cover

Muzzlewhite

Muzzlewhite

2 x CD (2002) - Big Dipper / Sonet

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Rock / Countryrock / Indierock / Norwegian depression

Spor:
Don't Throw Your Twisted World on Me
Smile And Shake
My Hero
Promises
That's Why I Love You, Darling
Before I Knocked
Underachiever
Second Beginning
Rocket Sun
This Safe Place
Move Away
One Side of the Truth
Wine And Bread
Just Follow That Sign
Captain Morgan at Havana Club


(C'mon U) Disco Lady
In My Diary
Little Dutch Mill
Zero
Till Then

Referanser:
Cinnamoon
Madrugada

Vis flere data

Se også:
My Hero - Muzzlewhite (2001)
Henry's Lunch - Muzzlewhite (1999)
Our Caravan - Muzzlewhite (2003)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Solid oppfølger

Muzzlewhite farer ikke med falske bud. De holder hva singelen My Hero lovte, og vel så det.

Hele femten spor har Muzzlewhite klemt inn på sin timelange selvtitulerte andreplate. Som om ikke det var nok slår de til med en begrenset førsteutgave med en femspors bonus-CD, og de gir dermed god valuta både i form av kvalitet og kvantitet.

Den Oslo-baserte kvartetten spiller fortsatt relativt mørk, gitarbasert poprock med en ikke ubetydelig snert av alternativ country og amerikansk prærie over seg. De veksler mellom gyngende ballader og mer pompøs gitarrock, pakket rundt tidløs låtskriverkunst av det stødige og lavmælte slaget, og viser lenker til solide navn som Lee Clayton, Warren Zevon, Nick Cave, The Gun Club og The Dream Syndicate. En mollstemt crooner, slepne gitarer som venter på å rulle ut piggtråd og en stenk av frynsete nerver er noen av deres fremste kjennetegn, og det er en stil som de må dele med Madrugada, Cinnamoon og delvis Ai Phoenix her til lands. Relativt tungsinnede toner som det de står for kan fort bli noe ensidig, men de legger heldigvis inn en del oaser langs sin sti.

Muzzlewhite er i stor grad Tore Aurstad, som står for bandets dype og alvorlige vokal. Ikke så ulikt Grant Lee Phillips, Robert Fisher (Willard Grant Conspiracy) eller Stuart Staples (Tindersticks), og resten av bandet bidrar også til å backe hans Store Stemme med et passende luftig uttrykk som er like åpent som himmelen over prærien i midt-vesten (og akkurat det fortjener vel medprodusent Andreas Berzcelly mye av æren for). De bygger ikke opp låtene etter klare melodiske linjer, men de er svært stemningskapende, og klarer å fange det lengtende og flyktige preget som kjennetegner mye av amerikansk visetradisjon. Man kan kanskje si at Muzzlewhite tar sine arktiske hjerter inn i ørkenen og forener sin dunkle nordiske bakgrunn med amerikanske røtter.

Klokkespill, trekkspill og keyboards myker opp lydbildet ytterligere, og ikke minst gjesteopptredener av en del flotte kvinnelige vokalister. Karen Jo Fields synger duett på My Hero (som kom ut som singel i 2001), Anette Gil (fra Seven) bidrar på Just Follow That Sign og Sofie Navelsaker på Rocket Sun - alle tre låtene er ballader av det smeltende slaget, og gjør sitt til at Muzzlewhite kan minne om Chris & Carla, Lee & Nancy eller Serge & Brigitte. Jeg mener at det er på disse roligste låtene de spiller ut sine sterkeste kort. Enkelte anonymiteter glemmes dessuten lett med den sterke avslutningen i Just Follow That Sign (med Anette Gil) som er kledelig modernisert med et trommemaskin-beat, og Captain Morgan at Havana Club, en orgeldrevet hand-in-hand allsang som etterhvert glir over i en nydelig trekkspill-snutt av den franske sorten.

Bonusplaten holder et litt mer lettsindig preg. Selv om det er bra at bandet viser bredde og humor, holder ikke denne samme standard som sjefsplaten. Deres (C'mon U) Disco Lady viser mest av alt at funk-rock ikke er bandets sterkeste side, mens skumle Zero er EPens sterkeste. To coverlåter er også tatt med, en danskebåtutgave av Little Dutch Mill (av Freed/ Barris) og høflig 50-talls crooning i sjarmerende Till Then (av Seiler/ Marcus/ Wood). Det er to litt spesielle valg fra den gamle amerikanske sangboka, som i hvert fall viser hvor bandet har hentet sin musikalske arv.

Det mest betenkelige med Muzzlewhites plate er faktisk mangelen av en potensiell hitlåt eller et sterkt originalt spor som kan skille den ut fra den store mengden. Det er (heldigvis) ikke lenger nok å være "godt til å være norsk", og det kan fort bli bandets kommersielle skjebne. Når platen først er i hus vil det være mye å glede seg over her i lang tid, men jeg tar meg litt i å lure på hva som vil lokke platekjøperne til å plukke ut denne i første omgang. Det er kanskje ikke så forbasket viktig heller, og uansett har Muzzlewhite blitt en kunstnerisk triumf - og det er vel tross alt det viktigste.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sufjan Stevens - Seven Swans

(Rough Trade)

Sufjan Stevens forlater ikke Michigan riktig ennå - men tar seg tid til litt fugletitting.

Flere:

Helge Lien Trio - Live
TeeBee - The Legacy