiv til å beskrive det. Det er egentlig unødvendig å trekke fram enkeltspor, ettersom listen står på baksiden av CD-coveret. Likevel er "Baby Lulu" og "Double Rocker" gode symboler på hvor mektig albumet er. Sound-Dust bør nemlig ikke høres på, men lyttes til. Det eneste negative en kan si er at låtskriverne og ekteparet Tim Gane og Laetitia Sadier virkelig må legge hodene i bløt for å lage en enda bedre oppfølger! Jeg bøyer meg i lydstøvet for Stereolab!