cover

Strange Geometry

The Clientele

CD (2005) - Merge / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Kammerpop / Drømmepop / Indiepop

Spor:
Since K Got Over Me
I Can't Seem to Make You Mine
My Own Face Inside the Trees
K
E.M.P.T.Y
When I Came Home From the Party
Geometry of Lawns
Spirit
Impossible
Step Into the Light
Losing Haringey
Six of Spades

Referanser:
Nick Drake
Belle & Sebastian
Felt
Josef K
Galaxie 500
Love
The Zombies
The Go-Betweens

Vis flere data

Se også:
Lost Weekend EP - The Clientele (2002)
The Violet Hour - The Clientele (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Fint klientell

Tindrende vakker drømmepop fra et av Londons mest oversette band.

På The Clienteles siste album fins det et spor kalt Losing Haringey. Det er noe av det fineste jeg har hørt.

La meg forklare. Haringey, stedet som låner navn til låten, er en av de nordligste bydelene i Greater London, og en sammenslutning av Wood Green, Tottenham og Horney, på grensen mot Middlesex. Her har jeg en gang sovet på et slitent tregulv, for så og våkne neste morgen og kjenne solen lure seg inn mellom trekronene i hagen utenfor og inn i rommet. Her har jeg spist English breakfast med gode venner, og drukket søt te med melk og mye sukker i, slik man gjør der borte. Siden har jeg vandret ned til undergrunnstasjonen på Highgate, drukket syltynn kaffe fra pappkrus fra en alt for opplagt indisk kioskeier før jeg til slutt gikk ned under jorden, skiftet tog på King's Cross, og reiste vestover mot Southampton, mitt hjemsted i flere år.

Disse minnene, samt følelsen av engelsk høst som starten på alt nytt, har slått evig rot. Sol blander seg med regn og visne blader, kastanjer i parken og en flammende himmel. Drømmer og nostalgi glir over i hverandre, melankoli og bittersøt romantikk går hånd i hånd lik barndomskjærester. Losing Haringey er en mektig opplevelse; den tar meg tilbake til en tid da alt var drapert i et hildret, gjennomskinnelig slør, da tørre høstdager og brennende løv var alt man kunne fornemme, og forventningene om noe radikalt nytt var det eneste håndgripelige. De luftige bakgrunnskoringene, den svakt glitchende gitaren, den vispende trommingen, den jublende gitarlinjen som går gjennom hele låten, det nesten absurd velorkestrerte arrangementet, de innledende stratosfæriske elektroniske krumspringene og de uttonende strykerne, for ikke glemme Alasdair Macleans varme, men intense beretning fremført i spoken-word-stil; det hele blir så rent for mye for en gammelnostalgiker og selverklært anglofil.

Losing Haringey er Alasdair Macleans stillferdige hyllest til sitt eget nabolag, fortalt gjennom observasjoner, skildringer og skarpe stedsbeskrivelser i en fortellende, avmålt og novelleaktig stil. Vi møter ham på vei ut:

"It was ferociously hot and the air quality became so bad that by the evening the noise of nearby trains stuttered in in fix and starts, distorted through the shifting end. As I lay in my room I could hear my neighbours discussing the World Cup and opening beers in their gardens; on the other side someone was singing an Arabic prayer through the thin wall. I had no money for the pub so I decided to go for a walk..."

Da og nå glir etter hvert som sangen skrider hen i hverandre, minner og erindringer dukker opp, og fortelleren befinner seg i et gammelt fotografi slik han husker det fra barndommen, i det han setter seg på en benk:

"I remember clearly this photograph was taken by my mother in 1982 outside our front garden in Hampshire. It was slightly underexposed. I was still sitting in the bench but the colors and the plains of the road and the horizon had become the photo. But I looked hard and I could see the lines of the window ledge in the original photograph were now composed by a tree branch and the silhouetted edge of a grass birch, the sheens, the flash on the window was replicated by Bonfire smoke drifting infinite and testifyingly slowly from behind the fence. My sister's face had been dimly visible behind the window and yes, there were pale stars far off to the west that traced out the lines of a toddlers eyes and mouth."

Fortelleren lar seg overvelde av erindringene, synker inn i minneverdenen:

"Strongest of all was the feeling of 1982-ness; dizzy, illogical as if none of the intervening disasters and wrong turns had happened yet. I felt guilty and inconsolably sad. I felt the instinctive tug back, to school; the memory of shopping malls, cooking, driving in my mothers car, all gone, gone forever."

Håpløsheten glir umerkelig over i en slags erkjennelse av livet som en sum av nåtid og fortid, hvor fortidsglimt og erindringer er reelle, ekte og en like stor del av tilværelsen som det han kan se og ta på - og således noe man kan søke trøst i:

"I just sat there for a while, I was so tired that I didn't bother trying to work out what was going on. I was happy just to sit in the photo while it lasted which wasn’t for long anyway. The light faded, the wind caught the smoke, the stars dimmed under the glare of the streetlamps. I got up and walked away from the squat little benches and an oncoming gang of kids. A bus was rumbling to my rescue down that hill with a great big fire Alexandra Palace on its front. And I realized I did want to drink after all."

Det er praktfullt gjort, og et av de definitive høydepunkt på en usedvanlig sterk utgivelse fra The Clientele. Knapt noen engelske musiker skriver mer tindrende vakker og glassklar storbypoesi enn Alasdair Maclean - jeg kan i alle fall ikke komme på noen her jeg sitter. Strange Geometry er bare deres andre virkelige fullengder etter deres oppstart tilbake i 1997, men EPene de har skjenket verden i stedet har vært til dels lysende materiale. Deres eneste virkelige album, Violet Hour, kom i 2003 og var en skjør og vakker utgivelse, om enn ikke helt fullforløst.

To år har gått siden Violet Hour, og bare mindre forandringer har funnet sted i Macleans univers. Tonen og uttrykket er mye det samme. Det er fortsatt drømmende, blått og melankolsk. Lengsel og kjærlighet, romantikk og vare tilnærmelser er fortsatt hva Clientele gjør bedre enn de aller, aller fleste briter - og Strange Geometry er en stilstudie i drømmepop på et nivå de aldri har klart å holde gjennom et helt album tidligere, der melodiene er elegante, glassklare og til The Clientele å være usedvanlig up-tempo.

Brian O'Shaugnessys produksjonen er større og mer sofistikert enn tidligere, med skinnende, nesten Phil Spector-aktige lydvegger, samtidig som den også er lysere og klarere i fargen. Med Louis Philippe som ansvarlig for strykeseksjonen har albumet også fått hørbare barokke og symfoniske anstrøk, mens Macleans stemme mer enn noen gang frakter lytteren tilbake til 60-tallet. Som kun toner og lyd er det en elskelig plate, men understøttet av Macleans poetiske og inspirerte skrivekunst får den en mer helhetlig og omfattende preg.

To sentrale temaer går igjen: London og kjærlighetssorg. Mer enn tidligere kan vi fornemme Londons gater og veinett, blussende gatelykter, stålkonstruksjoner, hager, parker og trær i Macleans tekster - han vandrer av og til inn i dem, som på My Own Face Inside the Trees, en av albumets to mer temposterke eksesser.

Samtidig er kjærlighet, og fremfor alt tapt kjærlighet, sentralt i Macleans univers. Storbyens mange lengsler, de lange blikkene på gatehjørnene, jentene som ler med blikket idet de går forbi, samtaler inne blant trærne i hagene - alt dette og mer til er Macleans domene. Det er ikke bittert eller svartmalende, kun lengtende, reflektert og svalt, med Macleans luftige, uttrykksfulle vokal hele tiden bølgende over James Hornseys og Mark Keens understøtting av bass og slagverk, foruten hans egen elektriske akkompagnement. Selv i de mørkeste øyeblikkene er tonen og uttrykket optimistisk, bristende av gode popmelodier og lure smil. Som sin forgjenger lodder den dypt i sjelens irrganger og kjærlighetens fordypninger, men der Violet Hour kanskje led av å låte vel samey over et helt album er Strange Geometry umiddelbar, allsidig og nynnbar.

De tolv låtene bølger lekkert over albumet, svalt og dempet, fra den Zombies-liknende Since K Got Over Me, den smått symfoniske K, den nesten Teenage Fanclub-aktige E.M.P.T.Y. til Losing Haringey og avsluttende Six of Spades, en sakral og nesten kirkelig avslutning av pedal steel og vakre harmonier fra hva som utvilsomt er et av de beste britiske bandene av dette år. Samt mest oversette.

For elskere av Go-Betweens, Felt, Nick Drake, Belle and Sebastian og Galaxie 500 har ytterligere et band hengt seg selv opp i drømmepopens panteon. Det er bare å skride til handling.

For akkurat nå, akkurat i denne uken i oktober i år 2005, er det ingen i Storbritannia som lager vakrere popmusikk enn The Clientele.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Information - Biomekano

(Rune Grammofon)

Totalt gjennomført plate. Burde vært gangbar som avgangsprøve på Arkitekthøgskolen.

Flere:

Robin Williamson - The Iron Stone
Flunk - For Sleepyheads Only