cover

Summer In The Southeast

Bonnie Prince Billy

CD (2005) - Sea Note / Drag City / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Indierock / Singer/songwriter / Lo-fi

Spor:
Master and everyone
Pushkin
Blokbuster
Wolf among wolves
Mayit always be
Break of day
A sucker's evening
Nomadic revery
I see a darkness
O let it be
Beast for thee
Death to everyone
Even if love
I send my love to you
Take however long you want
Madeleine Mary
Ease down the road

Referanser:
Palace Brothers
Palace Music
Palace Songs

Vis flere data

Se også:
Ease Down the Road - Bonnie Prince Billy (2001)
I See a Darkness - Bonnie Prince Billy (1999)
Master & Everyone - Bonnie Prince Billy (2003)
...Sings Greatest Palace Music - Bonnie Prince Billy (2004)
...Sings Greatest Palace Music - Bonnie Prince Billy (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Tulleprins Billy

I all hovedsak er det fornøyelig å høre dette albumet.

Ved forrige korsvei, samarbeidsalbumet "Superwolf", etterlyste jeg en Oldham som skranglet, hylte og sang surt. Jeg lurte på om han hadde "glemt hvordan man hyler og hulker slik at man virkelig, virkelig tror på det".

Vel, her er han: full, skranglete, og hylende. Han hadde ikke glemt det, han hadde bare ikke lyst.

Når tulleprins Billy nå debuterer i liveformatet, er det en skitten, slurvete og svett plate han leverer. Og ikke minst er det rocka, og det er lenge siden sist. Allerede åpningssporet, den ellers så stillferdige "Master and everyone", bygger seg opp fra et rolig førstevers til gitarvreng, trommebrekk og hoiling. Will Oldham er en av de – blant annet i selskap med Bob Dylan – som ikke har noen som helst respekt for noen form for definitiv versjon av en sang; sangene lever og ånder og gjenoppfinnes hver gang de spilles. Melodier forkastes og erstattes av nye, arrangementene byttes fortere enn glassene tømmes. Det var tydelig på det fornøyelige country-eksperimentet "Sings greatest Palace Music", og det er tydelig nå.

Noen av låt-metamorfosene på "Summer in the southeast" må sies å være svært vellykede, som "Death to everyone", med det som må være årets aller tøffeste og mest skranglete koring. Eller forvandlingen "Werner's last blues to blokbuster" har gjennomgått – fra repetitiv, tilbakelent folklåt på "Hope EP" til truende og jagende rocker her. Eller forsåvidt "Madeleine Mary" men det er en låt som bortimot ber om en mer bråkete versjon. Og når jeg skriver "rock" mener jeg ikke noe pent og pyntelig og innøvd. Det er grumsete og temmelig hard rock med pub-gitarer og slarvete koring. Bandet består av vanlige mistenkte som Matt Sweeney, broder Paul Oldham og Peter Townsend pluss en del andre, og det er tydelig at de koser og leker seg på scenen.

Dessuten er det noen av låtene som har gått andre veien. "Nomadic revery" spilles helt alene med prinsen og kassegitaren, og det er fryktelig fint – på den litt skumle måten. Påfølgende "I see a darkness" er overraskende nok ganske tro mot originalen: stillferdig og truende, men når – nærmest selvsagt – ikke helt opp hva stemning og dødsangst angår.

Andre grep må sies å være mindre inspirerte. Pink Nasty (for et navn!) tar over vokalen på "May it always be", og skrur volumet på både gitarer og vokal til godt over 11. Resultatet er en ufokusert og nesten tullete versjon. Også "O let it be" blir litt i overkant. Det virker som om viljen til å virkelig rocke kommer i veien for hensynet til låta – et hensyn Oldham stort sett er veldig bevisst.

Men i all hovedsak er det fornøyelig å høre dette albumet. Det skyldes ikke minst at en stor del av låtene til Oldham er så gode at de ikke kan ødelegges selv om de spilles baklengs i stupfylla, men også at fremføringene er så befriende lekne og slurvete. Som med mange av Oldhams tilsynelatende ikke-melodiske melodier krever det noen runder å bli fortrolig med de nye tvistene og vriene de gjør med låtene. Det er også noe med stemningen på konsertene, som ikke minst blir tydelig i den ekstatiske presentasjonen av bandet.

Turen gikk gjennom de varme og fuktige statene Florida, Georgia og Mississippi, og jeg klarer ikke la være å tenke på bildene som pryder innsiden av Derek & The Dominoes' "Layla and other assorted love songs", spilt inn i Florida. Clapton, Allman og gjengen svetter som griser og har ringer under armene på størrelse med Texas, men spiller som om djevelen var etter dem – gjerne i bar overkropp. Det er omtrent stemningen jeg ser for meg. Svette, trange klubber og et entusiastisk, men lyttende publikum.

Du får nok mest ut av "Summer in the southeast" om du kjenner de fleste av låtene godt fra før, men slik er det stort sett med livealbum. For en fan er dette et morsomt dokument, om ikke akkurat en "viktig" utgivelse i Oldhams katalog. Dessuten er det en påminnelse om hvor gøy og uforutsigbart det kan være å dra på konsert med Will Oldham.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo