New Inheritors

Wintersleep

CD (2010) - One Four Seven Records / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Mørkt og fengende

Wintersleep vender seg mot rockens mørke skyggesider med et helhetlig og catchy fjerdealbum.

Av Morten Skogum

Del på Facebook25.06.2010

Symfoniske strykearrangementer i første sang slår an den mørke tonen som preger resten av Wintersleeps nye album, New Inheritors. Mellom strykerne i åpningssporet følger de fengende linjene "it's bigger than you / if you ever make it through / what would you do?". Strofene fester seg til hjernebarken etter et par gjennomlyttinger. Slik er det også med flere av sangene på resten av albumet – de ligger et sted i mellom popens evne til å feste seg som superlim på netthinna, og rockens dystre side som kan kaste skygger over selv de mest fengende melodier.

I tillegg til åpningssangen er tittelsporet et definitivt høydepunkt. Her er Wintersleep nære indierocken og yndlingene Band of Horses. Som den lystigste sangen på albumet burde den åpenbart bli en gjenganger på radioen i de kommende sommermåneder. Blood Collection, Black Camera og Trace Decay er videre upåklagelige godbiter. På disse sangene kommer bandets steg i retning av mørk post-rock tydeligst fram.

En styrke ved Wintersleep er kombinasjonen av et fast og helhetlig uttrykk, og finurlige detaljer som utvider lydbildet. Blåsere, variert trommespill, orgel og vakre vokalharmonier er eksempler på hvordan bandet løfter det kompakte postrock-preget opp til et høyere nivå. Detaljene slenges samtidig ikke på bare for å gi inntrykk av å by på variasjon. Snarere er de nye strykerne et hovedelement i sanger som Experience the Jewel. De dystre tekstene gir albumet ytterligere dybde.

Paul Murphys vokal minner om Interpol-sangeren Paul Banks. Det samme gjør store deler av musikken. Matthew Good og det tidlige REM er andre nøkkelreferanser. De beveger seg i et musikalsk skyggelandskap preget av sans for det fengende mørke. Albumet er langt i fra noen vintersøvn slik bandnavnet tilsier.

Et minus med plata er at mange av sangene ender opp med å være anonyme og forutsigbare. Wintersleep gjør det best når de tør å gå mørket i møte, og ikke faller for fristelsen ved å kjøre på med standard stadionrock. I andre halvdelen av albumet er det fort gjort å miste noe av interessen, og heller sette stiften tilbake til åpningssangen. Men det er ikke så farlig, for den er sabla bra og vokser for hver gjennomlytting.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: