cover

Mimicking Birds

Mimicking Birds

CD (2010) - Glacial Place / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Indiepop / Kammerpop / Visepop

Spor:
Home And Somewhere Else
The Loop
Burning Stars
New Doomsdays
Subsonic Words
Pixels
Remnants And Pictures
Them
Cabin Fever
10 Percent
Under And In Rocks

Referanser:
Castanets
Nick Drake
Elliott Smith
Kings of Convenience
Thomas Dybdahl
Villagers

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


The Lonesome Crowded Nest

Isaac Brocks gjøkunger har forlatt redet, fostret opp på en stødig diett av akustiske gitarer og gnagende elektronikk.

De går stille i dørene, Mimicking Birds. Stille og lavmælt.

"Stolen from the Kingdom/Heavy gold and one drum/So your father keeps a loaded gun/And your mother speaks with a golden tongue," hvisker vokalist og primus motor Nate Lacy på åpningssporet Home and Somewhere Else, og gjør det tidlig klart at han ikke kommer trekkende med sosialrealisme. I bakgrunnen plukkes det på en gitar, mens dempet koring legger et nærmest spøkelsesaktig slør over seansen. Her er det bare å tenne stearinlysene.

Stemningen er satt, og påfølgende The Loop holder samme kurs. Mens akustiske gitarer spinner sine nett, legger Lacy seg kledelig langt bak i miksen med sine betraktninger om verdens forgjengelighet: "Soon now too that star will swell/Spread out and then shrink up/Some white dwarf will hold your cup half full/Because elsewhere new volcanoes erupt."

Spøkelsene er der fremdeles, men nå tar de tydeligere form av skikkelser. Nick Drake er ikke vanskelig å få øye på. John Martyn og Bert Jansch er heller ikke langt unna. Et hint av Elliott Smith, som seg hør og bør. Samtidig krydrer Mimicking Birds visekunsten sin med injeksjoner av elektronikk, ikke helt ulikt band som som Castanets og Six Organs of Admittance.

Sin hang til mystikk til tross, Mimicking Birds' debutplate er på ingen måte en naturlig rekvisitt ved druidenes måneritualer. Til det er den for jordnær i sitt vesen, mer opptatt av de nære ting enn av stjernenes bevegelser og gudenes vilje. Dessuten - og dette er kanskje det aller minst tiltalende for alle mystisister der ute - bandets fødselshjelper og mentor heter Isaac Brock, en mann som ikke har for vane å gå stille i dørene, bjeffer mer enn han snakker og ikke tar fem øre for å trampe på alt som er hellig.

Det høres ut som et paradoks, men lavmælte Mimicking Birds er altså det Brock har brukt fritiden mellom plateinnspillinger og turnéer med Modest Mouse det siste året til. Platen er sin helhet spilt inn i hans hjemmestudio, og han bidrar både med vokal og gitar, i tillegg til at han har produsert sammen med Clay Jones. Som om ikke det var nok, har han brukt store deler av de siste par årene på å dra Mimicking Birds rundt i USA som oppvarmere for sitt eget band.

Det er ikke mange likhetstrekk å spore mellom de to bandene, men de deler unektelig teften for smittende hooks. Og syv og et halvt minutt ut i platen, i det spor nummer tre, Burning Stars, setter i gang, slår popteften ut i full blomst: Gitaristene Lacy og Tim Skellenger skrur tempoet opp og sjarmen på, og åpenbarer en melodi og et refreng som varmer. "And all we are, is burning stars/Shining brightly making sure you don't float too far/I'll keep an eye on you if you keep one on me/And then what happens we'll see." Svevende, lettbeint og strålende sommerpop.

New Doomsdays senker tempoet umiddelbart, men holder på interessen gjennom et par gode produksjonsgrep. At den har et refreng som vokser ved flere gjennomlyttinger, er heller ingen ulempe. Påfølgende Subsonic Words også fin, men hakket mer stillestående, der den blir liggende og duppe som en bøye på et vindstille hav, kun forstyrret av små injeksjoner av gnagende elektronikk.

Pixels sender tankene til Thomas Dybdahls oktober-trilogi, og er velsignet med et refreng som strekker seg mot himmelen, krydret med Isaac Brocks klangfulle elektriske gitar og nydelig underspilte strykere. Under den delikate fasaden aner vi noe så politisk korrekt som et miljøtema: "Cannon Beach sorry what we're doing/Carelessy wasting and so rapidly using/And in doing so bruising your soul/Burning a hole with coal (…)/I'm one in six billion pixels that have evolved/Eating your skin but I'm not involved."

Cabin Fever fortjener også en stjerne i margen, der den glimrer som en diamant under platens skjøreste melodi, smakfullt arrangert med gitar og fiolin. Dessverre kuttes den allerede etter to og et halvt minutt.

Platen avsluttes med Under and in Rocks, en delikat, lavmælt sak som ikke hadde gjort seg bort på Either/Or, eller Quiet is the New Loud, for den saks skyld. Det er ikke til å komme fra at man aner en viss slitasje i formelen mot slutten av platen, som med sine 40 minutter likevel på ingen måte kan beskyldes for å trekke ut i langdrag.

"Impossible odds, but comparatively they are really not/There will always be parts and pieces of us under and in rocks (...)/But somewhere else this will all be erased/And then nowhere taking on a somewhere shape."

Og med det trekker Mimicking Birds seg tilbake. Like varsomt som de dukket opp.

Stille og lavmælt, men langt fra uengasjerende.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Robyn - Body Talk Pt. 1

(Capitol)

2010 er året Robyn vinner lytterne.

Flere:

American Suitcase - Summerman
Kråkesølv - Trådnøsting