cover

Pigments Drift Down to the Brook

4 Bonjour's Parties

CD (2007) - Mush / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Kammerpop / Indiepop

Spor:
Magpie Will Peck a Hole in My Plaster Cast
Satellite
Ruins
Your Chill Long Hands
Il Cortile Gringo
Ksana
Amalthea
Nostalgic Was Broken to Pieces
Otogima Horse
Crimson Sky After the Sunset

Referanser:
Architecture in Helsinki
Broken Social Scene
Four Tet
Menomena
Sigur Rós

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Origamipop

Litt ukonsentrert japansk syvmannsorkester debuterer med en vindskjev indiepopkaramell.

De har sine metoder, japanerne. Én ting er å kalle bandet sitt 4 Bonjour's Parties – men når man i tillegg slenger på platetittelen Pigments Drift Down to the Brook og sangtitler som Magpie Will Peck a Hole in My Plaster Cast og Nostalgic Was Broken To Pieces, skinner det liksom gjennom at man ikke prøver veldig hardt å perfeksjonere engelsken sin. "Japanese made indie-pop", som det står bak på coveret. Indeed.

Ikke at det har all verden å si, for låtskriver og primus motor Koji Ueno og hans kumpaner i 4 Bonjour's Parties har helt andre intensjoner enn å vinne litteraturpriser. Arrangementsmessig, derimot, har de grandiose ambisjoner: 30 sekunder ut i platen har de allerede kastet både trompeter, xylofoner, laptoper, akustiske gitarer og bongotrommer etter lytteren, og da har man bare så vidt skrapet toppen av isfjellet.

Det er med andre ord bare å stålsette seg for en real berg-og-dalbane, hvor tradisjonelle rock-instrumenter får bryne seg på blåsere, klokkespill, akkordion og en armada av samplere og synther. Og uten å henfalle til ytterligere oppramsing av alle duppedittene som er kreditert på platen: Her foregår det i sannhet mye interessant.

Ifølge hjemmesiden pleier bandet kontakt med amerikanske My Space Holiday, australske The Motifs og – av alle ting – Jens Lekman, mens Mush Records nevner Architecture in Helsinki og Arcade Fire som referanser i presseskrivet. Vokalmessig er det ting som kan minne om både The Motifs og Architecture in Helsinki her, mens Arcade Fire later til å ha blitt en slags standardreferanse for alle band som har flere enn tre instrumenter i bestningen om dagen.

Da føles band som Broken Social Scene, Oneida og Mogwai som langt mer naturlige referanser, der 4 Bonjour's Parties velter seg i post- og krautrockgrep, ispedd en dæsj psykedelia og disse japanske greiene som best beskrives som eksentrisitet (beklager forutinntattheten).

Førstesporet Magpie Will Peck a Hole in My Plaster Cast høres innledningsvis ut som noe som kunne vært løftet rett fra Cornelius' Point. Etterhvert kommer vokalistene Ueno og Shikano på banen, nesten hviskende, og blir liggende langt bak i miksen og duppe sangen ut. Fint og stemningsfullt, men man savner grepene som griper tak i lytteren og krever oppmerksomhet.

Satellite kretser rundt et klangfullt gitartema, og klarer etter hvert å stable på beina en riktig fin lydcollage i landskapet som flere av Drag City/Thrill Jockey-bandene behersker så godt. Kanskje er syv minutter litt i overkant, men la gå, dette er ikke en plate du setter på om du har dårlig tid.

Intensiteten synker litt i midtpartiet, hvor hverken Your Chill Long Hands, Il Cortile Gringo eller Ksana makter å påkalle den store interessen. Da er Amalthea langt mer spennende, med sine Mogwai-aktige gitarer, klokkespill og stramt tøylede strykere. Et par fiffige temposkifter har den også.

Nostalgic Was Broken to Pieces mangler av en eller annen grunn melodi, og ender opp som noe svevende grums med rytmeboks. I tillegg er den engelske vokalen nokså forferdelig (i likhet med landsmennene i Asobi Seksu synger 4 Bonjour's Parties både på engelsk og japansk). Ikke et høydepunkt.

Da er det langt mer gledelig å konstantere at de avsluttende to sporene, Otogima Horse og Crimson Sky After the Sunset, er av et helt annet kaliber. I løpet av sine til sammen 16 minutter makter de å røre ved noe med sine bølger av vellyd. Layering er igjen et nøkkelord. La gå, også disse forutsetter en ikke ubetydelig toleranse for klokkespill og xylofoner, men alt i alt føles de som den hittil mest komplette fullbyrdelsen av Koji Uenos tidvis voldsomme ambisjoner.

Alt i alt en fin plate, dette, selv om helhetsinntrykket lider under vekten av litt for mange uengasjerende, middelmådige spor. Ambisjonsnivået er det imidlertid ingenting å si på, så med litt mer fokus i form av bedre melodier neste gang kan dette bli riktig flott.

Enn så lenge fins det et tosifret antall band der ute som gjør dette minst like bra.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #61: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, Del 5

Filmindustrien befant seg i syttiåra i ei hard klemme. Skulle den satse på tidsriktig sosial ’relevans’ eller peise på med det den alltid har vært best på, pur eskapisme? Svaret, og de store pengene, lå i en mellomløsning: Tidstilpasset og trendriden

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo